Roger Ballen

– Min hensikt som fotograf gjennom førti år har til syvende og sist vært å definere meg selv som menneske; en psykologisk og eksistensiell reise. Foto: Niklas Hart.

Fotograf Roger Ballens bilder blir ofte beskrevet som mørke og groteske. Selv liker han å tenke på dem som en vei inn i betrakterens underbevissthet.

Idet jeg kommer inn døren på Willas contemporary, blir jeg møtt av de samme bildene jeg har sett kvelden før på foredraget med Roger Ballen. Fotografier av en underprivilegert klasse man ikke hører så mye om: den hvite underklassen i Sør-Afrika. Bildene viser ofte hvite menn med for store neser eller ører, tannløse, med møkkete klær, med rotter som leker rundt føttene deres. Omringet av søppel og falleferdige møbler i hus og bygninger ingen vanlig person ville turt å gå inn i. Men det er noe annerledes med disse menneskene. De er ikke slik man forventer å se fattige. Blikket deres er stolt og trassig. De unnskylder seg ikke for noen. Og ikke for noe.

Jeg blir presentert for Ballen av gallerist Ellen Willas. Han ser alvorlig på meg. Han er ikke en mann som driver med small talk, og under hele gårsdagens foredrag så jeg ham ikke smile én gang. Vi begynner å gå mot Nasjonalgalleriet der vi skal spise lunsj. Etter en lang stillhet forteller jeg at jeg ble redd da jeg så videoene hans, at jeg følte meg nesten litt mentalt forstyrret.

Da smiler han skjevt og nikker. – Det er bra, det er bra. Da har du skjønt noe. Så sier vi ikke noe mer før vi har satt oss.

Ballen har blitt beskrevet av sine kollegaer i bransjen som en individualist. En fri sjel. Ukonvensjonell, bohemsk, en som nekter å føye seg etter normene, original og mørk. Utfordrende og kompromissløs. Men også en med et stort hjerte, medfølende og med en genuin interesse for de menneskene han fotograferer.

Roger Ballen
Roger Ballen

Jeg forteller at jeg ble nærmest provosert av å se bildene hans av de fattige sørafrikanerne uten at jeg helt skjønte hvorfor. Og jeg spør hvorfor det er så mange som blir sinte og overrasket i møte med fotografiene hans.

Etter å ha tenkt seg litt om svarer han:

– Vi er ikke vant til å se hvite mennesker i denne formen for nød. Og vi er heller ikke vant til å se mennesker som så skamløst viser frem sin fattigdom. Da jeg jobbet som fotograf her i Johannesburg under apartheid, var det mange som var sinte på meg. På den ene siden var det den konservative hvite overklassen som ikke ville ha bilder av andre hvite presentert på denne måten – de ville beholde illusjonen om de hvite som overlegne de svarte. Og på den andre siden hadde jeg de liberale, de som var

mot apartheid, men som likevel ville beholde et bilde av de hvite som hjalp de svarte, ikke som en gruppe som trengte hjelp selv. Men du må også huske at det er ikke noe hjelp å få i Sør-Afrika. Du må selv finne en måte å overleve på. Som menneskene i fotografiene mine. De jobber som rottefangere, selger katter til heksedoktorene eller samler søppel til gjenvinning. Det er ikke noe plass til å synes synd på seg selv eller til å søke sympati hos andre. Det er ikke noe å få. Og de som forventer hjelp, dør.

Et av spørsmålene jeg har forberedt etter å ha sett videoene og bildene hans, er om han er redd når han går inn i hjemmene og husene der de fattige hvite bor. De virker, for en utenforstående, som ganske grenseløse mennesker. En slik grenseløshet som er forårsaket av dyp fattigdom, analfabetisme og sykdom. Men da vi har snakket sammen en stund, skjønner jeg jo at han slettes ikke er redd for disse menneskene. Han er tvert om helt trygg her; de er hans venner.

– Jeg har blitt kjent med disse menneskene over mange år. Jeg kjenner dem, de kjenner meg. De hjelper meg med å skape bildene mine, jeg hjelper dem med det livsnødvendige i livet deres. Det er litt som når en løvetemmer går inn i buret til en løve – han vet hvordan han skal oppføre seg der inne. Hvis du eller jeg går inn i buret, blir vi drept. Sånn er det med de stedene jeg går også, man må vite hvordan man skal oppføre seg, ellers blir man ranet, slått ned eller kanskje drept.

Roger Ballen

Take off (2012). «Mens jeg fotograferte serien Asylum of the Birds, ble det klart for meg at bildene mine handlet om psykologi, om min indre psyke. Og det tok meg mange år før jeg klarte å definere det visuelt», skriver Ballen i sin retrospektive bok Ballenesque.

Roger Ballen ble født i New York i 1950, men har levd og arbeidet i Johannesburg i Sør-Afrika siden 1970. Fotografiene hans har gått fra å være mer dokumentariske med mennesker i sentrum til å bli mer og mer abstrakte, der dyr og tegninger på veggene får en viktigere rolle. Ofte beskrives bildene hans som mørke, men selv oppfatter han dem heller som psykologiske.

– Selv om bildene mine kan vekke en del politisk forargelse, ser jeg ikke på meg selv som en politisk kunstner. Jeg vil heller si at jeg ser på meg selv som en som søker å tillegge bildene flere psykologiske lag. Som en vei inn i underbevisstheten; få flere lag av hjernen til å kommunisere med hverandre. Bore ned i betrakterens glemte minner. Jeg vil at bildene mine skal gi betrakteren et lite dytt, tippe dem ut av komfortsonen en lang nok stund til at de kan gjøre seg noen tanker om sitt eget liv. Og kanskje til og med slutte fred med noen av sine egne indre demoner.

– Ja, for psykoanalytikeren Freud har hatt stor innflytelse på deg som kunstner?
– Han har hatt en innvirkning på den konseptuelle måten jeg tenker på i min kunst. Vi har samme behov for å trenge inn under overflaten til folk og måten de tenker på. Prøve å avdekke noe som er ekte, noe langt dypere enn en innøvd oppførsel. Den menneskelige bevissthet er så liten i forhold til underbevisstheten der vi har gjemt alle erfaringer gjennom et helt liv. Og det er ofte i underbevisstheten vi finner motivasjonen for mye av vår oppførsel. Det er ned dit, ned i de mørke avkrokene jeg vil nå.

– Hva er det du vil der nede i folks mørke avkroker, da?
– Jeg vil at de skal begynne å tenke.

– På hva da?
– På at de skal dø. På det absurde i at vi alle bare er her for en kort stund. Men folk vil ikke bli minnet på det, at de skal dø. Men jeg tror bildene mine setter i gang en slags alarmklokke. At det er noe i motivene som gjør folk urolige og som minner dem på at enten du liker det eller ikke, så skal du dø.

Ballen snakker raskt, med dyp stemme. Noen ganger kommer setningene fort, nesten litt stakkato. Andre ganger er han stille. Nesten som å se en skuespiller fremføre en monolog. Vi snakker frem og tilbake om døden. Om at alle bildene hans på et aller annet vis har et snev av døden i seg. I den massive, retrospektive boken Ballenesque han nå er aktuell med, viser flere av bildene folk som ser døde ut, har hengt seg eller ligger på dødsleiet. Men den er også så full av liv. Av fandenivoldskhet. Av det stygge som blir vakkert. Og av kunst.

Roger Ballen

Cat Catcher (1998) fra serien Outland. Gutten tjente til livets opphold ved å fange villkatter som han solgte til heksedoktorene.

– Hvilke kunstformer eller andre kunstnere er du påvirket av?
– Art brut, barnekunst, kunst laget av gale, såkalt primitiv kunst. Kunst som kommer ut ufiltrert uten en masse opplærte dogmer og ismer. Jeg hater ismer. Jeg nekter å forholde meg til noen form for isme. De er menneskehetens tvangstrøyer. Samuel Beckett og hans stykker, som Mens vi venter på Godot, har den samme absurde tilnærmelsen til kunsten som jeg har. Som i en av mine første serier som het Outland, bilder av folk på kanten av samfunnet i Sør-Afrika. Men Outland handler ikke om fattigdom eller det å være utelatt av samfunnet, det handler om en mental tilstand. Om å ikke ha kontroll, hvor det absurde og surrealistiske regjerer.

– Men vi vil vel alle ha kontroll?
– Men vi slipper aldri unna kaos. Uansett hvor godt vi planlegger og hvor mye vi prøver å beholde orden, så vil alltid tilfeldigheter og det uforutsigbare spille en stor rolle i vårt liv. Da jeg jobbet med prosjektet Shadow Chamber (2005), tilbrakte jeg nesten fem år i omstendigheter der kaos og absurditet regjerte. Jeg begynte å forstå kaos. Aksepterte det. Jeg omfavnet rett og slett mørke. Og min egen estetikk begynte å blomstre under disse forholdene.

Han tenker seg om. – Mørke er ikke nødvendigvis noe negativt, noe dårlig. Det kan ligge mye sannhet i mørke. En måte å utfordre seg selv på. Og det var under denne perioden at tegningene ble viktige elementer i bildene mine.

– Hva var det som gjorde at du begynte å integrere tegninger i fotografiene?
– Helt frem til 2000 hadde jeg jobbet mye med portretter. Og ofte stilte jeg folk opp mot en vegg i hjemmet deres. Og i mange av de hjemmene jeg besøkte, hadde ikke folk bilder på veggene, men barna, og noen ganger de voksne, hadde tegnet rett på veggen. Da ble tegningene og strukturen på veggene en naturlig del av fotografiet. Og etter hvert ble tegningene viktigere; i serien som ble Shadow Land, kunne jeg be modellene mine tegne på veggen der de skulle posere. Det gjorde fotografiene personlige med en direkte link til dem som hadde laget tegningene.

Mens vi snakker, vibrerer telefonen. Han ser spørrende og unnskyldende på meg som om han ber om tillatelse til å ta den. Han svarer kort og lavmælt. Så kommer det en antydning til et smil: – Det var Stan. Han trengte noe.

Stan er en mann Ballen ofte har brukt som modell, både i stillfotoene og i videoene sine. Jeg husker ham fra en av videoene vist under foredraget; et stort hode plassert på en kropp med uvanlig korte lemmer, en mann med kraftige epileptiske anfall som brukte dagen på å fange rotter for så å slippe dem ut av sekken når kvelden kom.

– Stan kaller meg sin andre far. Jeg har hjulpet ham litt med mat og medisiner.

Senere forteller gallerist Ellen Willas at Roger har et nært forhold til mange av modellen sine, at han tar vare på dem, selv når han er ute i verden på turné.

Roger Ballen

Roger Ballens fotografier stilles ut over hele verden, og nå får han en egen fløy i Sør-Afrikas nye kunstmuseum. Foto: Niklas Hart.

Det er mange dyr i bildene dine, hvorfor det?
– Jeg liker dyr.

Jeg smiler, og han skjønner hva mitt neste spørsmål vil være.

– Om jeg liker dyr bedre enn mennesker? Hehe, kanskje det. Jeg liker vennene mine. Da jeg var på mitt mest upopulære på 1990-tallet, var hunden min den eneste vennen jeg hadde. Jeg har forresten også en rotte, en slange og en katt. Men i bildene mine har dyr rollen som en slags forbindelse mellom det menneskelige og det dyriske. Det finnes ingen harmoni mellom dyrene og menneskene i mine fotografier, det tvinger folk til å tenke på dyrs situasjon i dag. Som jo er forferdelig.

I serien Asylum of the Birds er menneskene byttet ut med fugler. Hele serien ble tatt i et falleferdig hus mellom to søppelfyllinger utenfor sentrum av Johannesburg. Husets innbyggere forblir statister i en oppvisning der fuglene har hovedrollen. Veggene er fulle av tegninger, graffiti og absurde gjenstander.

– Hva er Asylum of the Birds – er det et galehus?
– Det er et univers der det gode og det onde eksisterer om hverandre, der skjønnhet og det heslige er udefinert og går hånd i hånd. Det er et visjonært sted, ulogisk og amoralsk. Og det er en helt klar kontrast mellom fuglenes rene skjønnhet og de skitne omgivelsene.

Han nikker og får et lunt drag over ansiktet, som om han kom på noe morsomt.

– Du vet, fugler er vanskelige skapninger å fotografere, de flytter på seg hele tiden. De blir nervøse når de hører klikkingen fra kameraet og flyr plutselig ut av vinduet før jeg får tatt et bilde. Det som slår meg når folk ser bildene mine fra denne serien, er at de aldri spør hvordan dyrene har det. De spør bare om menneskene; om de er gale, om hvordan de overlever, om hvordan de har det. Det er som om de ikke eier empati for dyr. Så mitt motspørsmål blir alltid: Hvordan tror du fuglen har det? Det er dem disse bildene handler om. Og så handler bildene mine om å utfordre betrakteren på hva som er virkelig og ikke. På måten de oppfatter virkeligheten; kanskje det vi oppfatter som virkelig, egentlig er det uvirkelige.

Intervjuet er over. Vi rusler tilbake til galleriet der Ballen skal fotograferes.

Jeg spør om han kan signere boken Ballenesque for meg, og før fotografen griper fatt i ham, gir han meg en god klem.

Da jeg kommer tilbake på kontoret, åpner jeg boken. Der, på første side er det en tegning av et absurd, lite fantasivesen. Så står det: «We entered the tunnel together.» Og selv om Roger Ballens tunell er både mørk og skummel, så er det mye uoppdaget der nede. Og jeg kjenner at jeg ikke har noen hast med å komme meg opp i lyset. Ikke med én gang i hvert fall.

Roger Ballen

Head Below Wires (1999). Ledninger på veggen har vært et gjennomgående element i Ballens bilder.

Roger Ballen

Nine Birds (2009) fra serien Asylum of the Birds. Gradvis blir menneskene byttet ut med fugler i Ballens bilder. Han forteller at mannen som eide det falleferdige huset, var besatt av dyr og lot dem gå inn og ut av huset som de ønsket. Han var særlig glad i fugler og lot dem fly ukontrollert rundt i bygningen.