Nå som vi hadde det så koselig

For en tid tilbake gjorde jeg en sånn ting man av og til gjør; jeg googlet tidligere arbeider av en kunstner – tilfeldigvis Vanessa Baird, i forkant av den utstillingen her. Og siden har det ligget der i bakhodet og gnagd hvordan ting utvikler seg, for selv om metodene og referanseapparatet fortsatt er innstilt på den samme frekvensen som for 25 år siden, er den opprinnelige spøkefulle omgangen med visuell overload og sitering over tid blitt høvlet ned til en direkte desperat pessimisme. Det er godt gjort å få en av overlyssalene på Kunstnernes Hus til å fremstå som påtrengende og klaustrofobisk, men det er altså det som skjer. Hvor stort er egentlig et rom? Hvis man dekker veggene med seksjoner av eventyr- og tegneseriefigurer som agerer i seksuelt raseri, brutt opp med seksjoner som bare viser bølger, krymper i hvert fall dette rommet betraktelig – selv om mengden av materiale samtidig hinter til at dette aldri noensinne vil ta slutt. Fortvilt prøver man å ikke gripe etter Hieronymus Bosch som orienteringspunkt før man går tapt i bølgene og må erkjenne flommen som et faktum. Nå er ikke eksponering av den undertrykte seksualiteten og politikken i barnelitteratur i seg selv noen ferskvare innenfor kunstinstitusjonen; Snehvit er for lengst blitt rundpult gjentatte ganger av de syv dverger, og vi vet allerede at Pippi er en anarkistisk husokkupant – det er heller ikke den egentlige skyteskiven. Men scenariene som utspiller seg her får også litt av den tvangsmessige repetisjonen til de Sade over seg, og oppnår noe i nærheten av den samme akutte av-erotiseringen, der eskaleringen av perverterte handlinger stadig mer ser ut til å utføres av plikt heller enn lyst. Noe som synliggjør den bakenforliggende sorgen og avmakten. Det blir bare så mye kraftigere understreket når det er smurfene som får illustrere dekadansen og forfallet. Fordi, selv om smurfene i seg selv er ganske tvilsomme figurer, for ikke snakke om Svampe-Bob og vennene hans, er deres tilstedeværelse her uansett bare en del av mangfoldet. Det er handlingene som teller, ikke hvem som utfører dem. Eksessen og orgiene foregår overalt i rommet. Og så bølgene da. Som en ofte gjentatt bønn om at flommen skal komme, og skylle landet rent fra synd, eller som minne om de som druknet i sine forsøk på å komme seg i sikkerhet.