Lise Myhre. Foto: Bjørn Wad

Foto: Bjørn Wad.

Det finnes trolig ikke noe levende menneske tegneserieskaper Lise Myhre har tilbrakt så mye tid med som sin fiktive karakter Nemi. I 2017 feirer de 20 år sammen.

Lise Myhre

Etter videregående studerte Myhre grafisk design og kunsthistorie ved Santa Monica College of Art i California og fortsatte studiene ved Merkantilt Institutt (grafisk design/mac-design) i Oslo i 1995. Myhre fikk tegneserier på trykk allerede som 18-åring og utviklet seg foran åpen scene helt fra den spede begynnelsen.

Jeg skal ikke legge skjul på at Nemi har betydd mye for meg. Vi møttes første gang for snart to tiår siden, da jeg var en ung tenåringsjente og syntes de andre i klassen var teite fordi de digget Backstreet Boys og gikk med Buffalo-platåsko. Jeg ville heller lese fantasy-romaner, få utløp for følelser gjennom heavy metal-musikk (gjerne midt på natten) og kle meg som en alv. Av mangel på likesinnede fant jeg et forbilde i tegneseriefiguren Nemi. Ikke bare var hun vakker med sin likbleke hud og lange, ravnsvarte hår. Hun viste også at det å være annerledes ikke bare er OK, men faktisk innmari kult. Siden har jeg fulgt historiene hennes i aviser og Nemi-bladet. Ledd godt av gjenkjennelige hverdagssituasjoner og grått når hun griper fatt i hjertesaker som dyrevern, homofiles rettigheter og mobbing. Så det var med en viss skrekkblandet fryd jeg plukket opp telefonen og ringte Lise Myhre for å gjøre dette intervjuet. Heldigvis var det som å snakke med en venninne jeg har kjent lenge. Hun skulle bare visst.

– Gratulerer så mye med 20-årsjubileet til Nemi! Hvordan blir hun feiret?

– Jo takk. Kjenner jeg blir gammel når du sier det, he-he. Men vi har markert det i Nemi-bladet. I hver utgave dette året har vi trykket utdrag fra tidligere publisert materiale for å vise biter fra hele tjueårsperioden. Og så er det salgsutstillingen på Galleri Fineart i november som er den første på … jeg kan faktisk ikke huske når sist var, jeg. Veldig lenge siden! Det er ikke noe jeg pleier å gjøre.

– Fortell meg om starten: Hvordan ble Nemi til, og hvorfor valgte du å satse på denne karakteren?

– Jeg havna litt tilfeldig borti tegneserier. Jeg har alltid vært glad i å lese dem, men hadde aldri tenkt at jeg skulle lage det selv. Men tegneserier virket som en sånn perfekt kombinasjon, fordi du har både skriften og det visuelle å formidle gjennom. I starten var det noe famlende. Jeg satt ikke og tegnet masse før jeg endelig fikk det på trykk. Stripene ble publisert med én gang, og jeg utviklet meg for åpen scene fra den virkelig spede begynnelsen.

– Og jeg hadde noe på trykk som jeg følte at jeg ikke hadde fått til. I starten prøvde jeg hele tiden å lage tegneserier for menn. Jeg er utrolig glad i bøker og filmer, og i stort sett alt det morsomme jeg har vokst opp med, har det vært gutter i hovedrollen. Som 18–19-åring var det derfor helt naturlig for meg å skulle prøve å illustrere livet til en gutt, men jeg klarte det selvfølgelig ikke så bra. Klarte ikke å skrive noe som ble oppfattet som ekte. Så jeg tenkte at jeg egentlig var ferdig med tegneserier, at jeg heller skulle gjøre noe annet. Men jeg hadde forpliktet meg til å levere en siste gang for Larsons Gale Verden. Da kom Nemi, og det var en aha-opplevelse. Ikke bare var hun jente, så jeg hadde alle referansene og visste hva jeg snakket om. Men det handlet også om en subkultur jeg var en del av selv, og som kanskje var litt eksotisk og rar for utenforstående. Plutselig rørte jeg borti noe som var originalt å fortelle. Redaktøren min på denne tiden sa: «Detta her, Lise, det er det tjue folk i Norge som kommer til å like. Men vi trykker det for de tjue.»  Og jeg trodde i utgangspunktet at det var altfor smalt selv, men heldigvis så viser det seg at vi er likere enn vi tror. Det gikk heller ikke lang tid før serien begynte å handle om dagligdagse situasjoner som mange kan relatere til og kjenne seg igjen i. Med Nemis skjeve blikk på ting.

Annonse

– Det neste spørsmålet kvier jeg meg litt for å stille, for du er sikkert lei av det. Men jeg spør fordi det nok er en del som er nysgjerrige, meg selv inkludert. Og det er likheten mellom deg og Nemi. Er serien til en viss grad selvbiografisk?
– Til en viss grad tror jeg det er uunngåelig, for en vil alltid legge noe av seg selv i det en skaper. Jeg ser på det som en trakt; at en tar egne impulser – erfaringer, saker en har sett på TV, nyheter og alt sammen, og så kommer det ut. Jeg lager ikke noe selvbiografisk på samme måte som Martin Kellerman med tegneserien Rocky, som sier at han skriver om det han konkret opplever hele tiden. Jeg og Nemi har aldri hatt parallelle liv eller så mange likheter sånn sett. Men jeg tror ikke det er noen levende person som jeg har tilbrakt så mye tid med som min fiktive Nemi. Så vi må jo ha mye til felles for at jeg skal like å være sammen med henne.
– I morgen er det NOAHs årlige fakkeltog mot pels. Det er et arrangement hvor du har holdt appell en rekke ganger. Nemis holdninger til dyrevern og andre viktige saker kommer også klart frem. Vil du si at det er en politisk tegneserie?

– Nei, det vil jeg ikke si. Altså, av og til så er det jo det. På samme måte som serien noen ganger handler om kjærlighetssorg. Den tar opp en mengde forskjellige temaer, og det er ikke først og fremst en politisk serie. Men siden jeg har dette talerøret og mange lesere, er det naturlig for meg å ta opp saker jeg er opptatt av. Og det er nettopp en av de greiene jeg snakket om, at jeg og Nemi har det samme verdisynet på en del ting. Selvsagt er hun opptatt av at homofile skal ha like rettigheter som andre, av kvinnesak, hvordan vi behandler våre eldre, innvandring, rasisme. Hun speiler mine holdninger til alle disse viktige sakene. Og siden dyrevern alltid har vært viktig for meg, ble det naturlig at også hun var opptatt av det.

Siden undertegnede selv er svært engasjert i dyrevern og skal gå i fakkeltoget, sporer vi av en liten stund: Hvor mange mennesker stiller opp i morgen, blir vi hørt og når skal pelsdyrfarmene endelig bli lagt ned?

– Det der kunne jeg snakket om i en evighet. Hvor var vi … jo, jeg ville spørre om det å jobbe som tegneserieskaper. Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?
– Noe selvdisiplin har jeg fått i løpet av disse årene. Det er en viss mengde med materiale jeg må levere i løpet av en uke, men jeg liker godt å ha en litt flytende timeplan og kunne styre dagene selv. Samtidig kjenner jeg det i magen og blir veldig stressa hvis jeg ikke får produsert så og så mye. Det å lage tegneserier på fast basis er et håndverk, og en har ganske brutale deadliner hele, hele tiden. Da kan du ikke bare sitte og vente på at det kommer. Det er ikke en så romantisk prosess som en kanskje forbinder med, jeg vet ikke … andre typer kunst.

– Det å lage tegneserier på fast basis er et håndverk, sier Lise Myhre. Foto: Bjørn Wad.

Kunst til salgs

– Hvilke redskaper bruker du når du tegner?
– Jeg er old school. Jeg liker papir, tusjer og blyanter. Det blir mer søl, men jeg liker å ha det i hånden min. Og så blir det originaler som kan selges på utstilling etterpå, for så vidt … Hvis du tegner digitalt, sitter du ikke igjen med den ene originalen.

– Originalene du selger på Galleri Fineart, er det tegninger som tidligere har vært på trykk i aviser og blader, eller har de aldri blitt vist før?
– Nei, det er nesten utelukkende tegninger som har vært på trykk. Og jeg har prøvd å velge ut fra hele tidsperioden så det ikke bare er det nyeste, men også gamle og rare typer. Det har jo blitt et lite stykke kulturhistorie etter hvert. Som når jeg ser tilbake på gamle striper og Nemi ikke har mobiltelefon enda, og da hun endelig får en, er den stor som en brødrister. Det kommer også frem i for eksempel måten karakterene kommuniserer på og musikkreferanser. Men som jeg var inne på tidligere, har jeg ikke skrevet konkret om noe som har skjedd i mitt eget liv. Tvert imot. Hvis jeg har skrevet om kjærlighetssorg, tror gjerne folk at jeg er trist mens jeg skriver det. Men når jeg selv er midt oppe i noe, må jeg få det ordentlig på avstand før jeg klarer å bruke det i det jeg lager. Samtidig, selv om det ikke er direkte selvbiografisk, så er det det nærmeste jeg kommer en dagbok. Når jeg ser tilbake på det jeg har laget, tenker jeg på hvilke saker som opptok meg, musikken jeg hørte på eller det politiske klimaet.

– Jeg forstår at du har mye å gjøre om dagen. Er det noen andre prosjekter ved siden av Nemi som du vil fortelle om?
– Ja, jeg har til og med to små gutter. Så jeg kjeder meg ikke! Det er en heltidsjobb, men jeg er ikke alene om å ha det. Og jeg er kjempehappy. Om en uke er det lansering av en barnebok jeg har illustrert, nummer fire i en serie om dyr, som utgis av Gyldendal og er skrevet av Synnøve Borge. Årets bok heter Ravn. Jeg ble hanket inn til den første boka fordi den handlet om flaggermus, så da tenkte de at jeg kanskje var interessert. He-he. Borge er naturfaglærer og skriver utrolig bra. Og så har hun en veldig fin filosofi bak disse bøkene som handler om at hvis en blir kjent med noe, så vil en automatisk også bry seg mer om det og får lyst til å beskytte det. Dessuten er det morsomt å få gjøre noe annet rent teknisk, og i den ravneboka har jeg løsrevet meg fra tegneseriestreken.

– Helt til slutt: Kommer Nemi til å fylle 40 år?
– Du, det tror jeg ikke. Jeg har blitt spurt om det helt fra det første året, om ikke Nemi skal gifte seg, få barn og sånn. Men jeg klarer ikke helt å se det for meg, for hun har aldri hatt lyst på disse tingene. Selv har jeg det helt fantastisk som mamma, men det er ikke alle som velger å bli det, og det er helt greit. Nemi har aldri vært der. Jeg har derimot tegnet henne som ung noen ganger, og det har vært kjempegøy, så det er ikke umulig at jeg også kunne gått litt frem i tid og gjort en historie. Men å gjøre det til en fast greie at du ser henne som mye eldre, det vet jeg ikke om frister. Det er utrolig stas å ha fått holde på med denne tegneserien i to tiår, men jeg sitter nok ikke der om tjue år til og tegner femti år gamle Nemi. Det er ikke planen i hvert fall.