Når en blir kalt inn på teppet

Foto: Oddbjørn Aarstad Erland

Så her i andre halvdel av 2017, da samtidskunsten mer enn noensinne fremstår som et svevende skip forankret i fortiden, og tekstilkunst ikke lenger bare er en sær spesialinteresse for sinte kvinnfolk, kan det være passende å snu blikket i den retningen her. Frida Hansen (1855–1931) ville helt klart vært en sensasjon i vår samtid – og er det jo også på opptil flere måter, for de av oss som nettopp tok til høyre da vi kom inn i Stavanger Kunstmuseum. Tepper, vet dere, på dovt kongeblå vegger. Som en voldsom, brølende flashback fra en annen tid. Det er kanskje tegn på sivilisasjonens forfall når allegorisk vev, ikke sjelden med religiøse overtoner, (eller, greit, kristne), fremstår som noe helt samtidig. En bekreftelse på at postmodernismen ikke lenger bare er en teori. Men det er jo saktens ikke det eneste tegnet til at ting er litt på skli. Det er jo heller ikke bare timingen som avgjør; Hansen var jo virkelig god, og dette var sannsynligvis mind-boggling å forholde seg til allerede da de ble laget, men kanskje av andre grunner. Nå er det jo så klart veldig annerledes. Ikke bare på den der destabiliserende måten som får en til å tenke på dette som maleri – den andre, med rette kanoniserte, veversken – Hannah Ryggen – har jo noe av den samme effekten på den uforberedte tilskueren, tilfeldigvis også hun med en form for retroaktiv larm heftende ved arbeidene. Nei, problemstillingen er heller snudd 180 grader og får en til å reflektere over modernistisk maleri som noe med røtter i det vi nå kaller tekstilkunst.

Men disse teppene hinter da også til forskjellige typer maleri. Influensene – russisk ikonmaleri, for eksempel, eller det mer åpenbare art nouveau, ved siden av den mer uforutsigbare interessen for japansk billedkomposisjon; impulser som ser ut til å avløse og kryssbefrukte hverandre i like høy grad som man begynner å lure på hvor avgjørende dette arbeidet eventuelt kan ha vært for den generasjon malere som senere skal bli lagt merke til innenfor rammene av den norske modernismen. Ikke for å ta for hardt i, men det er ikke helt fjernt å tenke på offentlige utsmykkingsoppdrag sånn sirka 1958, med mer abstrakte utfall. Fargene stemmer, komposisjonen stemmer. Det ville så klart tatt seg ut å komme med en påstand om en direkte sammenheng – det tviler jeg i grunnen på selv – men det vil jo bestandig oppstå merkelige sammentreff som ikke vil bli lagt merke til før det har gått en stund, som det jo har gjort her. Det finnes flere eksempler (Hannah Ryggen var jo nærliggende å gripe til i denne sammenhengen). Og det der er ikke uinteressant, fordi det er vrient å skulle helt naile hva det er som får noen arkiverte kunstnerskap til å brenne seg inn i samtiden som mer relevante størrelser enn da kunstneren selv var til stede. Det er hardt å skulle si eksakt hva det er som får det til å klikke. På den andre siden er vel jobben min ferdig den dagen jeg har svaret på det, og jeg har det ikke så travelt. Foreløpig er dette å regne som en slags rus, den der euforiske erfaringen av at noe magisk kaster en inn og ut av dagsaktuell kontekst som en våt tennissokk. Jeg ville ikke byttet det bort mot noe.

Semper Vadentes, 1905. Foto: Oddbjørn Aarstad Erland