Kunstens rom

Per Fronth og assistent Henrik Aunevik i den tidligere forsamlingssalen i kirkebygningen fra 1894 som ligger i Kristiansand sentrum. Fronth står foran verket Buoyancy (archipelago) som reflekterer over flyktningkrisen i Middelhavet.

Med et døgn til rådighet bega jeg meg ut på en reise gjennom kunstneren Per Fronths fysiske og metaforiske rom. Det jeg fant, var åpne dører, grenseløs skaper-glede, tvil og tro, og et fundament av nestekjærlighet.

– Jeg har aldri gått så mye i kirken som nå, spøker Per Fronth. Vi befinner oss i det nye atelieret hans i Kvadraturen, en kirkebygning reist av Frelsesarmeen to år etter den katastrofale bybrannen 8. juli 1892. Spol 123 år fremover og se for deg 250 m² med boltreplass fordelt over tre etasjer for en av landets mest engasjerte kunstnere. Fronth fyker energisk rundt i den store forsamlingssalen og påser at KUNSTs utsendte får en upåklagelig mottakelse, med klassisk musikk på surround-anlegget og knasende gode Sørlandschips. (Hva ellers?) En sommerdag for to år siden fikk han tilbud om å kjøpe bygget av en god, gammel venn, og NO 10 har blitt starten på et nytt, stort og godt kapittel i livet hans. Det var viktig at dette skulle bli et sted for å skape samtidskunst, og han er ellers ikke spesielt nostalgisk hva husets tidligere bruksområder angår: – Jeg har beholdt to ting: kjerkekaffen, for det er alltid hyggelig å slå av prat over en kaffetår med noen. Og altervinen. Men nå tror jeg ikke Frelsesarmeen hadde altervin, så da er det vel jeg som har introdusert det da, humrer han.

Det er selvfølgelig satt på spissen. Per Fronth tar fullt hensyn til at kirken står på listen over verneverdige hus og alt det innebærer. Han har dessuten nettopp fått vite at tyskerne holdt russiske fanger her under krigen. Allikevel synes han stedet avgir en god energi, noe jeg ikke kan si meg uenig i. Lyset flommer inn, og det er høyt under taket. Fem meter, for å være ganske nøyaktig, og Fronth forklarer at størrelsesforholdet gjør noe med ham. At han settes litt på plass av rommet, selv med sine 187 cm på sokkelesten. Men de romlige forholdene gir ham også plass til store tanker. – Jeg betrakter meg jo som et åndelig menneske. Ikke spesielt religiøs, men åndelig. Men også et tenkende menneske. De to i kombinasjon, slik den kristelige filosofen St. Augustin av Hippo (354–430) etablerte tankegods om. Han tilføyer:

– Det er jo en skjebnens ironi at det aller, aller første bestillingsverket jeg fikk i dette rommet, var å lage en altertavle til den nye sjømannskirken i Palma på Mallorca.

The Boy in the Shadow (archipelago). Study. Mixed Media / Oil on MDF, 78 x 58 cm.

Det som fanger oppmerksomheten min i salen, bortsett fra et klaver og en gitar og Fronths høyteknologiske kontorplass på scenen, er alle maleriene som står langs veggene: et tilsynelatende idyllisk bilde av små barn som leker i vannet og får øye på en redningsvest som flyter forbi, bringer assosiasjoner til flyktningkrisen og de utallige livene som har gått tapt i Middelhavet. Et annet viser dresskledde menn som hopper på trampoline med storbyen som bakteppe, men med alvorlige miner. Som et stillferdig uttrykk for det presset også menn opplever, i en tid da det forventes at en skal lykkes i alle livets aspekter. Fronth ruller ut prøvestykket til bestillingsverket Gravity / Trampoline / Venus Passage, en monumental billedvev som nylig ble hengt opp på Bølgen & Moi i Oslo. Og der er de igjen, menn i fritt fall, satt sammen med et felt av blått hav og varselstriper i gult og sort.

Jeg grubler fremdeles over motivene når vi går opp trappen til «det blå rommet», som Fronth kaller det, med blottlagte takbjelker og utsikt mot livet i Kongens gate. Også dette er fylt med kunstnerens egne verker: billedvev, fotografiske dyptrykk av en indianerstamme i Amazonas og starten på en skulptur med økser som hogger i hverandre. Jeg finner meg godt til rette i en dyp sofa, og Per setter seg i en stol, krysser bena, lener seg tilbake og blir ettertenksom.

– Det er et sted for tvil og tro, og hardt arbeid. Masse arbeid. Og forhåpentligvis er det også et sted for å skape noe som kommenterer det livet vi lever i vår tidsalder. I starten var det et etterslep av gamle arbeider fra det forrige verkstedet mitt, som lå i et industriområde i Kristiansand Havn. Men nå begynner de nye arbeidene å dukke opp. De er mer preget av hvor jeg nå befinner meg i livet. Og det jeg gjør nå, i likhet med mange andre, er at jeg søker tilbake til det urbane sentrum. Til en form for midtpunkt.

Han forteller at dette minner om hvordan han hadde det i New York, hvor han startet sin kunstneriske karriere på 1990-tallet. Der bodde han i en loftsleilighet i Tribeca og hadde studio åtte kvartaler unna. – Når jeg gikk inn i bygningen og tok heisen opp, så ble det helt stille. Og når jeg gikk ut om kvelden med venner, så var det New York-livet, full rulle. Hver dag hadde den samme rutinen: kjøpe New York Times, spise på den lokale dineren, kjøpe en kaffe borte i gata og så opp igjen for å jobbe, til elleve–tolv på kvelden. Og dette ligner litt på det, da. At jeg kommer tilbake til et rom som inviterer til kreativitet og forhåpentligvis skaper gode og interessante verk i årene som kommer.

Per Fronth flyttet tilbake til hjemlandet, via Frankrike, etter å ha opplevd terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001 på nært hold. Men selv om en sørlandsby på norskekysten nå er hans forankring, opererer han i et globalt perspektiv. – Jeg reiser mye og sender arbeider til Miami, New York eller Mexico. De produseres her, fraktes med fly og blir vist rundt i verden. KLM og DHL gjør virkelig min verden liten. Han fortsetter med å sette kunstrommet sitt, i overført betydning: arbeidene og kunstnerskapet, i en større kontekst. Fra et hus, i en by, i en region, i et land, i en verdensdel. Eller omvendt. Som en del av en større kulturarv. Og han har laget sitt eget rom i kunstverden. Vi er også innom alt det spennende som skjer i Kristiansand om dagen: at det er en regionby i sterk vekst som er langt på vei med å etablere et nytt kraftsentrum utenfor kunsthovedstaden Oslo. Mye på grunn av kunstsamleren Nicolai Tangens generøse gave til Sørlandets kunstmuseum, som snart skal flytte til den gamle kornsiloen på Odderøya. Et prosjekt som Per Fronth selv er involvert i. – Jeg kan jo av og til sitte her og le, og tenke at jeg må en tur inn til provinsen, og da tenker jeg på Oslo. Hehe.

Samtalen tar en mer alvorlig retning når Fronth sier at han bare er «en kunstens soldat», og jeg spør hva han legger i det. Og så oppholdt vi oss en stund i dét rommet, der Fronth fortalte om hvordan Kjell Nupen, mentoren hans, lærte ham at en må insistere på det en lager. Men at insisteringen av og til utfordres av tvil og usikkerhet, og at det kan oppleves som å ri en uregjerlig hest. På samme måte som forfattere kan få skrivesperre, kan billedkunstnere få billedsperre. Fordi en har kjørt for hardt, eller at det har vært mye familieliv, og rett og slett får en avsporing. En kan lure på om en gjør de rette valgene, med storyline, komposisjon, farger og materialvalg, og en føler at en stanger hodet i veggen rent kunstnerisk. Men «you brush off and get back into the ring», som Obama sa.

Telefonen ringer. «Ella, er du der nå?» Samboeren til Fronth, Eldbjørg Dahl, er allerede på restauranten hvor vi skal spise middag, og vi må prøve å runde av dagens intervjurunde. Per vipper med foten og tar en siste håndfull Sørlandschips, men før vi forlater NO 10, våger jeg å lede ham inn i et nytt rom, eller heller snarere ut på en stor, åpen plass: samfunnsengasjementet hans. Jeg viser til et intervju med avisen Budstikka tidligere i år, hvor han siteres på at «jeg håper kunstens min kan bidra til å utjevne urettferdighet», og spør om hvordan han tenker at den kan gjøre det.

Det finnes åpenbart ikke noe enkelt svar på et slikt spørsmål, og Per innleder med å fortelle litt om bakgrunnen for engasjementet: at han var tvilling og tidlig lærte om rettferdig fordeling (nå har han fått tvillinger selv, «hallo i luken!»). Og om faren som var krigsseiler og at alle historiene han fortalte, gjorde at Fronth fikk lyst til å reise ut i verden selv. – Og når du kommer ut, opplever du mye urettferdighet. Det ser du ikke så lett i Norge. Du må nesten bli forklart det, fordi det er så utjevnet her. Sånn er det ikke ute i verden. Der finner du en ufattelig ubalanse mellom fordeling av helt ordinære ressurser som vann og mat. Og utdanning, som gir deg muligheter til å klatre på stigen hvis du gjør en innsats.

Per Fronth bruker kunsten sin både indirekte og direkte for å bidra på sin måte. Han har vært verden rundt på oppdrag for Regnskogfondet og Strømmestiftelsen, som han dokumenterer gjennom kameralinsen og skriver kronikker om når han kommer hjem for å skape oppmerksomhet rundt det positive arbeidet de gjør. Han donerer også kunstverk til auksjoner og gir penger fra salg uavkortet til organisasjoner som Dråpen i havet, som hjelper flyktninger, primært i Hellas. («18 000 kroner direkte ned til Lesbos, det er ganske mange barnebøker det, eller klær. Det rekker langt.») Og han lager serier med subtilt politisk innhold, som Last statements, med gjengivelser av de siste ordene til dødsdømte fanger på death row i USA.

Firefly. Skisse.

– Det er en forpliktelse jeg har, innenfor samtidskunsten, å være en kommentator, en inspirator, en kreator. Og ikke bare en observatør, men kanskje også en aktør. Det er min form for aktivisme, men som kunstner. Vi kunstnere må være flinkere til å ta grep om å være en stemme i samfunnsdebatten. Den rollen tilfaller jo bare forfattere hele tiden. Og jeg tenker, ja ja, det er kjempebra med forfattere, det skrevne ord som går inn i tanker og nervetråder.

Både de og vi arbeider i Mental Fitness-industrien, som museumsdirektør Erlend Høyersten ved ARoS så presist formulerte det. Men vi billedkunstnere jobber jo med den sansen som mennesker bruker aller, aller mest, så vi burde kanskje tenke mer på det.

– Men nå må vi få i oss litt vin!

Det syder av liv på Fiskebrygga, og i de påfølgende timene får jeg ta del i kunstnerens sosiale rom: Diskusjonen går livlig for seg rundt langbordet, det skåles i vin og latteren sitter løst. Innen vi går videre, har Fronth tegnet skisser over store deler av den hvite papirduken og gitt oss et unikt innblikk i nye ideer og uforløste prosjekter. Resten av kvelden er historie, som de sier. Men det ble sent.

– Heisann, Ingrid. På vei? Fronth ringer og vekker meg neste morgen. Vi har ingen tid å miste. Før jeg tar toget tilbake til «provinsen», skal vi rekke å besøke et annet rom som kunstneren har vært med på å skape: Verftet i Ny-Hellesund og Fritanken. En forfriskende båttur senere legger vi til land i en postkortvakker sørlandsidyll med røde og hvitmalte trehus og norske flagg som svaier i vinden. Stedet hvor Nordahl Grieg skrev sitt berømte dikt Til ungdommen i 1936. Freden senker seg umiddelbart når vi trer inn i den runde oljetanken som Per har vært med på å transformere til en sjarmerende leilighet på nette 21 kvadrat, og jeg forstår hva han mener når han også kaller det for «Ny-Hellesund rehab». Her er det rom for å tenke fritt, og praten går like så: om hvordan tanken er stilt inn etter polarstjernen som en gest til sjøfartshistorien knyttet til stedet, og som et symbol på det reisende mennesket. Per Fronth liker å være med på å utvikle ting som gjør en positiv forskjell, som dette verftet, men også kyststien han fikk politisk gjennomslag for, og den nye bryggen på Kjevik flyplass, så folk «kan lande med flyet og komme rett ut på havet».

Vi snakker om det å jobbe som multidisiplinær kunstner, og at det er viktig for ham å ikke være låst i en boks – det å kombinere og sette ting inn i nye sammenhenger kan skape mye energi. Men hans kunstneriske virke springer alltid ut fra fotografiet, og det har vært hans følgesvenn «omtrent som gitaren Lucille til B. B. King». Han er også rask til å påpeke at det ikke handler om nostalgi eller en form for bevaring av øyeblikk for ettertiden. – Mine fotografier er bare råmateriale, det er ikke minner for meg. Det er ikke den tidslinjen jeg opererer i. Jeg forsøker heller å lage bilder som skaper en ny tidslinje. De aktiviseres ved at de blir sett på, vurdert. Da tilhører det nåtid, og kanskje også fremtid, og får deg til å tenke.

Kombinasjonen av fotografi og maleri beskriver han som en form for poding. – Hvis du tar en gren fra ett tre og fester det på et annet og lar det gro, da kan du ha én type eple her og en annen type eple der, men de blir en del av det samme økosystemet. Og denne podingen mellom maleri og fotografi er kanskje bare en naturlig utvikling i kunstens evolusjon, og noe vi kommer til å se mer av fremover.

Men uansett hvordan han velger å uttrykke seg, er det noe som ligger i bevisstheten hans hele tiden: the human condition – hvor «vakre, underfundige og brutale mennesker vi er, og hva vi får til. Vi er tilnærmet perfekte i noen sammenhenger, og helt ubrukelige i andre».

Fronth siterer fra Arnulf Øverlands velkjente og akk så relevante dikt fra 1937: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Det var slik ideen til serien Rim of the party oppstod: det oversimplifiserte, det koselige. – Det har til og med blitt et begrep i det engelske språk nå. Overalt hvor du ser, så handler det bare om fine interiør og hvor flinke alle er. Min reaksjon og kommentar ble at jeg kjøpte inn disse lyktene som en får på Clas Ohlson for 299 kroner, og hengte dem opp, og så etablerte jeg en slags horisont og det som kan komme over jordkrumningen. Det er jo slik Norge har møtt verden i århundrer, med havet. Jeg forestiller meg en fest, og at vi står på kanten av denne festen, i «verdens lykkeligste land». Og så ligger trusselbildet rett utenfor. Vi er en del av et hele, av en verden som både ekskluderer og inkluderer. Vårt ansvar ligger i å møte den nye tid, uredde og med åpne hender som fordeler muligheter.

Mine 24 timer i Kristiansand nærmer seg slutten, og blikket hviler en siste gang på sjøen utenfor de buede vinduene i Fritanken. Med Fronths ord friskt i minne tenker jeg at ingen rom eksisterer i et vakuum, ei heller kunstens.