Det er liksom ikke noen som Stig Sæterbakken lenger

Foto: Bjørn Wad.

Det har gått fem år siden braksuksessen i New York, der utstillingen deres ble kåret av The New York Times til «en av årets mest interessante utstillinger».Mye har skjedd etter det. Unik kunst har blitt skapt, både sammen og på hver sin kant. Bruddet kom. Og de har funnet tilbake til hverandre igjen. KUNST har sendt ut kunstkritiker Tommy Olsson for å møte Sverre Bjertnes og Bjarne Melgaard.

Espresso House på Aker Brygge, tidlig ettermiddag. Oslo i januar er, slik det pleier, så djevelsk deprimerende at det er hinsides all fatteevne. Kjølig på den virkelig kjipe måten, unaturlig fuktig for et sted nord for tropene, og 75 % glattis. Du ser aldri et menneske smile i Oslo i januar. Det er likevel bare de ytre omstendighetene – den generelle og universelle faenskapen. Min egen skrøpelighet fungerer i tillegg som en forsterker, der hjertet ikke lenger vil roe seg ned og de indre organer enten har gitt opp eller begynt å virke sporadisk og egenrådig. Det er tvilsomt om jeg engang gidder å overleve enda en bursdag – men vi får vel se. Jeg fyller jo sent på året, og januar er tross alt en sykdom som går over. Full av medikamenter har jeg avtalt å møte Bjarne Melgaard og Sverre Koren Bjertnes for et intervju – i forbindelse med deres to aktuelle utstillinger: Noe maa gaa i stykker på Rod Bianco, og Den borgerlige byrde på Galleri Brandstrup – enda jeg egentlig bare har et eneste spørsmål, som jeg ikke engang stiller, siden den første sippen dobbel cortado på Espresso House river meg temporært ut av den vegetative dødslengselen og får meg til å tenke selvstendig igjen. Så i stedet begynner det omtrent sånn:

Tommy: – Det er en ting jeg lurer litt på, og det er hva som motiverer at dere plukker opp dette samarbeidet på ny, fem år etter forrige gang?

Sverre: – Det begynte beskjedent med at vi skulle gjøre et opplag med grafikk.

Bjarne: – Ja, det var vel ikke tenkt til å bli mere enn som så, i grunnen.

S: – Nei, men grafikk er altså ganske tidkrevende å drive med, på den måten.

T: – Jo, jo, på gamlemåten.

S: – Nettopp, med kobberplater og det hele, og da begynte vi vel å snakke om det, og så ble det noen tegninger.

B: – Og så ballet det bare på seg.

Fra utstillingen Den borgerlige byrde på Galleri Brandstrup.

T: Det er vel nå jeg skal oute at jeg faktisk ikke har fått sett utstillingene i Oslo ennå, men pussig nok nettopp har anmeldt den relativt lite kjente utstillingen med grafikk dere har samtidig på Galleri Ismene i Trondheim. Så jeg har i hvert fall sett den delen som er mest obskur.

B: Hæ?

S: Den grafikkutstillingen, du vet … i Trondheim.

B: Åh ja, den ja!

S: Du har ikke sett utstillingene i Oslo?

T: Nei, men jeg har jo fulgt med og lest, og jeg har inntrykk av at det har forandret seg ganske betraktelig siden den første runden i 2012. Jeg vet at dere i hvert fall i viss grad har konsentrert mye av arbeidet rundt forfatterskapet til Stig Sæterbakken?

B: Ja, vi leste Sæterbakken samtidig, og vi mener jo han er for viktig til å bli glemt. Flere burde lese ham.

T: Nå tror jeg vel kanskje ikke han akkurat står i umiddelbar fare for å bli glemt, da …

S: Nei, men det finnes liksom ikke noen som Stig Sæterbakken lenger. Der er ingen som går såpass motstrøms og tviholder på sitt, enda ingen er enig. Alt virker jo ellers å foregå i en total enighet, uten avvik, og det er litt skummelt. Sånne som Sæterbakken er jo helt nødvendige.

T: Helt enig i det, han gjorde en del ting ingen ville finne på å gjøre i dag.

S: Bare ta det her med huset til Bjarne …

T: Haha, ja, for faen, vi må snakke om huset!

Kunstnerbolig. Det er fortsatt stridighet for å få bygd A house to die in på Ekly. Fotoillustrasjon: Snøhetta.

(Parentes #1. Litt bakgrunnsinformasjon for dem som kanskje ikke fått dette med seg. Siden 2011 har det vi her familiært og innforstått snakker om som «huset», eksistert som et samarbeidsprosjekt mellom Melgaard og Snøhetta, og ble for noen år tilbake presentert som et byggeprosjekt for en bolig der det er tenkt at Bjarne Melgaard skal bo og arbeide. Siden prosjektet bærer navnet A House To Die In kan man vel regne med at det er tenkt som en permanent adresse. At dette er en sak det er blitt bråk om, skyldes først og fremst to ting: 1) Det er tenkt at det skal bygges i utkanten av kunstnerkolonien Ekely, omtrent 170 meter fra hvor Edvard Munchs hus befant seg (før noen smartinger vedtok å rive det i 1960), noe som sannsynligvis ville passert under radaren for de aller fleste hvis det ikke var fordi at 2) Det er Bjarne Melgaard, og ergo får det helsider i avisene med påfølgende potensial for langvarig konflikt. Det er da også blitt en av de lengste, og der er ingen ende å se.)

B: De går faen ta meg i fakkeltog! Kunstnere! I fakkeltog! Og det mot noe som ikke engang eksisterer, og kanskje heller ikke blir noe av. Det er så mange instanser dette må gjennom, og så mange steder det kan bli et nei. Og i det siste forslaget vil man heller ikke engang se det fra vinteratelieret. Det er absolutt ingenting å protestere mot. Jeg skjønner det ikke.

S: Ja, når faen går kunstnere i fakkeltog?

T: Nei, det er spesielt – slikt skjer jo bare hvis noen prøver å tukle med stipendordningen. Men det er vel litt touchy nettopp med Munch; huset hans er revet, de kan ikke gjøre rede for hvor to tredjedeler av arven han testamenterte til Oslo kommune befinner seg, og adressen Edvard Munchs vei er fortsatt en liten tynn stripe med grus, like bak IKEA på Furuset. Det kan jo være at alt dette fører til en viss iver etter å slå vakt rundt det som er igjen. Det kan jo også være at «Bjarne Melgaard» utløser en pavlovsk kollektiv refleks.

S: De ville overhodet ikke brydd seg hvis det ikke var Bjarne.

T: Nei, de ville nok ikke det. Jeg får en god del mail, vanligvis nattestid, med mer eller mindre hysteriske problemstillinger knyttet til Bjarne Melgaard – ting jeg overhodet ikke har noe med, og spørsmål jeg ikke aner hvordan jeg skal svare på.

B: Åh?

T: Ja, i flere år faktisk, i hvert fall siden de skulle ha det til at du var pedofil. Men jeg får uansett mye mail av typen «Hvorfor gjør ikke Samtidsmuseet slik og sånn?», «Hva er kunst?» og påfallende ofte «Hva er det som er så spesielt med Bjarne Melgaard?», «Hvorfor kjøper folk de tingene hans?», «Hvorfor er han berømt og ikke jeg?» Og dette med huset er en av de der problemstillingene jeg ikke har hatt overskudd til å engang mene noe om på privaten. Det er jo folk der ute som legger ned voldsomt mye energi på denne saken, selv folk jeg kjenner.

S: Nei, men det er jo en sånn typisk ting. Alle er enige om dette.

T: Det er sant. Det er jo noe å samle seg rundt. Kanskje jeg burde gi uttrykk for noe kontrært snart. Det er vel egentlig min plikt, på en måte.

Samarbeidet mellom Melgaard og Bjertnes har også ført til flere skulpturer. Her fra utstillingen på Rod Bianco. Courtesy av Rod Bianco, Oslo. Foto: Christian Tunge.

(Parentes #2. Etter vi har skilt lag, går jeg rundt resten av dagen med et machiavellisk glis og humrer over mulighetene for å forvalte dette mandatet jeg så langt har styrt unna, og gå ut hardt mot opinionen. Det er vanskelig og betent materie, og jeg elsker jo å navigere i slike offentlige minefelt, sant? Så synker jeg sammen i den type depresjon som oppstår når man ikke egentlig har noen kort å spille. Av et rent uhell har jeg kommet i skade for å ha skrevet kunstkritikk i 15 år – de siste 12 i aviser med skummelt mange lesere. Jeg har for lengst mistet tellingen både over hvor mange konflikter som kan knyttes til Bjarne Melgaard innenfor denne perioden, og hvor ofte jeg selv har lagt meg opp i det, og uten unntak har forsvart ham. Ikke at jeg har vært særlig konfliktsky selv, og ikke sjelden temmelig drøy i retrospekt, men uforutsigbarhet kan bare være en fungerende metode så lenge man ikke kjenner seg selv for godt. Når man på samme tid misliker både forutsigbarhet og konsensus, blir det sånn som det er blitt; jeg har ikke ment noe som helst i offentligheten. Så idet hjertet mitt begynner enda en runde med doble slag sånn at jeg mister pusten, svelger jeg enda en pille, låser meg inn på do og ser meg selv i speilet; den egentlige grunnen til at jeg har holdt kjeft er jo nettopp derfor. Den rasende flommen av meldinger kommer jo også som konsekvens av nettopp dette: Alle vet allerede hva jeg mener, enda jeg ikke engang lufter det med hovedpersonen selv denne ettermiddagen; det er vel klart han skal få bygge sitt hus? Er da det så mye å herje om? Så dunker hjertet til med en ekstra runde sånn at jeg begynner lure på om det kanskje også er sånn at jeg saktens har et eget hus å dø i, og jeg tar enda en pille for å utsette det lengst mulig – jeg har en del jobb som ikke er ferdig, og det er tross alt noen som er glad i meg.)

Håndkolorerte etsninger med rullerende tekst av Stig Sæterbakkenhos Rod Bianco under utstillingen Noe Maa Gå I Stykker. Courtesy av Rod Bianco, Oslo. Foto: Christian Tunge.

T: Stemmer det at samarbeidet befinner seg et langt mer fokusert sted nå enn det gjorde for fem år siden?

B: Ja, helt klart.

S: Det har blitt noe helt annet. Det er virkelig helt åpent.

T: Fullstendig løsrevet fra de individuelle kunstnerskapene?

S: Ja, det er liksom et annet sted. Det er som å gå ut av sitt eget arbeid, og inn i dette her. Det er veldig bra, det kommer veldig mye ut av det.

T: For i 2012 virket det som utgangspunktet ganske enkelt var å tegne sine egne ting på den samme flaten?

B: Det var jo sånn, men det har blitt noe annet. Det er fortsatt felles, men det er noe vi gjør mer spesifikt ved siden av vårt eget arbeid. Det er ingen revirmarkering mellom oss.

T: Jeg tenkte forrige gang – i 2012 – at det er et aldri så lite ekko til stede av Warhol og Basquiat?

(Parentes #3. Begge kunstnerne ser helt sjokkert på meg ved siste utsagn. Men, igjen, bakgrunnsinformasjon for dem som aldri hørt om, ikke husker eller er gamle nok: I perioden 1984–1985 foretok Andy Warhol og Jean Michel Basquiat en felles manøver der de malte en serie bilder som endte opp med å stilles ut i andre halvdel av 1985 – til overhengende dårlige anmeldelser. Metoden høres jo ellers kjent ut; den ene begynte et maleri og den andre avsluttet det. Man ser tydelige spor av begge på alle bilder, og det er overhodet ingen tvil om hvem som har gjort hva. Det endte med at de ikke snakket sammen. Men, Bjertnes og Melgaard ser altså på meg med en ikke liten grad av overraskelse.)

T: Sorry, men det ligger liksom der i bakhodet og …

S: Nei, nei! Det var jo i hvert fall et regime! Tingen vår er jo at dette rommet er helt åpent – det er det stedet hvor vi virkelig ikke vet på forhånd hvor det vil ende opp.

(Parentes #4. Jeg lar det ligge – siden det åpenbart ikke har foresvevet noen av de involverte, og siden signifikative samarbeid av den typen man husker er så få at jeg kanskje bare refleksmessig tenker tilbake 33 år. Tanken kan uansett bare kobles til det som foregikk mellom Melgaard og Bjertnes i 2012, men allerede der var de på en måte på vei ut av sin egen form – noe Warhol og Basquiat aldri var i nærheten av, eller en gang prøvde seg på.)

Serigrafi, 47 x 32 cm, 2017.

B: Hva syntes du om grafikken?

T: Jo, jeg likte at den var såpass institusjonelt presentert. Ingen special effects, kun bilder på vegg. Og langt utenfor den mediestøyen de to utstillingene i Oslo har generert. Det var der det slo meg at den konklusjonen mange gjorde i første runde – der brutale Bjarne ødelegger de fine tegningene til flinke Sverre – ikke er helt riktig. Ikke at den var det den gang heller, men det var der jeg noterte at det har skjedd noe. Det er mer homogent, og jeg innbiller meg at man kommer samarbeidet ganske nært der.

S: Hva skriver du om den?

T: At jeg tror det til syvende og sist handler om en lengsel etter evner den andre besitter. Men, det du sier om å gå ut av sitt eget kunstnerskap og inn i et felles – det er jo faktisk ikke så mange som jobber på den måten? Jeg kan ikke komme på veldig mange parløsninger som hatt noen særlig holdbarhet over tid, særlig ikke med individuelle kunstnerskap i tillegg. I hvert fall ingen som satt noen varige spor etter seg.

(Parentes #5. I ettertid har det slått meg at samarbeidet mellom Håkon Bleken og Håkon Gullvåg på midten av 1990-tallet ville vært et nærliggende referansepunkt å ta opp, men det var strengt tatt sentrert rundt et isolert prosjekt, og der er foreløpig ingen tegn til at samarbeidet vil gjenopptas. Også de sluttet å snakke med hverandre. Men de satte faktisk spor etter seg som fortsatt er til stede.)

B: Nei, men det har fungert for oss.

T: Det er litt som en vrang versjon av det Ole Jørgen Ness drev med for 20 år siden, med 11 forskjellige kunstnerskap som bruker den samme kroppen. Litt sånn «jeg bare jobber her».

S: For oss begge, tror jeg, har nettopp det vært veldig befriende. Det å ikke forholde seg til bagasjen man har med seg i sitt eget arbeid.

T: Det er «den tredje»?

B: Det er «den tredje».

(Parentes # 6 «Den tredje» er den løsrivelsen som oppstår når et kunstnerisk samarbeid sklir over til å bli noe vesensforskjellig fra det individene ellers driver med. De er to, og effekten er en tredje. Det er ikke en ukjent ting, men effekten kan være skjellsettende)