Hva: Stine Marie Jacobsen – Law Shifters
Hvor: Nikolaj Kunsthal, København
Når: 11. januar–1. april
Hva er egentlig forbindelsen mellom billedkunst og loven? Antageligvis nærmere enn du tror.
Stine Marie Jacobsens utstilling Law Shifters er blant dem jeg umiddelbart fornemmer – der og da – at en brikke faller på plass. Hvorfor har ikke noen laget dette før, tenker jeg, mens jeg vandrer rundt i dette forunderlige verket som, mer enn noe annet, skaper et utsøkt og overraskende tankevekkende møtepunkt mellom kunsten og loven.
Som en gammeldags datamaskin, nostalgisk lyst opp med futuristiske lysrør som smaker av 80-tallet, befinner selve hjertet av skulpturen seg midt i det store utstillingsrommet på Nikolaj Kunsthall i København. På hver side løper det ut fem plastledninger: på den ene siden ender de i fem bokser, på den andre i fem podier. Ved sistnevnte kan tilskuerne skissere innspill til nye lover, sette en liten sort ring på og stikke inn i ledningen (røret) som – gjennom et lite trykk opp en knapp – suser gjennom «sentralen» midt i rommet og havner i motsvarende boks på den andre siden av rommet.
De forskjellige kategoriene de havner i, er redusert til fem – likestilling, klima, utdannelse, retten til privatliv og ytringsfrihet – men likevel. Dette er noe helt utenom det vanlige.
Det abstrakte blir konkret.
Lover tenderer vi til å tenke på som noe helt uberørt av subjektets følelser og humørsvingninger, til forskjell fra kunsten som ofte betraktes som et uttrykk for nettopp slike ting. Men her kombineres de i en maskin som forener det kreative og den «objektive» handlingen. Faktisk blir lovforslagene oversatt av profesjonelle jurister fortløpende, slik at det som skrives av publikum smått om senn vil dukke opp på en skjerm på «sentralen» midt i rommet.
Eksempelvis kunne jeg lese, mens jeg var der, en «Bekendtgørelse af medieansvarsloven (LBK nr. 914 af 11/08/2014)», som sier at det er et «påbud at skældsord af racistisk karakter skal erstattes af obligatorisk oplysning om skældsordets egentlige betydning og oprindelse.»
Ikke så dum lov, det der.
Linken til den vanlige rettsfølelse, det vanlige folk mener burde vært lovfestet, materialiserer seg rett og slett direkte i rommet.
Poesiens og lovens bokstav.
Noen vil kanskje kunne si at dette bare er en tåpelig lek, men å gi noe en fast form som vi sjelden klarer forene i tanken engang, gjør det med en gang lettere å gruble frem andre forbindelser. Slik sett er denne «lov-maskinen» også et redskap for å myke opp det dogmatiske og stive skiller mellom den enkelte borger og lovens bokstav. For ikke å forglemme det offisielle juridiske språket, som ofte er fullstendig fjernet fra vanlige menneskers hverdag. Verket er, kunne man si, en øvelse i å tenke det som vanligvis er gjensidig ekskluderende. Dessuten er det ikke vanskelig å forstå dette verket, for enhver – fra barn til pensjonister – kan frydes over å få de mest pikante forslag oversatt til juridisk terminologi.
Men så ser jeg, etter å ha sirklet i rommet en halvtimes tid, at det faktisk ikke er sikkert at det blir en lov ut av forslaget jeg sender inn i maskinen – det kan også bli et dikt. Jøye meg! Men dét forsterker faktisk linken mellom loven, kunsten og publikums skriving, for vi øves ikke bare i å se hvordan språket kan transformere hverdagsmenneskets tanker til lovtekster, men også til å se på lovtekster som en slags poesi. Loven hjemles i kunsten – og kunsten i loven.
