Byungchan Lee

Foto: Jens Markus Lindhe

HvaHiroshi Sambuichi
HvorCisternerne, Søndermarken, København
Når: til 2. februar 2018

Japaneren Sambuichi har laget et fascinerende tempel i Københavns gamle dryppsteinsgrotter på Fredriksberg.    

Jeg går inn i en liten glasspyramide og ned en trapp, hvor jeg først møtes av en gjennomtrengende, nesten bedøvende, lukt av furu. Det er oppklarende for et døsig hode – jeg har stått opp tidlig i dag – og stemmer nysgjerrigheten for den nær sakrale erfaringen som venter. For snart trer jeg inn på en slags bro, som skal vise seg å sno seg gjennom hele cisternen knappe 10–15 centimeter over vannet som dekker hele murgrunnen her nede. Den smale furukonstruksjonen kan minne om et langstrakt shinto-tempel gjort om til noe midt imellom en tribune og en labyrint, for det tar vitterlig en stund før jeg venner meg til mørket her nede, og jeg må føle meg frem med jevne mellomrom.

Når kunstneren og arkitekten Sambuichi slippes løs i Københavns cisterner – kryper under jorden, bokstavelig talt – er det noe helt spesielt som skjer. Det er, vil sikkert noen mene, en «stor opplevelse» – men jeg fristes til å si at det er en stedsfremkallelse: han setter oss i stand til å se det som ellers ville vært usynlig eller blitt oversett. Han har tatt noen grep i dette fuktige, underjordiske – og vanligvis ganske dystre – stedet som virkelig får frem poesien i disse mørke korridorene.

I enden av den første, lengste plattformen lyser det langt der borte, som om Sambuichi vil foregripe mitt forestående dødsøyeblikk, men når jeg kommer til enden, svinger det, naturligvis videre inn i livet, og jeg ledes gjennom flere svingete, vanndryppende kamre. Enkelte steder er det åpninger over meg, hvor det slipper inn strimer av lys som kunstneren kanaliserer videre gjennom velplasserte speil, som også fordobler stedet og fornemmelsen av å befinne meg i en labyrint.

Jeg kommer i riktig meditativ stemning av vannet som drypper og den konsentrerte stillheten, som akkompagnerer lukten av furu. Lenger inn er dryppingen erstattet av en nesten usynlig spray av mikroskopiske vanndråper som suser ned fra taket. Det blir også mer og mer shinto-aktig etter hvert som jeg beveger meg inn i installasjonen, for japanske papirlykter dukker plutselig frem i mørket, men de henger ikke i taket, men under en bro som leder meg videre i konstruksjonen, kanskje for å skape poetisk desorientering i stil med speilene. Lenger bort er det ikke lenger lykter jeg ser, men kun lyset som skinner gjennom lysplankene og ber meg om å se ned og ikke bare til sidene, ut i rommet.

Midt i det hele befinner det seg en slags mosegrodd øy som lyses opp av en luke i taket – som jo egentlig er bakken over – og midt i mosen har Sambuichi reist en gigantisk glassboks: Når mosen rammes inn, musealiseres den, det ser ut som en monter på et naturhistorisk museum, men effekten spres til hele rommet. Det er som om glassboksen blir et bilde på den økte klarheten jeg ser hele rommet med. Dette er utstillingens hjerte, det er her den konsentreres. For det er jo ingen bestemt ting jeg ser, det er ikke et nytt «verk» som først og fremst vises frem, snarere en oppmerksomhetsform. Effekten av det er omtrent som meditasjon, for jeg blir roligere av å være der, ting går saktere, hodet tømmes for grums – og verden reduseres, for en stund, til noe ukomplisert og velgjørende.

Hyungkoo Lee

Foto: Jens Markus Lindhe