London av Morten Langhoff fra juleutstillingen 2017 i Asker kunstforening.

Eller bare servere noe pent som er like tomt som bilde av en kaffe latte på Facebook …?

Jeg treffer Linda Elizabeth Gray og Roald Nilsen for å snakke om kunstforeninger og deres funksjon. Hun er rådgiver i Akershus kunstforeninger (AKFO), han er styreformann samme sted. AKFO er en selvfølgelig del av Norske Kunstforeninger, en paraplyorganisasjon for 161 kunstforeninger, kunstlag og kunsthaller. Og hør her: Organisasjonens formål er å gi flest mulig tilgang til profesjonell kunst.

Aha, Roald! Profesjonell kunst. Forklar litt om det …

– I utgangspunktet ble mange kunstforeninger startet. Bare fordi noen hadde lyst. Det ble det ikke mye penger av. Og hvordan skulle da husleie og andre utgifter betales? Man skjønte raskt at profesjonalitet på begge sider av bordet måtte til. Salg av kunst ble den selvfølgelige løsningen. Altså kunstnere med kommersiell appell.

Lenge leve kunsten
De fleste kunstnere bærer nok på en drøm om økonomisk uavhengighet, nasjonal – og internasjonal – anerkjennelse. I tillegg ønsker de at deres kunst skal leve lenge. Kunst kan jo ikke bare peke innover. Den må også ut.

Kunstforeningene i Akershus skal øke publikummet og drive talentutvikling, skyter Linda inn. – De står midt mellom Henie Onstad Kunstsenter og Akershus Kunstsenter. Og er viktige for lokalmiljøet.
Tenk deg den jobben som ligger i å drifte slike foreninger. Her er det en fin blanding av kunst, penger, dugnad og opplevelser.

Norske Kunstforeninger er en paraplyorganisasjon for 161 kunstforeninger, kunstlag og kunsthaller. Organisasjonens formål er å gi flest mulig tilgang til profesjonell kunst, kan vi lese på deres hjemmesider.

Den evinnelige elgen
Norske Kunstforeninger ønsker altså å gi sitt publikum profesjonell kunst. Men hva ligger i kunst og hva betyr profesjonell? I et intervju med nettmagasinet Harvest forklarte seniorkurator Ellen Johanne Lerberg ved Nasjonalgalleriet litt om det norske folks forhold til maleriet Elg i solnedgang. Det hørte til oppveksten i små leiligheter og trange hus. Ikke var det så mye solnedgang over det. Og ikke var det mye kunst. Men folk hadde tatt sine egne valg.

Maleriet er helt ok. Det skaper ingen debatt. Men heller kanskje en lengsel? Folk som flyttet til storbyen lengtet ofte i melankolske øyeblikk etter stillheten på landet og lyden av en brunstig elgokse. Da var det godt å ha elgen hengende på veggen. Nesten som en mental narresmokk. Og fant du et lignende trykk på veggen til naboen var det nesten deilig. Lik smak borget vel for kvalitet? Vel … At mange liker det samme, er vel ingen garanti for at det er bra. Eller? Hvor mange er det som ser på Eurovision Song Contest?

Rådgiver Linda Elizabeth Gray og styreleder Roald Nilsen, Akfo – Akershus kunstforeninger.

Annonse

Kunstens paradoks
Elgen var en kommersiell suksess. Den dukket opp sammen med den gamle fiskeren, gråtende barn og sigøynerpiken. Kunst til folket! Tja … kunst hadde det kanskje vært om elgen bare fantes i ett eksemplar, men nei. Møblerte hjem hadde gjerne ”rammemakerkunst” på veggene. Da hadde rammemakerne – som solgte sin tolkning av kunst – vært på dørene og solgt sine pene trykk. Dette var ekte kunst… unnskyld – kitschverk som skulle stå til tapetet og bildet av oldefar og alle ungene. Og det viktigste var kanskje rammene.

Er folk flest interessert i kunst, Roald?

– Vi i AKFO har 3690 medlemmer kan Roald Nilsen fortelle. Så vi begynner å få litt muskler i organisasjonen. Folk er absolutt interessert i kunst. Den minste foreningen har 30 medlemmer. Bærum er størst med sine 600. Men vi kjemper litt med det kunstneriske paradokset.

Paradokset Nilsen snakker om er frivilligheten. Selve dugnadssjelen som vi alle er en del av. Å drive kunstforeninger uten frivillig arbeid er en umulighet.

Selvmotsigelsen ligger i at kunstforeningene skal drive profesjonelt – på frivillig basis, ler Linda. – Men vi får det jo til. Hva slags krav skal du stille til mennesker som bruker egen fritid til å få den lokale foreningen til å gå rundt? Vi er heldige som har så mange dyktige, frivillige medarbeidere. Dette er mennesker som synes det er viktigere å arbeide med kunst enn å tjene penger på den.

Akershus gjendiktet
Et eksempel på frivillighet som møter profesjonalitet ligger i vandreutstillingen Akershus gjendiktet. Mange profesjonelle kunstnere er representert her: Håkon Holm-Olsen, Helene Norseth og Hans Kristian Borchgrevink Hansen. De har bidratt med maleri, tegning, collage og skulptur. Virkelig en opplevelse for alle sinn. Du blir sikkert også provosert. Og godt er det.

Akershus har 19 foreninger og rundt 175 utstillinger og arrangementer i året. Disse trekker rundt 33 000 besøkende som ønsker kunst inn i livene sine. Samtidig møter de kunstnere som ønsker omsetning av sine verk. Først da er kunsten blitt profesjonell. Du kan leve – ikke bare for kunsten – men også av den.

Da poesi var selve kunsten
Gjennom historien har ordet kunst utviklet seg og spredt seg over hele verden i alle sine former. Før i tiden, i riktig oldisdager var det bare noen aspekter av kunst som betydde noe. Maleri og tegning. Skulptører ble ofte regnet som håndverkere. Men da grep gjerne de eldgamle grekerne inn. For de hadde også sin syn på hva som var – og ikke var – kunst.

For dem var POIESIS toppen av kunst. I dagligspråket deres betydde begrepet å skape og å frembringe. Grekerne mente at poetene var ekte skapere – som kreerte alt fra intet. Poesi og kreativitet var ensbetydende for dem. For poetene var gutta sine, det!

Malerne bare imiterte, mente de. Akkurat som huleboerne gjorde. Mange av deres dyremalerier fra steinalderen var som tatt ut av en fotobok. Menneskene deres, derimot, kunne være stilistiske, primitive og nesten … kunstneriske. Malere fikk ikke sin oppreisning før på sekstenhundretallet. Da ble også de akseptert som skapere.

Fra Grieg til Dylan
Kunst. Alt fra Akropolis’ monumenter og Grieg-symfoni, til et Picasso- lerret. Fra en eksistensiell roman av Camus eller den labyrintiske Prosessen av Kafka til en Puccini-opera som holder publikum i sin jernhånd. Kunst er også arkitektur, dans, film, foto, teater, musikk, sang og poesi. Noen mener sågar avansert kroppsmaling, tatoveringer og gastronomi er kunst. Andre mener også at fotballspillerne Messi og Ronaldo er kunstnere. Og fikk ikke Bob Dylan Nobel-prisen i litteratur? Kanskje nåløyet for kunst er blitt større – eller forståelsen for kunst er blitt mer allmenn …

Hvis noen spør hvor gammel kunsten er, får du nok problemer med å svare. Ja, du bør få problemer. For hva er kunst? Hadde du spurt Pablo Picasso da han levde, ville du fått et helt annet svar enn om du hadde snakket med Håkon Bleken.

Kunst er en løgn
Picasso var bare opptatt av moderne kunst. Da de fant 17 000 år gamle hulemalerier i Lascaux i Frankrike ble Picasso spurt om hva de hadde oppdaget. ”Ingenting” var svaret. Maleriene tilhører den senpaleolittiske kunsten og hadde lite med ekte kunst å gjøre, mente modernistiske Pablo. Steinalderkunst var ingenting for ham. «Vi vet alle at kunsten ikke er sann. Kunst er en løgn som får oss til å innse sannheten …» mente han.

Så; hva er kunst for hvem? Ethvert kunstverk kan oppfattes på en subjektiv måte av mennesket som ser eller opplever verket. Og da vil kunstforeningene fungere som en scene hvor malerier, grafikk og skulpturer har sin tid i rampelyset og kjemper om å gjøre inntrykk på den som observerer.

Marc Chagall sa dette om kunst i et intervju i 1977: «Kunst er det uopphørlige arbeidet med å konkurrere om blomstenes skjønnhet – og aldri lykkes.» Ellers er det vanskelig å beskrive god kunst med ord.

Lyst på kjeft? Bli kunstner!
Gode kunstnere får ofte mye kjeft. Her er bare å nevne impresjonister som Degas, Monet og Renoir. Hva med van Gogh? Han klarte det kunststykket å bare selge ett maleri mens han levde. Munch fikk mye kjeft, men tålte det sånn passe. Jan-Erik Vold fikk også huden full fordi han stakk hodet ut og mente noe med poesien sin.

Og stakkars Igor Stravinsky holdt på å få juling da hans Vårofferet hadde premiere i 1913. Publikum begynte å slåss i ren frustrasjon og politiet måtte gripe inn. Snakk om å engasjere publikum. «I praksis har ikke verket noen som helst sammenheng med det de fleste av oss kaller musikk», skrev Musical Times i London etter premieren.

Hva er kunst egentlig?
Så hva er kunstforeningenes oppgave? Å egle på seg flest mulig sinte mennesker? Få lokalene sprutet ned av illeluktende tomater? Være pen veggpryd som står til tapetet?

– En lett blanding, mener Roald Nilsen. – Men la oss ikke bestemme over kunsten. La den heller bestemme litt over oss. Vi har total veggplass på 690 løpemeter og to meter i høyden. Og gulvplass i massevis. Kom til oss. Still ut, snakk med publikum og gjør kunsten levende.

Filmkunstneren Federico Fellini mente at all kunst var selvbiografisk. «Perlen i en østers er dens selvbiografi», sa han. Kom til en av galleriene i Akershus kunstforeninger og finn dine egne perler. Kunsten er for alle. Og selv om du skulle gå tom for ord, kan du la fantasien ta over.

Kunsten trenger ingen ord for å la tankene vandre sine egne veier.