Kunst som formidlende ledd mellom natur og kultur

Foto: Thomas Tveter

I pressemeldingen til Par­lour Ga­mes fortelles en historie om denne utstillingen som en tilbaketrekning fra den frosne årstid, fra snø og frost, på en slik måte at kunstgjenstandene får tildelt en plattform gjennom beskrivelsen.

Det varme og beskyttende hjemmet blir adskilt fra det hutrende utendørslivet – og utstillingen arrangeres ganske betegnende også som et slags hjem. Vi er naturligvis i en white cube, med sterkt lys og hvite vegger – noe som frarøver de fleste situasjoner lun hjemmehygge – men hjemmets beskyttende tilbaketrekningssted utgjør en fin rammen for disse objektene. Ikke fordi de, i seg selv, har noe med beskyttelse å gjøre, men fordi de blir formidlende ledd, overgangsformer, mellom inne og ute, natur og kultur (forstått som hjem).

Naturen i stua.

Torbjørn Kvasbøs krukker blir forankringspunkter i formidlingen: I sine kveilede strukturer fungerer de presist som beholdere, men de knytter samtidig an til en utside, til en natur eller hage, til biologisk vekst og planteliv. De slyngede formene kan minne om en slange eller en lian, men de kan også trekke tankene i retning av naturlig sedimentering som inntreffer når naturkreftene får råde – jordlag som drives sammen av vær og vind eller – assistert av mennesker – snø som pakkes lagvis i veikanten.

Lar vi blikket gli videre i utstillingen, synes Vidar Koksviks elegante lysekrone i glass å illudere noe hengende biologisk: planter, voksende vilt, men her bevart i interiørets harde, siviliserte og temmede glasshylster. Benjamin Slotterøys The Rotchild Buckets i blåst glass fanger inn det forbigående naturfenomenets nyervervede bestandighet: En krukke stående ute kan jo gjerne fange dugg i morgentimene, men det forsvinner når solen varmer opp vannet. Her er det hele bevart i glass, duggen overlever sollysets varme.

Scenografisk bakteppe.

Heidi Bjørgans porselenshyller på veggen fyller en annen funksjon, der de tar vare på fragmenter av natur, små kronblader, biter av et tre – eller slik kan det i hvert fall virke, der de, langs veggen, så demonstrativt monumentaliserer naturen som er der ute. Det fineste verket er nok likevel Ingrid Aarsets Millefleur II, som både illustrerer at naturen innendørs er en illusjon – at den faktisk ikke er her, men tilbakelagt eller ikke til stede – men verket tilfører også utstillingen det scenografiske bakteppet som animerer hele ansamlingen av gjenstander. Det laserskårne lerretet gir nemlig illusjonen av en blomstereng, men der blomstene skulle vært, ja, selve utsnittene som er blomsterformede, er det nå bare hull tilbake.

Par­lour Ga­mes viser sjeldent godt hvor aktiverende en sterk kuratorisk fortelling kan være for kunstgjenstander og da særlig for kunsthåndverk, som av mange fortsatt knyttes så sterkt til funksjon. Med et slikt bakteppe, en slik sekvens å forestille seg tingene gjennom, løsrives enkeltverket fra det funksjonelle og plasseres inn i et forløp som åpner for et mer omfattende forestillingsrom.

Foto: Thomas Tveter