– I am blessed to be in a position to have witnessed these animals in the wild. I hope that this will continue to be the case for my children, your children and your children’s children.

Fotografen David Yarrow reiser verden rundt og tar bilder av ville dyr og urfolk. Men ikke kall ham wildlife photographer, er du snill.

Aktuell

The Untouchables
21. september–15 oktober 2017
Galleri Fineart

Dette vil være Yarrows første utstilling i Norge og hans hittil største utstilling noensinne.

David Yarrow ligger halvt henslengt i sofaen i baren på The Thief hotell i Oslo. Han lener seg på den ene albuen, og isbitene klirrer i whiskyglasset han holder i hånden. – Spør meg om hva som helst. Han smiler skjevt. – Jeg svarer på hva som helst.

Det kunne selvfølgelig vært fristende å spørre Yarrow om deler av hans privatliv som har vært gjenstand for mye fråtsing i den britiske tabloide presse. Som at han datet skuespilleren Elizabeth Hurley (du vet, hun som var sammen med Hugh Grant), at han omgås prins William, drar på lunsj hos tidligere president George W. Bush og fester med Hollywood-fiffen. Men vi er tross alt et kunstmagasin og ikke Se og Hør, så jeg dropper alle spørsmål om hans privatliv og tar oss rett inn i bushen og ut på den afrikanske savannen.

Har du noen gang skutt et dyr på turene dine?

David retter seg opp i sofaen. – Excuse me?

Du vet, har du noen gang måttet skyte en elefant eller en løve i selvforsvar under opptakene dine? Du er jo veldig nær dyrene du fotograferer.

Ved lunsjen tidligere samme dag hadde jeg stilt ham det samme spørsmålet, men da kun fått et lurt smil og en kommentar om at da hadde han i så fall ikke fortalt det til oss. Nå ser han alvorlig på meg.

– Nei. Jeg har aldri skutt noen dyr. Der går grensen. Han holder rundt glasset med whisky. – For meg er det noe barbarisk ved mennesker som bruker dagene sine på å jakte på et dyr for så å plaffe det ned fra en jeep eller et helikopter. Han rister på hodet. – Det er nesten ufattelig at i en verden hvor vi er kommet så langt og er blitt så emosjonelt utviklet at vi for eksempel aksepterer transseksuelle mennesker, så tillater vi fortsatt jakt på ville dyr for underholdningens skyld. Jeg synes jakt på ville dyr burde ha vært forbudt.

Yarrow bruker også sitt liv på å jakte på ville, truede dyr, men rifla er byttet ut med en kameralinse. En Nikon, for å være presis. Det finnes knapt det naturreservat eller den urbefolkning som ikke har hatt besøk av David Yarrow de siste 20 årene. Han har vært der, sett dem, funnet sin helt personlige vinkling, og så tatt med seg ett eller to bilder han er fornøyd med tilbake.

– Du vet, hvis jeg klarer å ta fire bilder i løpet av et år, er jeg fornøyd.

Fire bilder? Det høres da veldig lite ut? Du er jo ute i felten hundre dager i året.

– Ja, men da snakker jeg om ikoniske bilder som blir stående. Da er det plutselig ikke så lite lenger. Jeg skal til Svalbard om noen dager. Han smiler lurt. – Jeg mangler fortsatt et ikonisk bilde av en isbjørn.

The Untouchables, Amboseli, Kenya – 2017

Annonse

Tror du at bildene du tar av dyr kan være med på å skape en bevisstgjøring rundt snikskyting og utryddelse av truede dyrearter?

Han tenker seg om. – Hmm, det hadde jo vært en fin tanke. Men jeg tror vel egentlig ikke det. Han drar seg over haka. – Du vet, det er så stor etterspørsel i det asiatiske markedet etter støttenner fra neshorn og elefanter at snikskyting ikke kommer til å stoppe. Han rister oppgitt på hodet. – De knuser og pulveriserer støttennene, og så blir det solgt som potensmiddel og afrodisiakum og medisin og alt mulig tull som overhodet ikke virker, selvfølgelig. Og det er nesten ikke grense for hva oppkjøperne betaler for disse varene. Og det er mye fattigdom i Afrika, slik at det å tenke langsiktig på dyrevern er ikke en opsjon for mange.

– Jeg har større tro på at pengene jeg donerer fra inntektene fra bildene mine kan ha en påvirkning. Jeg gir penger til organisasjonen Tusk Trust som har prins William som sin høye beskytter og som jobber for å ta vare på ville, truede dyr og deres habitater rundt om i verden. Han smiler. – Prins William er en sensitiv fyr med hjertet på rett sted. Han kommer til å gjøre mye bra her i verden.

Og hva med deg selv? Du gikk fra å være aksjemegler til å reise rundt i verden for å ta bilder av urfolk og ville dyr. Hvordan skjedde det?

– Vel, det begynte egentlig med at jeg var fotograf først, før jeg ble bankmann. Jeg var sportsfotograf. Han smiler gutteaktig. – Og jeg var dritdårlig!

Men du hadde jo dette bildet av fotballegenden Diego Maradona i VM-finalen i Mexico. Det er et fantastisk bilde som vel «made it for you»!

– He-he, jeg vil ikke akkurat si at det «made it for me» – jeg vil vel heller si at det bildet reddet meg fra å få sparken i The London Times. Så ble jeg sendt til Lillehammer i 94 for å dekke OL, og det var jo så jæskla kaldt å stå der oppe ved skihoppet sammen med hundrevis av andre fotografer og fotografere med telelinse – sport var rett og slett ikke noe for meg. Det var altfor mange fotografer som tok det samme bildet. Og betalingen var elendig! Han sukker. – Og så hadde jeg et visst, hva skal vi si … et visst press fra foreldrene mine om å få meg en skikkelig jobb. Han ler. – Man tenker kanskje ikke på en jobb innenfor bank og finans som en skikkelig jobb i dag, men på den tiden var det fortsatt et respektabelt yrke. Men hjertet mitt var ikke med. Jeg ville bare ta bilder.

Så du sluttet som aksjemegler og gikk tilbake til foto?

– Nei, i mange år jobbet jeg både som fotograf og drev mitt eget hedgefond-firma. Finansverdenen er en kynisk bransje, men jeg lærte meg å bli en businessmann, noe som er helt avgjørende når man skal leve som kunstner. Han vrir seg ivrig. – Du vet, jeg blir så himla provosert av kunstnere som føler at de er hevet over alt dette som har med økonomi å gjøre. At de er hevet over det å skulle selge, jeg synes det er utrolig arrogant! Han retter seg opp. – Jeg er kunstner, og så driver jeg en business.

Gladiator, South Africa – 2015.

Du tar mange bilder av dyr, men du vil ikke bli kalt en wildlife photographer. Kan du snakke litt om det?

– Jeg synes at det å sette en merkelapp på det arbeidet jeg gjør, føles veldig snevert og ikke spesielt fruktbart. For å være helt ærlig så kjenner jeg at jeg får litt panikk ved tanken på å fortsatt skulle fotografere elefanter tjue år fremover. Kanskje jeg gjør det, men da er det fordi jeg fortsatt er fascinert og ikke fordi det er den nisjen jeg jobber i. Jeg tar like ofte bilder av mennesker, både urfolk og urbane, eller forlatte byer. Men det er nå engang slik at de mest kjente bildene mine er av dyr. Han smiler og svinger neven.

– Jeg ser meg aldri tilbake. Forrige oppdrag er jeg ferdig med for lengst, og man er aldri bedre enn det siste bildet man tok.

Så når er du fornøyd med et bilde?

– Fotografen Robert Capa sa at hvis et bilde ikke er bra nok, så er du ikke nær nok. Og det er vel den filosofien jeg jobber etter. Bildene mine er alltid nære. Jeg vil helt innpå det jeg fotograferer, så nær at du føler at subjektet er akkurat der sammen med deg. Jeg må ha den helt spesielle kontakten.

Det er jo en egen intimitet i dyrebildene dine. Som om du har oppnådd en helst spesiell kontakt med dyrene – hvordan klarer du det?

– He-he, jeg snakker ikke med dyrene, hvis det er det du mener … De driter i meg. Jeg er veldig glad i dyr altså, men det handler om smarte metoder for å komme nær nok. Enten ved å prøve å forutse hvor dyrene skal gå, og så legge ut et kamera som utløses akkurat idet dyret kommer gående forbi. Eller vi legger ut lokkemidler for å få dem helt nærme, og da gjelder det å handle raskt, for å si det sånn.

Oppstår det farlige situasjoner noen ganger, når du er så nær ville dyr?

– Noen ganger. Men jeg allierer meg som regel med de innfødte som har god snøring på hvor og når man kan gå nærme. Når jeg skal til Svalbard nå, så kommer jeg til å jobbe tett med lokalbefolkningen. Vi går helt opp til isbjørnene i båt mens de fortsatt er på land, og så fester jeg kameraet til en stav og dytter det helt opp i nesa på en av dem. Da hender det ofte at isbjørnen klabber til kameraet og det deiser i vannet, så jeg har ofte med meg tre–fire stykker på en reise. Men da kommer vi altså veeeldig nærme. Men vi er trygge når vi er i båt og den på land.

Du vet at isbjørner er veldig gode svømmere?

– He-he, det går nok bra.

Har det hendt at det ikke har gått bra? Du er jo fortsatt her, så så ille har det jo tydeligvis ikke gått, men har det vært nære på noen ganger? Blir du aldri redd?

David drar frem laptopen sin og finner en video som viser ham liggende i gresset mens han fotograferer en enorm grizzlybjørn ikke mange meterne unna. Plutselig hører vi stemmen til Davids assistent: «Oh shit! Don’t move, David». Da, inn på skjermen, kommer to lubne bjørnunger ruslende. Rett mot David. De begynner å kravle over den liggende kroppen hans og leker rundt ham, og snart kommer bjørnemor og vil snuse litt også.

David ler. – Jeg må innrømme jeg var litt nervøs der. Men det gikk jo bra. Jeg holdt meg helt rolig, og så gikk de til slutt. Men som oftest er det folk, ikke dyr, som gjør meg redd. Fulle eller dopa folk med pistoler i spente og uforutsigbare situasjoner. Det er nok av dem i fattige land som har vært herjet av krig.

Swan Lake. Lake Kussharo, Japan 2017

A Ship Called Dignity, Lagos, Nigeria 2017. – Det siste vi trenger er enda et stakkarslig bilde fra slummen i Afrika, sier Yarrow. – Jeg valgte heller å fokusere på innbyggerne i Makoko og deres selvrespekt. Men jeg måtte ut i vannet for å få den rette vinklingen – og jeg liker ikke å tenke på noen av de tingene som fløt forbi meg der stod og fotograferte.

– Hvordan forbereder du deg til reiser inn i såkalte «no-go-areas»? Som da du skulle fotografere befolkningen i Makoko i Nigeria?

– Man dukker ikke bare opp på et sted som Makoko, det kunne vært livsfarlig. Det krever mange forberedelser fra skrivebordet hjemme; engasjere de riktige menneskene som kan få meg i kontakt med fiksere og guider og som igjen setter oss i kontakt med høvdingen. Her er det helt nødvendig å få de riktige tillatelser fra den lokale høvdingen på forhånd, noe som kort sagt betyr bestikkelser. Jeg tror det endte med å koste meg totalt 4000 dollar i bestikkelser.

– Så hvordan gikk ting for seg da du endelig kom dit?

Vi ble tatt med inn i Makoko av en guide, så var det et møte hjemme hos høvdingen. Hans ord er lov, og det var et av de mest surrealistiske møtene i mitt liv – men da gjaldt det å vise respekt og være sjarmerende. Da vi satte i gang med selve fotograferingen, hadde jeg noen klare ideer om hva jeg ville ha. Jeg hadde studert bilder av andre som hadde vært der, og visste hva jeg ikke skulle gjøre. Jeg ville ta bilder av folk ute i kanalene, og jeg ville ikke ta bilder ovenfra og ned. Jeg ville se opp på dem. Han smiler ironisk. – Og det krevde at jeg var i vannet. He-he, ingen av de lokale går ut i vannet, for å si det sånn. Men jeg visste at det var det jeg måtte for å få det riktige perspektivet. De så sjokkerte på meg da jeg hoppet uti. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det var ikke akkurat deilig sand føttene mine landet på.

David drar seg over haka og flirer. – Jeg fikk en uforglemmelig magesjau etter det.

– Og bildene, fikk du det som du ville?

– Ja, det er jo et utrolig vakkert folk. Sterke, rene ansiktstrekk. Og så er det røyken fra alle ovnene som jo gir det hele en nærmest cinematisk stemning. Og dette har gitt bildene en form for anstendighet og respekt som jeg synes var viktig å få frem. Dette å skulle fremstille marginaliserte samfunn uten verdighet og som trengende er ikke min greie. Jeg er tiltrukket av styrke og vitalitet hvor det kunstneriske ligger i å forenkle og redusere til du sitter igjen med et ikonisk uttrykk. Som i bildet
A Ship Called Dignity. Mange har kommentert at dette bildet har fått noe nesten bibelsk over seg. Det er ikke så viktig for meg. Men for meg er det å vise skjønnheten til disse menneskene som er viktig.

 

– Striking images tend not to happen by accident, they tend to be the result of prep work and research, sier Yarrow.

78 Degrees North, Svalbard 2017. – Siden 2011 har jeg tilbrakt 30 dager til sammen med å fotografere isbjørner på Svalbard uten at jeg har vært helt fornøyd med resultatet. Men i år fikk jeg blinkskuddet. Isbjørnpotens pute er naturlig formet på denne måten, og det kan nok hende Nike blir interessert i dette bildet.

Er du en romantiker?

– Overhodet ikke! Og spesielt ikke når det gjelder Afrika. Det er et utrolig korrupt kontinent. I det hele tatt har jeg fått et veldig realistisk syn på verden. Så nei, jeg er ikke mye av en romantiker.

Men bildene dine er jo veldig emosjonelle!

– Ja, men det er noe annet. Jeg er en emosjonell person, og det kommer frem i bildene mine. Og kanskje jeg kan se ting andre ikke kan se, som gjør at et bilde oppleves mer følsomt. Jeg ser i hvert fall etter disse tingene.

Som hva da?

– Spesielle uttrykk. Lys. Nærhet til subjektet. Alltid være nedenfor subjektet du skal fotografere. Styrke og skjønnhet. Og så er jeg veldig interessert. I alt. Jeg vokste opp med at det er bedre å være interessert enn interessant. For er du interessert, vil du alltid lære noe nytt, og det er viktig for meg. Og bildene mine handler ikke om å fremstille et rovdyr som bad-ass! Jeg er først og fremst interessert i medfølelse. En forbindelse mellom subjekt og betrakter. Og det oppleves kanskje emosjonelt.

Du har hatt et opplevelsesrikt liv, er det noe du angrer på, noe du ville gjort annerledes?

– Tja, ekteskapet mitt kanskje … jeg er en ganske egoistisk person, du vet, reiser mye, alltid ute på jobb. Men jeg er en ganske positiv person, så jeg liker i grunnen å omgi meg med folk som yter det beste av det som er mulig. Nå skal jeg for eksempel inngå et prestisjefylt samarbeid med Victoria Secret, men det er hemmelig, så det kan jeg ikke si noe om. Men hva var det vi snakket om igjen?

 

Mankind II. Yirol, Sør-Sudan 2014. – Sør-Sudan er etter min mening et av de råeste stedene i verden, et land som fremdeles sliter med følgene av borgerkrigen. Vi måtte reise 320 km nord for hovedstaden Juba for å komme til Dinka kvegleir – et sted som aldri var blitt fotografert før. Dinkane ble utrolig fascinert av håret og hudfargen min, mange av dem hadde aldri sett en hvit mann før. Jeg hadde slept med en stige og ku-medisin gjennom halve Sudan, og det er jeg veldig glad for; begge deler gjorde underverker for meg på turen. Stigen sikret meg bilder med et oversiktlig perspektiv, og ku-medisinen ga meg innpass hos folket.

Vi skulle snakke om dine feil, men fordi menn ofte er redde for å snakke om sine feil, så begynte du å snakke om din suksess i stedet.

– He-he, nei, nei, nei, det å snakke om sine feil er ikke det samme som å snakke om noe man angrer på. Jeg angrer på at jeg ikke var i Japan under tsunamien der i 2011. Det anger jeg skikkelig på. Men mine feil … Det er et ordtak som sier at god dømmekraft kommer fra erfaring. Og erfaring kommer fra dårlig dømmekraft. Så jo da, jeg har gjort feil og angrer på ting … ja, shit – jeg angrer på mye ved ekteskapet mitt … next question!

Hvorfor fotograferer du alltid i sort/hvitt?

– Det har noe med tidløshet å gjøre. Det at et bilde er i svart/hvitt gjør at det er lettere å rive det løs fra tid og sted. Og på den måten er det også lettere å skape noe varig og ikonisk. Det virkelige livet er i farger, og da ser man med en gang at svart/hvitt-foto overskrider denne virkeligheten. Dessuten synes jeg det er så utrolig mange vakre toner mellom svart og hvitt, og som på et piano burde man lære seg å spille på alle tangentene.

David glipper med øynene. Han har vært oppe halve natten og er jet-lagged etter flere lange flyturer denne uken. Han beklager og gjesper.

– So sorry, Honey nothing to do with you … been up since 04:00! I just really have to get some sleep.

David reiser seg sakte. Intervjuet er over, han gir meg kortet sitt.

– Det er bare å ringe meg i helgen hvis du har flere spørsmål. Så tenker han seg om. – Nei farsken, jeg reiser jo til Svalbard i morgen allerede! Men uken etter der, da har jeg nok dekning på mobilen igjen. Ring meg da! Så tenker han seg om igjen. – Søren, da er jeg jo i Alaska med ungene og skal fotografere grizzlybjørner. Men uken etter det skulle det gå greit å ringe. Så begynner han å le. – Du, da er jeg faktisk i Nord-Korea … tror ikke det er så mye mobildekning der. Vettu hva? Send meg en mail, du, så prøver jeg å svare deg når jeg sitter på flyet.

Og så forsvinner han opp trappen og – antar jeg – inn i en god natts søvn.

The Good, The Bad and The Ass. Namibørkenen, Namibia 2017. – Av og til har jeg selv lyst til å regissere og komponere et bilde og ikke la alt være opp til naturens tilfeldigheter. Namibørkenen er virkelig et av de vakreste stedene på jord, og dette bildet fikk akkurat det visuelle uttrykket jeg var ute etter.