Reclining Nude, 1919. Olje på lerret, 72,4 x 116,5 cm. Museum of Modern Art, New York.

Aktuell

Utstillingen vises på Tate Modern i London fra 23. november 2017 til 2. april 2018.

I vinter viser Tate Modern en stor utstilling med Amedeo Modigliani. Portrettene med de langstrakte ansiktene har gjort ham til en av de kunstnerne som straks gjenkjennes av mange. Men stilen hans var også lett å kopiere, og forfalskerne satte i gang med dette umiddelbart etter kunstnerens død i 1920. I museer og blant private samlere har panikken spredt seg, og man forsøker desperat å skaffe bevis for å avgjøre om verkene er ekte eller ikke.

Om det finnes noen som personifiserer bohemkunstneren i Paris i begynnelsen av det forrige århundret, så er det Amedeo Modigliani (1884–1920). Men han var mer enn det. Han var til og med «bohemenes prins». Han kom til Paris fra Italia i 1906 og ble snart venn med kunstnerne på Montmartre og Montparnasse. Ifølge en av hans modeller, Aîcha Goblet, var han «vidunderlig vakker» og sjarmerte alle han møtte. Pariserne beundret klesstilen hans; sjokoladebrun dress i manchesterstoff, gul skjorte og rødt halstørkle. Pablo Picasse sa en gang om ham: «Det finnes bare én mann i Paris som vet hvordan man skal kle seg, og det er Modigliani.»

Men han var også preget av en påtagelig melankoli, forsterket av tuberkulosen han fikk i ung alder. Det lille han tjente, brukte han på alkohol og andre rusmidler. Han pleide derfor å betale innehaveren for maten med tegninger han tegnet mens han satt ved restaurantbordet, og også selge til andre som kom forbi – for noen skarve franc. Og så skulle alkoholen betales. Det ble veldig mange tegninger, og også en del malerier. Nettopp her anes kimen til dagens krise; Modigliani solgte og ga bort tegninger til høyre og venstre, helt utenfor gallerisystemet med alt det innebærer av dokumentasjon, og forfalskerne kunne enkelt sette i gang. Så det kritiske spørsmålet mange stiller seg den dag i dag, lyder: Er våre Modigliani-verk ekte eller ikke?

The Little Peasant, c.1918. Medium Oil paint on canvas, 100 x 64,5 cm. Tate, presented by Miss Jenny Blaker in memory of Hugh Blaker 1941.

Seated Nude, 1917. Oil paint on canvas, 114 x 74 cm. Royal Museum of Fine Arts Antwerp, Lukasart in Flanders. Photo credit: Hugo Maertens.

Testet før utstillingen
Det er en omfattende utstilling som vises på Tate Modern, med tegninger, malerier og skulpturer. Nancy Ireson er en av kuratorene.

– Ideen med utstillingen er å vise Modiglianis personlige og kunstneriske utvikling og hans relevans i nåtiden. I dag snakker vi ofte om kontekst, og hans historie handler mye om nettopp det. En ung mann som forlater hjemlandet sitt, reiser til en fremmed by hvor han finner sin kreative identitet. Han ville sannsynligvis ha viet seg til kunsten også om han hadde blitt boende i Italia, men han ville ikke ha blitt den Modigliani vi snakker om i dag, om vi da ville ha omtalt ham i det hele tatt.

Utstillingteamet har vært bekymret for forfalskninger.

– Tate Moderns egne Modigliani-verk, tre malerier og en skulptur, er med i utstillingen og har vært gjennom strenge tester, på samme måte som innlånte verk fra andre museer og private samlinger har vært det.

Men ikke alt kan avdekkes via tekniske analyser. Noe avhenger også av ekspertenes bedømmelse, og blant disse hersker det full krig. Det er store summer som står på spill. I november 2015 ble Modiglianis nakenstudie Nu Couché (1917–18) solgt for 170,4 millioner dollar på Christie’s i New York – ironisk nok med tanke på at Modigliani tilbrakte det meste av sitt liv i fattigdom.

Korrumpert skjønnhet
Amedeo Modigliani ble født i Livorno i Toscana. Byen hadde vært et fristed for jøder på flukt fra forfølgelse, og det var også den historiske bakgrunnen til hans forfedre. Amedeos far var en fremgangsrik forretningsmann, men gikk konkurs, forteller Nancy Ireson.

– Det var faktisk Amedeo som reddet familien fra den verste katastrofen. Han ble født hjemme. Idet mamma Eugenia var i ferd med å føde, banket fogden på døren for å foreta utpanting. Men det fantes en urgammel lov som forbød å beslaglegge sengen til en gravid kvinne eller en nybakt mor, så familien stablet i all hast verdisaker sine oppi sengen til Eugenia, og fogden måtte gå tomhendt derifra.

Det var moren som først så guttens kunstneriske talent. Men barndommen hans var preget av sykdom, han fikk pleuritt, etterfulgt av tyfus og deretter tuberkulose.

– Moren ordnet det slik at han fikk begynne å studere ved den beste kunstskolen i Livorno i 1898, hos maleren Guglielmo Micheli. Amedeos tidlige verk var sterkt influert av renessansen, barokken og samtidig italiensk kunst, men også av Toulouse-Lautrec.

Modogliani avbrøt studiene hos Micheli i 1901 på grunn av sykdom. Han var fremdeles syk da han gjenopptok studiene i Firenze og så i Venezia.

– I brevene han skrev i løpet av disse årene, kommer det frem hvor viktig litteraturen var blitt for ham; Charles Baudelaire, Comte de Lautréamont, Gabriele D’Annunzio og Friedrich Nietzsche. I Paris ble han senere kjent for å sitere lange passasjer fra bøkene deres.

Skjønnhet som korrumperes var sentrale temaer for Baudelaire og D’Annunzio. Og det samme kunne sies om ham selv. I Venezia begynte han å røyke hasj og frekventere sjuskete barer. Etter en lang periode som rekonvalesent på grunn av tuberkolose flyttet han til Paris i 1906.

 

Amedeo Modigliani

Head, c.1911. Medium Stone, 39,4 x 31,1 x 18,7 cm. Harvard Art Museums/Fogg Museum, Gift of Lois Orswell. © President and Fellows of Harvard College.

Bohemenes prins
Paris var den store magneten på denne tiden, og Modigliani kom dit nesten samtidig som landsmannen Gino Severini og spanjolen Juan Gris. Selv flyttet han inn i Le Bateau-Lavoir, en slumbygning på Montmartre som huset mange fattige kunstnere. Nancy forteller:

– Modigliani hadde først problemer med å finne seg til rette i Paris. Han holdt seg for seg selv og gikk for å være nærmest asosial. Han hadde beholdt den borgerlige, litt dandyaktige stilen han hadde lagt seg til i Italia. Men i løpet av et år gjennomgikk han en dramatisk forvandling. Rasende ødela han sine tidlige verk, avskrev dem som «borgerlig tøv» og begynte å arbeide på nytt, nærmest som en besatt. Han produserte ofte hundrevis av tegninger på én dag.

Personligheten hans skiftet karakter. Han ble en sentral figur i kunstnermiljøet, en bohem som tok én dag av gangen, drakk og ruset seg. Det kunne gå vilt for seg på byens kroer. Hans nye vaner gikk ut på å rive av seg klærne, forulempe servitørene, skrike og sitere Nietzsche. Inntaket av stimuli handlet nok om mer enn nytelse, det var trolig en form for selvmedisinering. Det fantes ikke noe middel mot tuberkulose, og smertene kom og gikk i bølger. Ifølge hans venn André Salmon var det i stor grad alkoholen og andre typer dop som utløste Modiglianis kreativitet.

Til forskjell fra andre kunstnerskap der man kan følge en utvikling, distinkte perioder, som hos Picasso, fant Modigliani sitt uttrykk og holdt fast ved det. Nancy forteller:

– Modigliani beundret Toulouse-Lautrec og ble sterkt grepet av Cézannes malerier, men han lot seg aldri lokke til gi seg inn på kubismen. Han konsentrerte seg om å male portretter og nakenstudier. I de tidlige Paris-maleriene kan man se en viss påvirkning fra symbolistene, der modellene er integrert i et interiør. Komposisjonen i noen av nakenstudiene er tydelig influert av Tizian. Men det som først og fremst ga inspirasjon til de langstrakte ansiktene, var den arkaiske og primitive kunsten fra Afrika, Egypt, India og det gamle Hellas. Når han benyttet ukjente modeller til portrettene, ble ansiktene nærmest som masker, mens de portrettene som avbilder vennene hans, har et tydeligere psykologisk nærvær.

Jeanne Hébuterne
I 1910 begynte Modigliani å arbeide med skulptur.

– Der ser man innflytelse ikke bare fra den arkaiske kunsten, men også fra Constantin Brancusi. Hodene har abstraherte, geometriske trekk, mandeløyne og lang hals. Steinens bakside forble ubehandlet, og det var tydelig at ideen hans var å vise skulpturene i en slags gruppe. Men allerede i 1914 sluttet han å lage skulpturer. Det har vært spekulert i om årsaken var dårlig helse eller høye materialkostnader, mens andre har tolket det som at han heller ville tilbake til maleriet igjen, forteller Nancy.

Første verdenskrig brøt ut i 1914. Modigliani meldte seg til fronten som frivillig, men fikk avslag på grunn av sin sykdom. Ifølge alle som møtte ham var han uforskammet vakker. I 1910 innledet han et forhold med den russiske poeten Anna Akhmatova, 21 år og nygift. Så fulgte flere kjærlighetsaffærer på rekke og rad. Men i 1917 traff han en kunststudent på 19 år som het Jeanne Hébuterne. De var dypt forelsket og flyttet sammen, og hun ble nå hans fremste modell. Nancy fortsetter:

– Modigliani hadde nå og da fått solgt maleriene sine, men aldri til noen høy pris. Han ble støttet økonomisk av kunsthandleren Léopold Zborowski, som hjalp ham med å gjennomføre hans første og eneste separatutstilling mens han ennå levde, på Galerie Berthe Weill. Og det ble skandale. Syv utstilte nakenstudier ble ansett som utillatelig obskøne. Noen av dem var plassert i vinduet. En politistasjon lå midt imot, og så snart utstillingen åpnet, braste politibetjenter inn og beslagla de mest ublu maleriene.

Modigliani og Hébuterne flyttet til Nice i 1918, hvor de ble i ett år. Hun var gravid, og i november fødte hun datteren Jeanne. Året etter dro de tilbake til Paris. Hun ble gravid igjen. Han fortsatte å male, men ble stadig sykere.

Alkohol dempet smertene, men han fikk ofte blackout, og i januar angrep sykdommen nervesystemet. Han fikk delirium og ble lagt inn på sykehus hvor han døde 24. januar. Hébuterne dro hjem til foreldrene sine, men bare to dager etter mannens død begikk hun selvmord ved å hoppe fra et vindu i femte etasje.

Amedeo Modigliani

Jacques and Berthe Lipchitz, 1916. Oil on canvas, 81,3 x 54,3 mm. The Art Institute of Chicago.

Amedeo Modigliani

Modigliani i sitt studio.

Modi – den fordømte
Myten om «Modi» skjøt fart straks etter hans død. Prisene steg kraftig, noe forfalskere lot seg lokke av. Maleriene hans, og ikke minst tegningene, var lette å forfalske. Og snart dukket de opp i hopetall på markedet.

For å sette det hele i system publiserte kunsthistorikeren Ambrogio Ceroni en catalogue raissoné i 1958, med oversikt over alle verk han hadde godkjent, og den siste oppdaterte versjonen ble utgitt i 1970, det året han døde. Men katalogen hadde sine mangler. Ceroni godkjente ikke verk han ikke selv hadde sett, og siden han aldri var i USA, ble ingen av kunstverkene i amerikanske samlinger tatt med.

Etter Ceronis død dukket det opp en ny «Modigliani-kjenner», Christian Parisot, etterfulgt av Marc Restellini på 90-tallet. De to havnet umiddelbart i en heftig krangel inkludert trusler og trakasserier. Parisot arrangerte Modigliani-utstillinger og publiserte en egen catalogue raissoné som ble gjenstand for hard kritikk. I 2010 fikk han en betinget dom på to år og 50 000 euro i bot for å bevisst ha presentert forfalskede bilder av Jeanne Hébuterne som ekte. I 2012 slo politiet til igjen og konfiskerte 59 Modigliani-forfalskninger hos ham. Han ble dømt, plassert i husarrest og slapp fri i 2016. Men nøyaktig hvor mange forfalskninger han rakk å spre i markedet, er det ingen som vet.

Restellini har også arbeidet med sin egen catalogue raissoné, som han planlegger å publisere på internett. Han har hevdet i pressen at kunsthandlere har truet ham på livet hvis han ikke tar med verk i deres eie.

Nå har også en amerikansk kunsthistoriker blitt med på leken. Kenneth Wayne ønsker å utgi nok en catalogue raissoné som vil inkludere rundt 50 verk som ikke ble tatt med av Ceroni. Denne skal være basert på vitenskapelige analyser.

Også i Frankrike tas det grep. Kuratoren Jeanne Bathilde-Lacourt har samlet en internasjonal ekspertgruppe for å undersøke om Modiglianis verk i franske museer er ekte.

Om dette kommer til å overbevise skeptikerne, gjenstår å se. Å analysere pigment og oljemalerier er én ting, noe annet er tegninger – ikke minst de som «Modi» nærmest kastet fra seg på kroene.

Amedeo Modigliani

Jeanne Hébuterne, 1919. Medium Oil paint on canvas, 91,4 x 73 cm. The Metropolitan Museum of Art, New York.

Amedeo Modigliani

Juan Gris, 1915. Oil paint on canvas, 54,9 x 38,1 cm. The Metropolitan Museum of Art, New York.