Deichmanske i Oslo.
Fotograf Jo Straube har tatt bilder av 204 biblioteker rundt om i det ganske land. Det har det blitt bok av.
Jo Straube (f. 1983) ligger ikke på latsiden. Nå gir han ut fotodokumentaren Det norske biblioteket i bokform etter å ha stilt ut bildene på Litteratursymposiet i Odda i høst. Boken er gitt ut i samarbeid med Bergen Kjøtt Publishing og designet av Anette L’Orange. De siste fire årene har han også fullført sin master i fotojournalistikk, hatt oppdrag for ledende aviser og magasiner og jobbet mye utenlands. Under sitt halvårige opphold i Myanmar kom han kom tett på omveltningene i landet. Det resulterte i en utendørs fotoutstilling på Blindern i Oslo samtidig som det første demokratiske valget i Myanmar på 25 år fant sted. Nå henger utstillingen på en fiskehjell i Lofoten.
– Jeg syns det har vært fint å ta journalistikken ut av avisene og fotografiene ut av galleriene til andre steder der folk ferdes og legger merke til dem. Det gjør jeg også med utstillingen Det norske biblioteket, forteller han.
Og nå er bildene samlet mellom to permer. Hvorfor har du valgt å fotografere biblioteker?
– Min venn Tom vokste opp på Stord, med innvandrerforeldre i et hjem uten bøker. Han gikk alltid på biblioteket etter skolen. At han fikk denne tilgangen til kunnskap på biblioteket, gjorde ham mer ambisiøs og nysgjerrig enn mange andre på hans alder. I dag er han en av de mest oppegående vennene jeg har, faktisk i den grad at han takket nei til UDs aspirantkurs fordi han fikk mer attraktive tilbud, noe han tilskriver biblioteket all æren for. Da vi ble kjent, var han en aktiv samfunnsdebattant, og en dag fortalte han meg at han ville skrive en kronikk om hva som kan gå tapt når filialer nedlegges, om viktigheten av det lokale biblioteket og hvor mye det hadde betydd for ham selv. Kronikken ble aldri noe av, men samtalen vår sådde et frø – disse småfilialene burde dokumenteres før de blir borte.
– Forfatteren Frode Grytten har bidratt i boken din. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for dette samarbeidet?
– Jeg hadde hørt om Dordei Nesheim Raaen, biblioteksjefen som Frode Grytten og Knut Olav Åmås vokste opp med i Odda, og hvor viktig hun hadde vært for dem begge. Fordi jeg har så sans for hvordan Grytten skriver, og fordi han virkelig bryr seg om bibliotekene, hadde jeg et sterkt ønske om at nettopp han skulle skrive et forord til bildene. Da Nesheim Raaen fikk Kongens fortjenstmedalje, fikk jeg anledning til å portrettere henne, og da var også Grytten til stede og holdt en rørende tale. Da så jeg mitt snitt til å spørre ham om han ville bidra. Senere fant vi ut at det også kunne være morsomt å få med noen kortprosa-tekster, så da skrev han det og.
– Du har tatt bilder av bibliotek over hele landet. Var det noen typiske regionale forskjeller på bibliotekene – og på hvordan folk forholdt seg til dem?
– Det typiske er vel at der kommunen skjønner hvor viktig biblioteket kan være, hvor man prioriterer å satse på biblioteket og de har et fint bibliotek – der blir det mye brukt. Der det er dårlig økonomi, hvor kommunene prioriterer andre ting eller ikke forstår hvor viktige funksjoner biblioteket kan fylle – der er biblioteket mer for spesielt interesserte. Kanskje med unntak av tettsteder som har en brennende engasjert bibliotekar som klarer å skape et levende miljø nesten uten midler.
– Har du tall på hvor mange bibliotek du egentlig har besøkt under dette prosjektet? Og hvordan har du variert bildene?
– Jeg har besøkt 204 bibliotek, og selvfølgelig tatt langt flere bilder. Og i boken er det kun et utvalg av disse som har fått bli med. Jeg har variert mellom bibliotekbygningene sett utenfra, både arkitekturen og hvordan de ligger i miljøet, interiør og detaljer, samt portretter av bibliotekarer og brukere. Mange bibliotek er faktisk ikke særlig fotogene, så det å få fanget noe essensielt har vært en hard jobb, og mange journalistisk viktige motiver har røket ut fordi de har manglet kunstneriske kvaliteter.
Nordreisa.
– Opplevde du steder som gjorde spesielt inntrykk på deg?
– Ja, i Veidnes i Finnmark har bibliotekaren en åtte prosent stilling, og to timer i uken betjener hun det lille biblioteket som ligger i en gammel gymsal sammen med postkontoret og grendebutikken. Her har hun jobbet siden hun flyttet hit med mannen sin i 1975. Det gjorde inntrykk.
– Hva er ditt eget forhold til biblioteket – bruker du det selv?
– Mye mer nå enn før. Mens jeg før bestilte bøker på nett når jeg kom over noe spennende, så bestiller jeg dem nå ofte fra biblioteket. Når det gjelder film, er det også et veldig bra utvalg der – ofte finner jeg filmer der som jeg ikke engang klarer å laste ned ulovlig.
– Hva synes du er det beste ved det norske biblioteket?
– Det beste er at det er helt gratis, for det er jo den eneste plassen man kan gå og være så lenge man vil uten å legge igjen penger. Det er total økonomisk likestilling. Det kan jeg godt like, i et samfunn hvor penger blir viktigere og viktigere.
Hovedbiblioteket i Oslo flytter snart til nye lokaler i Bjørvika. Da forsvinner mange av bokmagasinene, og det meste av boksamlingen skal være synlig for publikum. Fremtidens bibliotek skal ha færre bøker.
Deichmanske bibliotek, Hovedbiblioteket, Oslo