Jean-Auguste-Dominique Ingres and workshop, Odalisque in Grisaille, about 1824-34, Oil on canvas, 83.2 × 109.2 cm. The Metropolitan Museum of Art, New York, Catharine Lorillard Wolfe Collection, Wolfe Fund, 1938, 38.65. © The Metropolitan Museum of Art / Art Resource / Scala, Florence.

Hva skjer når kunstnere forlater fargespekteret og i stedet konsentrerer seg om sort, hvitt og gråtonene imellom? National Gallery undersøker saken og går gjennom 700 år av kunsthistorien i en ny utstilling.

Franske kunstnere ga sjangeren navnet grisaille; å male i sort, hvitt og grått. Fenomenet går som en fargeløs tråd gjennom kunsthistorien. Monochrome – Painting in Black and White er merkelig nok den aller første store utstillingen som tar dette emnet grundig for seg i et større historisk perspektiv. Den gjør et sveip gjennom 700 år, og blant kunstnerne som er representert, finner vi navn som Jan van Eyck, Albrecht Dürer, Rembrandt van Rijn, Andy Warhol, Gerhard Richter, Chuck Close og Bridget Riley. Som avslutning vises Olafur Eliassons lysinstallasjon Room for One Colour.

Estetikk, moral og filosofi
Så hvorfor male monokromt? Jennifer Sliwka, kurator for utstillingen i samarbeid med Leila Packer, forteller:

– Det finnes mange grunner, og de har variert opp gjennom århundrene. Hovedsakelig har det handlet om at kunstneren har villet lede betrakterens oppmerksomhet mot et spesielt objekt, et konsept, eller fremheve teknikken. Det kan dessuten være befriende for kunstneren å ikke måtte ta hensyn til fargenes kompleksitet, men fritt kunne eksperimentere med form, tekstur og symbolikk.

Det handlet også om å vise sine ferdigheter.

– Kunstmalere så det som en utfordring å klare å gjengi virkeligheten uten å bruke fargepigment, og på den måten understreke at maleriet sto over de andre kunstartene. Under renessansen pågikk det faktisk en større teoretisk debatt om temaet – som til og med fikk et eget navn, Paragone – der kunstartene ble sammenliknet. Her deltok både Leonardo da Vinci og Michelangelo.

Teknikken kan spores langt tilbake i kunsthistorien. Kunstnere i det gamle Hellas oppfant skiagraphica, maleri med lys og skygge. Langt senere, i Italia, ble teknikken utviklet til chiaroscuro. I Frankrike brukte man betegnelsen grisaille om studier eller ferdige malerier utført i gråtoner.

Utstillingen har syv tematiske avdelinger, og den første, Hellige gjenstander, tar for seg middelalderen. Jennifer fortsetter:

– De tidligste verkene utført i grisaille er religiøs kunst, og ideen var at man ved å utelate farger kunne unngå distraksjoner og fokusere fullt og helt på det åndelige. Ta betrakteren med inn i en annen og høyerestående verden. Enkelte religiøse ordener innførte til og med forbud mot bruk av farger. Det gjaldt blant annet Cistercienserordenen. Utstillingen viser blant annet et glassmaleri laget av cisterciensermunker rundt 1320. I motsetning til de vanligvis fargesterke maleriene som preget kirkene, er dette i hvitt og grått, med innslag av gult.

I neste avdeling, Studier av lys og skygge, kan man se en klesstudie fra rundt 1477, tilskrevet Domenico Ghirlandaio.

– Mot slutten av 1400-tallet var det vanlig at kunstnere gjorde studier i sort, hvitt og grått for å få en forståelse av hvordan de skulle håndtere en komposisjon av objekter og hvordan lyset falt over dem. Denne klesstudien fungerte som mal, og komposisjonen kunne dermed benyttes i flere malerier.

Jacob de Wit, Jupiter and Ganymede, 1739. Oil on canvas, 36.9 × 55.5 cm. © Ferens Art Gallery, Hull Museums.

Stained Glass Panel with Quarries and a Female Head, about 1320-4, Paris. Grisaille glass with silver stain, 59.5 x 39 cm. © Victoria and Albert Museum, London.

 

Illusjoner i grått
I samme periode ble grisaille stadig mer utbredt, ikke bare i studier, men også i ferdige malerier. Det får vi se i neste avdeling. Jennifer fortsetter:

– Malerier i grisaille var ettertraktet blant kyndige samlere ettersom ble ansett som en demonstrasjon av teknisk dyktighet og samtidig ga innsyn i hvordan kunstneren arbeidet. Her finner vi også Jan van Eycks Sankt Barbara fra 1437. Det er faktisk det eldste kjente verket i grisaille på treplate – man er riktignok ikke enige om hvorvidt det er en skisse eller et fullført maleri. Men uansett kom det til å inspirere mange kunstnere til å arbeide i grisaille.

Så kommer vi til trompe l’oeil – illusjonsmaleriet.

– Det ble en utfordring for mange kunstnere å nærmest skulle etterligne skulptur i maleriet, og i Nord-Europa tiltok begeistringen for illusjonistiske verk. Jacob de Wit var blant dem som utmerket seg, og utstillingen viser hans maleri Jupiter og Gannymede. Man må betrakte bildet på helt nært hold for å se at dette ikke er et tredimensjonalt veggrelieff.

Også Hendrik Goltzius’ Uten Ceres og Bacchus ville Venus fryse må man gå tett opptil for å oppfatte hvilken teknikk som er brukt.

– I takt med utviklingen av trykketeknikken tidlig på 1600-tallet begynte mange malere å utforske nye måter å hevde seg på ved bruk av nye metoder. Goltzius malte dette verket i 1606, og det ble umiddelbart en sensasjon. Folk kunne ikke begripe hvordan han hadde fått det til, for det som ser ut som et trykk, er faktisk malt for hånd på lerret.

Mange kunstnere jobbet også med etsninger og hadde nær forbindelse med trykkere. De var derfor vant med å se sine fargemalerier reprodusert i sort-hvitt. Anthony van Dyck laget et monokromt maleri av sitt store fargemaleri Rinaldo og Armida, så det skulle bli lettere å lage et kunsttrykk av det som kunne distribueres til et større publikum.

Og overgangen fra maleri til trykk kunne skape uventede resultater. Her er et maleri av den relativt ukjente franske maleren Etienne Moulinneuf, som malte et bilde av en etsning av Chardins oljemaleri La Pourvoyeuse. Moulinneuf forsterket trompe l’oeil-effekten ved å male knust glass over motivet. Nærmest en oppvisning i virtuositet.

Domenico Ghirlandaio or workshop of Andrea del Verrocchio, Drapery Study (possibly study for Saint Matthew and an Angel), about 1477. Brown and black wash heightened with white on brown linen, 26.2 x 17.1 cm. © Kupferstichkabinett. Staatliche Museen zu Berlin / Photo: Jörg P. Anders.

Etienne Moulinneuf after Jean-Siméon Chardin, Back from the Market (La Pourvoyeuse), about 1770. Oil on canvas, 46 × 37.9 cm. Los Angeles County Museum of Art, California, European Art Acquisition Fund, M.2007.24. © Museum Associates / LACMA.

Fotografiet – en konkurrent
Året 1839 ble et veiskille. Da ble de to første fotografiske prosessene presentert. Franskmannen Louis Daguerre fotograferte unike bilder ved bruk av sølvbelagte kobberplater, mens Fox Talbots prosess var basert på papirnegativer som muliggjorde kopiering og mangfoldiggjøring av det enkelte bildet. Det var da kunstneren Paul Delaroche, som også drev en egen skole, kom med sin ofte misforståtte uttalelse: «Fra denne dag er malerkunsten død». For det han mente, var at datidens maleri kom til å gjennomgå en stor forandring siden kravet om å etterlikne virkeligheten nå falt bort.

Forholdet mellom maleri og fotografi er komplekst, noe som omhandles i avdelingen Sort-hvitt-malerier i fotografiets og filmens tidsalder. Den første som tydelig markerte at fotografi er en kunstform og kan være noe mer enn en gjengivelse av virkeligheten, var den franske fotografen Gustave Le Gray. Han lagde bilder i store formater og la ned et enormt arbeid i å få hver kopi så vakker som mulig. Som i Den store bølgen fra 1857. Jennifer forteller:

– Le Gray hadde selv startet sin karriere som miniatyrmaler, og malere ble nå veldig interessert i fotografi. Mange fikk det også for seg at de på et vis burde svare på eller kommentere utviklingen innen kunstfotografiet. Blant dem var Peder Balke, som her er representert med Stormen fra 1862. Maleriet har flere likheter med Le Grays bilder av havet.

Her finner vi også Gerhard Richters maleri Helga Matura og hennes forlovede fra 1966. Jennifer forteller:

– Richter tok utgangspunkt i et avisbilde av en prostituert som var blitt myrdet. Han betraktet grått som «likegyldighetens farge», og i maleriet ga han bevisst motivet et uskarpt slør for å tydeliggjøre at han hadde forandret det og gitt det et annet uttrykk enn det glassklare fotografiet som var vist i avisene.

Chuck Close ble kjent for sine fotorealistiske malerier på 70-tallet, men gikk senere over til å male portretter for å markere hvordan identitet alltid er en konstruksjon, noe sammensatt, en fiksjon med innebygde konflikter. Rutesystemet i verkene fungerer som en metafor for hans analytiske metode. Han har opp gjennom årene anvendt en rekke ulike teknikker som olje, akryl, etsning og daguerreotypi, og her er han representert med portrettet Joel.

Kazimir Malevich, Black Square, 1929. Oil on canvas, 80 x 80 cm. © The State Tretyakov Gallery, Moscow

© Gerhard Richter

Gerhard Richter, Helga Matura with her Fiancé, 1966. Oil on canvas, 200 × 100 cm. Museum Kunstpalast Düsseldorf. © Gerhard Richter 2017 (0182). Photo: Museum Kunstpalast – ARTOTHEK

Et monokromt sjokk
En hel avdeling er viet abstraksjon. Her vises blant annet Kazimir Malevichs Sort firkant. For Malevich var dette en deklarasjon; en ny type kunst som ikke representerte noe fra den fysiske verden. Med verket ville han utløse en åndelig opplevelse hos betrakteren. Det som kunne se ut som markering av en avslutning, ble i stedet begynnelsen på noe nytt. Jennifer forteller:

– Malevichs kunst ble et veiskille; heretter fikk sort-hvitt en sterk tiltrekningskraft på abstrakte kunstnere, og senere også på dem som arbeidet med installasjon. Utelatelse av farge kan ha en nesten sjokkartet virkning når alle fargenyanser faktisk er tilgjengelige. Vi viser verk av Josef Albers, Ellsworth Kelly, Cy Twombly og Frank Stella, som alle bruker minimalt med farger for å få maksimal gjennomslagskraft.

Utstillingen avsluttes med Olafur Eliassons Rom for én farge, forteller Jennifer.

– Verket er fra 2007, og jeg så det på hans separatutstilling på Museum of Modern Art i New York året etter. For meg fremsto det som en utmerket epilog. Utstillingen begynner med cisterciensermunkenes glassmalerier fra 1300-tallet, i gråtoner for å mane til kontemplasjon. Og jeg har lagt merke til at folk beveger seg veldig stille og rolig i Eliassons installasjon, så det kjennes som om sirkelen er sluttet.

Utstillingen står fra 1. november 2017 til 18. februar 2018.

Olafur Eliasson, Room for one colour, 1997. Installation view at Moderna Museet, Stockholm 2015. Courtesy of the artist; Tanya Bonakdar Gallery, New York; neugerriemschneider, Berlin. © Olafur Eliasson. Photo: Anders Sune Berg.