En sjelden juvel

– Jeg bor blant ville dyr og kroppsdeler! Camilla Prytz sammen med krokodillen som vanligvis ligger midt i stua hennes. Den var med på mange av Prytz’ utstillinger da hun viste smykkekolleksjonen Animals. Foto: Bjørn Wad.

Kunstner og designer Camilla Prytz er klar for nye utfordringer. Store utfordringer. Så store at de helst skal fylle et museum.

02:23 går siste, eller første, tog fra Kristiansand, alt etter hvilken dag man regner ut ifra. KUNST ankom Kristiansand klokken 12 dagen i forveien og har tilbrakt over et halvt døgn i denne lille perlen av en sørlandsby. Toget er overraskende fullt av unge mennesker på vei inn til hovedstaden, de ligger halv-sovende utover setene med føttene ut mot midtgangen. Jeg benker meg på en ledig plass og ser på paret som sitter sovende rett overfor meg. Og da, som ved et lite trylleslag, ser jeg noe rundt halsen på en av jentene. Noe blått som henger i en skinnsnor. En liten fisk. En av Camillas fisker. En fisk som ble unnfanget i Karibien for over femten år siden og som ble til tusen fisker. Som siden skulle bli starten på en smykkekarriere som har vart siden 2002 og gjort Camilla Prytz’ smykker til favoritter blant internasjonale stjerner og folk i gata.

Men for å begynne med begynnelsen. Eller mer presist, 14 timer før. Da står det en blond kvinne på perrongen i Kristiansand og venter. Jeg har sett mange bilder av henne før. Hvis man var litt fantasiløs, ville man beskrevet henne som Synnøve Solbakken, men det virker for lett. Camillas umiddelbare utstråling er mye mer enn hennes hår og blå øyne. Hun er på et vis … sommer. En varm bris. En stråle av lys som filtreres gjennom et tre. Susing i trærne. Varmen fra gresset en augustdag. Og selv om vi ikke har truffet hverandre før, så føles en varm klem helt riktig.

– Så fint at du kom, sier hun.

Vi rusler bort til SKMU (Sørlandets kunstmuseum) og tar en runde i utstillingen Å bygge en samling med verk av forskjellige kunsthåndverkere. Prytz forteller om kunstnerne. Hun er generøs og kunnskapsrik. Når jeg penser samtalen over på hennes egne verk, begynner hun fort å snakke om andres. Vi setter oss i caféen.

– Din karriere begynte som glasskunstner. Du studerte ved Kosta Boda i Sverige og drev din egen glasshytte i mange år. Du jobber som designer for Magnor Glassverk. Hvordan begynte du å lage smykker?

Prytzs stemme er lavmælt og varm.

– Det var aldri en del av planen at jeg skulle lage smykker. Jeg var jo glassblåser og hadde en aktiv karriere med stor etterspørsel etter tingene mine. Hun tar seg rundt håndleddet der et av hennes egne emaljesmykker, formet som et øye, henger.

– Jeg brukte aldri smykker selv, men så var jeg på ferie i Karibien og snorklet. Da fikk jeg øye på denne lille blå fisken, og den gjorde på sitt mystiske vis veldig inntrykk på meg. Så da jeg kom hjem, laget jeg en forenklet utgave i blått glass. Plutselig en dag var det noen som sa til meg at Ari og Märtha begge hadde på seg fiskesmykket mitt da de lot seg avbilde med sin nyfødte datter Maud Angelica.

Camilla ler.

– Det tok litt av etter det. Det ble mange fiskesmykker etter hvert. Og det førte meg inn på sporet som smykkedesigner. Jeg har designet og laget smykker i glass, sølv, edelstener og ikke minst emalje siden 2001, og på det meste var det 40 butikker i inn- og utland som solgte smykkene mine.

Glassvasene Fish Bowl og Eye Bowl er håndlagde unikaer utformet i samarbeid med Magnor Glassverk i 2017. Øyet og fisken er symboler som går igjen i mange av Camillas arbeider. Foto Mona Nordøy.

– Når jeg ser på tingene dine, får jeg ofte følelsen av en underliggende spiritualitet, er dette noe som er bevisst hos deg?

– For meg er det viktig at det jeg lager ikke bare skal være en ting, men at det også skal ha noe av min personlighet. Jeg vil at folk skal se at det er jeg som har laget det smykket eller den vasen, og at en del av meg fortsatt er igjen i verket når jeg gir det fra meg. Og så liker jeg å bruke gjenkjennelige symboler som fisken, øyet og hjertet. Det er jo symboler som bærer mye i seg, både spirituelt og arketypisk, men jeg legger ikke noen spesielle føringer for hva som skal leses inn i disse symbolene.

– Jeg tenker at hvis jeg kan bruke symbolene på den riktige måten; som å forenkle formene, så kan det åpne opp for noe universelt. Men det er jo ikke tilfeldig at jeg har valgt nettopp disse symbolene. Øyet, for eksempel, har fulgt meg i hele min kunstneriske produksjon, og det henger nok sammen med at jeg hadde min egen litt sånn Eat Pray Love-periode hvor meditasjon og yoga var viktig for meg. Jeg bruker enkle symboler som ikke er knyttet opp mot en spesiell religion eller kultur nettopp fordi jeg vil nå bredt ut og ikke ekskludere noen. Og uten at det gikk over i en sånn alternativ new age-mentalitet, var jeg opptatt av å formidle en universell kjærlighet i kunsten min. Smykkene skal være din egen lykkeamulett. Hun smiler. – Men du må selv sørge for lykken. Der stopper min kunnskap.

– Og ingen av smykkene dine er helt like. Hvorfor er det viktig for deg?

– Det at hvert enkelt emaljesmykke er håndlaget og håndmalt, gir det en unik og spesiell energi. Og det at jeg virkelig brenner for norsk kunsthåndverk og dets tradisjoner kan gi smykkene et tidløst preg. Jeg liker tanken på at oldebarna våre kan bruke de samme smykkene som vi går med i dag. Det er så mye fin energi i det å arve et smykke fra et menneske som har betydd noe for deg, og jeg vil gjerne at det jeg lager kan brukes over flere generasjoner og at de fremdeles kan oppleves som vakre.   

– Ved å skape en form gir du denne formen mening. Men hva er en god form for deg?

– Ettersom jeg jobber som designer, er jo det et spørsmål jeg må stille meg selv hele tiden. Og dette er noe jeg tenker mye på. Når jeg jobber alene som kunstner, får denne følelsen for form et veldig intuitivt preg som handler om års erfaring med å tegne og blåse egne produkter.

Les resten av intervjuet i papirutgaven. Bli abonnent eller kjøp bladet i butikk fra uke 41.