Jævla hippietyper, kan faen ikke se forskjell på gutt og jente lenger …

Et typisk interiør fra en stue fra et arbeiderklasse hjem. Tripp-trapp-stolen fra Stokke er like populær i dag. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum.

Når Bymuseet i Oslo tar oss med tilbake til 70-tallet, er det store strømninger og små detaljer som gjør denne utstillingen levende for oss førti år etter.

Overskriften er et sitat fra Harald Sverdrups dikt Øvelser i hjemlig diskriminering fra diktsamlingen Farlig vind som kom ut på Aschehoug i 1972 – en oppsummering av både den vinden og motvinden som hersket i det tiåret som skulle få så stor betydning for samfunnsutviklingen.

Idet man kommer inn i Bymuseets saler der utstillingen Søttitallet starter, blir man møtt av protestplakater og en stor reproduksjon av Per Kleivas Amerikanske sommerfugler. Dette er tiåret hvor kunst og liv virkelig går inn i hverandre og kunsten blir politisk på en helt ny måte. Kunstnerne gikk rett inn i kjernen av både nasjonale og internasjonale konflikter. Vietnamkrigen, utbyggingen av Altaelva, kvinnefrigjøring og homofiles rettigheter var elementer som nå fikk en tydelig plass i kunsten, direkte eller indirekte. Kleiva, som selv var medlem av kunstnerkollektivet Gras, hadde et klart mål om å drive politisk aktivisme gjennom kunsten – et engasjement som har satt spor i kunsten helt frem til vår egen tid.

KUNST fikk en prat med kulturhistoriker og museumsdirektør Lars Emil Hansen.

– Hva var motivasjonen for å lage en utstilling om akkurat 1970-tallet?
– I lengre tid har flere på museet snakket om at vi burde lage en utstilling om 1970-tallet. 1970-tallet står for mange som et tiår med store endringer – og et tiår som skilte seg tydelig ut både fra tiåret før og tiåret etter. Dette gjelder både mote, interiør, mat, forbruk og kulturliv – men også større ideologiske og mentalitetshistoriske endringer. Og det var kanskje det siste som gjorde utslaget for oss. Mange av de samfunnstemaene som ble satt på dagsorden i løpet av 1970-tallet, er fortsatt aktuelle og speiles i dagens samfunnsdebatt, om enn på en annen måte enn for 40 år siden. Vi mener at flere av de endringene som skjer i Oslo og det norske samfunnet generelt fra slutten av 1960-årene, er viktige for å forstå  dagens by og våre liv i dag. Sentrale stikkord her er kvinne- og homokamp, velstandsvekst, ny innvandring fra ikke-vestlige land og middelhavslandene, kamp for å redde eldre bymiljøer fra forfall og riving, og stort engasjement for bedre miljø – men også økt rikdom og velstandsvekst, blant annet knyttet til funnet av olje i 1969.

Oransje og brunt var de fargene mange forbinder med 70-tallet. Her er brødskjærer, hårføner og telefon i tidsriktige farger. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum.

Velstandsvekst og interiør
På syttitallet opplevde store deler av befolkningen å få bedre råd. Det å bo handlet ikke lenger bare om å ha tak over hodet, men også om å sette sin personlige stil på interiøret i hjemmet (noe vi jo i aller høyeste grad er kjent med i dag). Et av rommene i utstillingen viser en typisk stue i et arbeiderklassehjem, og her finnes ny salong, seksjon, farge-TV, stressless og vegg-til-vegg-teppe. Nesten alt i brunt og oransje, disse fargene vi forbinder så med syttitallet. Her kan de besøkende sette seg ned i sofaen og se på Fjernsynsteateret eller Fleksnes, og for mange er opplevelsen sikkert en personlig reise til det som var deres barndoms stue.

Pizza og p-piller
Gjennom bilder, tekster og rekvisitter har Bymuseet belyst hvor nær vår egen samtid den helt prekære kvinnekampen ligger. Selvbestemt abort, prevensjon, ekteskap, lik lønn, barnehageplasser og politisk representasjon var idealer som nærmest ble oppfunnet i dette tiåret. Verdier vi i Norge tar som en selvfølge i dag, men som utstillingen viser oss, var hardt tilkjempede rettigheter av radikale, unge folk som ofte ble forsøkt marginalisert. Det var stor stas å se et ekte eksemplar av det feministiske magasinet Sirene, men det var også skremmende å se at mange av problemstillingene det tok opp er nesten like aktuelle i dag, som likelønn og kvinnelig representasjon i styrer og bedrifter.

Men utstillingen viser ikke bare de radikales syttitall. Her er historien om nordmenns matvaner som forandret seg etter at de kom hjem fra de første charterturene, ikke minst pizzaens inntog i landet. Om hvordan vi kledde oss; det var soss og frik, med hver sine helt spesielle kleskoder. Og hvis man ville dra det enda lenger, så var det afghanerpels og batikk-klær som gjaldt. Utstillingen viser flere typer tidsriktige antrekk og klesstiler.

Vi spør museumsdirektøren om hvordan Bymuseet gikk frem for å sette sammen denne detaljerte presentasjonen.
– Utstillingen er basert på mange typer kilder og samarbeid mellom ulike fagfolk, miljøer og enkeltpersoner, i og utenfor museet. Vi har snakket med sentrale fag- og kunnskapsmiljøer, organisasjoner, enkeltpersoner og institusjoner som har hatt kunnskaper om – eller egne erfaringer, minner og opplevelser fra – tiden eller temaene vi presenterer, og som har delt fotografier, historier og gjenstander med oss. I tillegg har vi lest historisk forskning og litteratur om tiåret, og lett i museets og andre offentlige samlinger og arkiver etter materiale. Blant annet har vi fått låne interessante bilder og filmklipp fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Oslo Byarkiv, NRK og Folkemuseet. Vi har gått gjennom avisklipp, ukeblader, tidsskrifter og interiørblader. Ut fra denne store materialmengden har vi definert temaer som vi igjen har arbeidet videre med. I tillegg har vi hatt hjelp av en interiørarkitekt og en grafisk designer fra Six Sides til å gi form til de fortellingene vi har valgt å løfte frem. En viktig del av utstillingsarbeidet har også vært samhandling med målgruppen. I tråd med museets formidlingsstrategi og temaets relevans ble ungdom i videregående skole definert som hovedmålgruppe. Tre skoler/klasser ble invitert inn i prosjektet. Elever i medier og kommunikasjon ved Elvebakken videregående har laget filmer der de intervjuer jevnaldrende om holdninger og tanker rundt flere av de temaene som behandles i utstillingen; likestilling mellom kvinner og menn, det å være homofil i dagens Oslo, fordommer mot innvandrere og hva som kan gjøres for å skape et bedre miljø. Elever fra Oslo By Steinerskole har hjulpet oss med å male plakater med paroler fra 1970-årene, og elever fra Hartvig Nissen videregående har latt seg filme mens de danser disco, slik at publikum kan la seg inspirere og danse med i utstillingen, forteller Hansen.

Rocke-band og ungdomskultur blomstret opp på 70-tallet. Kjellerstuer, fritidsklubber og fellesrommet i blokka, ble regent som utmerkede øvingslokaler. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum.

Fremmedarbeidere
Innvandringen fra Pakistan som begynte for alvor i denne perioden har sin egen del av utstillingen. Personlige historier fra unge pakistanske menn som kom til Norge for å jobbe, som trodde de skulle bli en liten stund, men som i dag har barnebarn i Oslo. Det er opplysende å se historien fra den tilreisendes side, en opplevelse som kan ha vært alt annet enn enkel i et samfunn som må ha virket veldig lukket og utilgjengelig.

Barn og unges verden
Hva hadde vel syttitallet vært uten Halvsju, Lekestue, Brødrene Dal, fritidsklubben og diskoen? Og alt har fått sin plass i denne utstillingen. De har bygget et eget rom for fritidsklubben og diskoteket som kanskje kan inspirere til noen «moves» foran det store speilet. Det som er helt sikkert, er at barn og unge fikk en helt ny stemme, og ble ikke lenger bedt om å holde munn når de voksne snakket. De ble borgere som skulle regnes med og som skulle høres på, både på TV, gjennom studentdemokrati og i hjemmet. Og barns rettigheter ble noe man snakket om.

– Helt til slutt, Lars Emil Hansen, hva er det viktigste budskapet utstillingen får frem?
– Utstillingen er mangfoldig og har flere budskap. På ett plan er den tenkt som en sentral kulturhistorisk beskrivelse av endringer i samfunnet, som ligger til grunn for dagens samfunn og våre liv i dag. Formulert på en annen måte ønsker vi å vise hvordan samfunnet i løpet av 1970-tallet ble åpnere, mer mangfoldig, mer likestilt og  innebar et større mulighets- og handlingsrom for mange mennesker. På et mer underliggende plan handler utstillingen om å vise at samfunnsendring er mulig ved å kjempe for det man tror på, sette spørsmål og temaer på dagsorden og arbeide for nye rettigheter med demokratiske virkemidler. Dette budskapet speiles i mange av hovedtemaene i utstillingen, og kanskje spesielt i de modulene som omhandler kvinnekampen, homokampen, kamp for natur og miljø og kampen for å bevare gamle bymiljøer som Grünerløkka og Rodeløkka. I tilknytning til dette ønsker vi også å minne oss selv og publikum om at mange av de rettighetene mange av oss tar for gitt, ikke er selvsagte – men noe som er kjempet frem av modige kvinner og menn i vår nære fortid. For eksempel er det mange som ikke er klar over at det frem til 1972 var forbudt for kvinner og menn å bo sammen uten å være gift. Seksuelle forhold mellom menn var også forbudt ved lov. Og frem til 1970-årenes kvinnekamp var kvinners muligheter sterkt innskrenket i forhold til menns. Få kvinner fantes i ledende samfunnsposisjoner. Først i 1981 fikk Norge for første gang en kvinnelig statsminister.

70-tallet i dag
Det fremkaller, på et vis, en litt flau latter å gå tilbake i tid. Særlig til sin egen tid. Man blir møtt av gamle fordommer, både andres og egne, og kanskje det vi nå synes er forferdelig dårlig smak. Og det er vel det som er hovedbudskapet i en slik utstilling – å vise at tiden går fremover uansett, men for å oppnå virkelige fremskritt, må man kjempe for dem. Og denne utstillingen gjør det helt klart at de rettigheter og friheter vi har i dag, var det mange menn og kvinner som kjempet beinhardt for. Og den minner oss på at det er vi – her og nå – som må engasjere oss for å skape en enda bedre fremtid for de som kommer etter oss.

Bilder fra utelivsscenen i Oslo. Club 7 var jo stedet å være. Og for den yngre garde var det fritidsklubben som gjaldt. Foto: Rune Aakvik / Oslo Museum.