Gry Moursund

Foto: Bjørn Wad

Når illustratør Gry Moursund skal utvikle sitt eget uttrykk, går hun gjerne tilbake i tid, til sine egne og andres barnetegninger.

Gry Moursund

– Født 1969 i Nordland, bosatt i Oslo.

– Utdannet illustratør og grafiker ved Statens håndverks- og kunstindustriskole.

– Aktuell med boken Bukkene Bruse begynner på skolen (Cappelen Damm, 2017) sammen med forfatter Bjørn F. Rørvik.

– Mottok i mars Kulturdepartementets billedbokpris for boken Tre biler og en død katt (Gyldendal, 2016), en pris hun har mottatt tre ganger tidligere.

– Har illustrert en rekke billedbøker siden 1999, og mottatt blant annet Brageprisen og gull for Årets vakreste bok for arbeidene sine.

– Jeg ville ikke at lesernes første tanke når de åpnet boken skulle være: Oi, dette var et kult uttrykk. At illustrasjonene skulle være ukule var et mål for meg.

Illustratør Gry Moursund forteller om Tre biler og en død katt (Gyldendal, 2016), boken som tidligere i år sikret henne Kulturdepartementets billedbokpris for fjerde gang. I bunken med bøker hun har illustrert i løpet av de siste 20 årene, er dette den tredje hun både har skrevet og tegnet selv. Den naivistiske streken mange kanskje forbinder med Moursunds tidligere arbeider, er byttet ut med et langt mer realistisk uttrykk, som ifølge juryen minner om «hvordan barn i 10–12 års alder selv kunne ha tegnet». Selv har hun fokusert på å skape en helhet som ikke distraherer fra alvoret i krimgåten om et kattemord som finner sted på en liten øy.

Å få positiv bekreftelse i form av en pris føles godt, forteller hun. Særlig siden hun har for vane å være misfornøyd når hun leverer fra seg et prosjekt.

– Det er et mareritt helt til slutt, jeg får nesten ikke sove, føler at ting blir grusomt. Slik er det hver gang, og når jeg både skriver og illustrerer, blir det enda verre. Det kommer alltid en usikkerhet inn når jeg jobber alene. Når det ikke er jeg som har skrevet teksten, så kan jeg i alle fall tenke at teksten er knallgod. Men når alt er mitt eget …

Hun griper rundt kruset med latte på det lave kafébordet foran seg.

– Det beste jeg kan gjøre da, er å legge bort det ferdige resultatet og gå inn i et nytt prosjekt, gå videre. Men så kan jeg kanskje ta opp boken et halvt år etterpå og tenke: Tja, det var kanskje ikke så ille!

Latteren setter fart på de svarte lokkene, som dabber forsiktig opp og ned før de legger seg rolig over skuldrene igjen. Moursund vokste opp med en tegneglad mor som valgte læreryrket foran kunsten, men som var rask til å sende datteren på kunstskole da hun så at interessen og teften for tegning hadde forplantet seg.

Gry Moursund

Moursund arbeider analogt, og illustrasjonene i Tre biler og en død katt (Gyldendal, 2016) er utformet i tusj. Det kunstneriske uttrykket skiller seg fra den naivistiske signaturen man gjerne forbinder med Moursunds tidligere arbeider. Dette er den tredje boken Moursund både har skrevet og illustrert selv. Boken mottok nylig Kulturdepartementets billedbokpris.

Annonse

Den første illustrasjonen i Tre biler og en død katt vitner om Moursunds stødige strek allerede som barn. En sirlig blyanttegning av en liggende katt signert «Gry 8 år» imponerte hele familien, mimrer hun, og er utgangspunktet for Hampus, katten som i boken blir påkjørt av en bil. Den alvorstyngede historien underbygges av møysommelige illustrasjoner i tusj.

– Jeg prøvde først å gjøre det mer realistisk, men da ble det altfor alvorlig. Jeg jobbet mye med å finne balansen mellom det litt realistiske og ikke direkte naivistiske, og jeg tror tusjen gjør mye for å lette uttrykket. Den er så upretensiøst og har et karakteristisk utseende når man har brukt den, alle kjenner den.

Estetikken i Tre biler og en død katt er tydelig forankret i 70-tallet, med farger og mønstre i oransjetoner, brunt og grønt. Det meditative aspektet som formidles i repetisjonen av tusjstreker tett-i-tett, fungerer som en rolig motvekt til den urolige historien. Detaljrikdommen vitner om en fortelling forankret i virkeligheten: Roger Whittaker-platen ved vinylspilleren, brudebildet i hylleseksjonen, keramikken i vinduskarmen – det er som om man kan fornemme at objektene er direkte hentet ut fra Moursunds minnebank.

– Historien er delvis hentet fra min egen barndom, bekrefter Moursund, og forteller at hun også hadde en katt som het Hampus, som ble påkjørt. Men på Sørarnøy, det lille flate stedet utenfor Bodø hvor hun selv vokste opp, fantes det bare én bil. I boken har hun diktet opp et par til for spenningens skyld.

Karrieren som billedbokillustratør startet i 1998, to år etter at Moursund gikk ut av Statens håndverks- og kunstindustriskole. Hun støtte tilfeldigvis på redaktøren for barnebøker hos Cappelen Damm en dag, og ballen begynte å rulle. Tilfeldig var det også at hun møtte Bjørn F. Rørvik, forfatteren hun har utviklet suksesshistorien Bukkene Bruse på badeland (Cappelen Damm, 2009) sammen med. De to møttes første gang på en nordisk billedbokkonferanse i Stavanger, og siden har den nye vrien på Asbjørnsen og Moes historie om de tre geitene blitt oversatt til både tysk, fransk, kinesisk og koreansk, havnet på teater og blitt stemt frem som årets beste barnebok av svenske barn i 2013. Sammen med oppfølgeren Bukkene Bruse vender tilbake (Cappelen Damm, 2014) har bøkene et opplag på over 300 000 bare her til lands, og i mai slippes tredje bok i serien. Denne gangen har de tre bukkene begynt på skolen.

– De må opp til rektor etter hvert, de er litt umulige. Så skal de banke på døra …

– «Hvem er det som banker på min dør?»

– Ja, akkurat! Rektor er trollet.

Moursund ler igjen, det er tydelig at hun trigges av Rørviks historier. Slik må det også være, ellers blir arbeidet for tungt med tanke på at hun bruker om lag et halvt år på hvert billedbokprosjekt.

­– Det må være plass til meg i manuset, rom for fortellingen som jeg dikter opp. Ellers er det helt dødt.

Bukkene Bruse begynner på skolen (Cappelen Damm, 2017) er den tredje boken i suksesshistorien om de tre bukkene, et samarbeid mellom Moursund og forfatter Bjørn F. Rørvik.

Foto: Bjørn Wad

Bukkene Bruse-bøkene har tilsynelatende gitt henne rikelig med rom, for det actionfylte uttrykket syder og koker av energi og humor. Redskapene bak illustrasjonene er like tydelig gjenkjennelige som i Tre biler og en død katt, men resultatet er et helt annet. I Bukkene Bruse-bøkene brukes fettfarger, tusj og blyanter fritt om hverandre i et svært lekent uttrykk, hvor detaljer er klippet og limt inn i ulike scener. Selv om hun gjerne skisser digitalt, jobber hun frem det endelige resultatet analogt, og gjør ofte et poeng av å fremstille prosessen så gjennomsiktig som mulig. En skal kunne se hvordan resultatet har blitt til.

– Jeg skisser ofte digitalt fordi det går fort. Jeg får opp en slags komposisjon, ser fargerytmen fra side til side, og får en idé om hvor mye plass teksten tar. Noen ganger når jeg viser frem skissen, tror folk at jeg nesten er ferdig, men da vet jeg at jeg har en evighet igjen! Jeg jobber ganske sakte og tegner ofte på nytt og på nytt. Jeg testet å jobbe helt digitalt på 90-tallet, men jeg fikk aldri noe glede av det. Jeg liker bedre å jobbe fysisk.

Moursund bruker ofte barnetegninger som utgangspunkt for arbeidene sine. I flere prosjekter har hun brukt sine egne, som moren hennes har tatt vare på i en mappe. Men da hun skulle jobbe med Bukkene Bruse, et univers kun bestående av dyr, strakk ikke kattene og påskekyllingene hun fant i sin egen portefølje til. Dermed lastet hun ned barnetegninger fra nettet for å finne inspirasjon og innspill til egne figurer.

– Jeg begynte å dra inn barnetegninger på alvor i den første boken jeg selv både skrev og illustrerte, Hipp hurra for selveste Susi i 2008. Bukkene Bruse er egentlig en fortsettelse på den. Det som er interessant med barnetegninger, er at barn ofte sitter med flere typer redskaper. De bruker kanskje en strek rundt ansiktet og en tykk tusj på øynene. Det skaper en slags komikk, og redskapet blir en del av karakterens personlighet.

Hun blar opp i Bukkene Bruse på badeland, peker ut figurer som er direkte fortolkninger av barns streker – en skrattende hund med sløyfe i håret, en gul sjiraff med oransje svømmeringer, en liten and med seilerhatt. Det er vanlig å tenke at man skal lære av eldre med lengre erfaring, men Moursund går motsatt vei, til de aller minste, for å utvikle sitt eget uttrykk.

– Det er ikke fordi jeg tror at barn liker barnetegninger, det er en myte. Det er mer at jeg er oppriktig fascinert. Det er deilig å se fett kritt som er griset til, tørre tusjer, eller en tusjtegning med gule streker oppå som gjør resultatet uskarpt. Som voksen illustratør har man ofte sin måte å tegne et ansikt på, men her syntes jeg det var interessant å ikke ha det. Å kunne tenke at alle øyne kan være helt forskjellige.

Og selv om voksne har lurt på hvorfor navnene til barna som har tegnet figurene i Bukkene Bruse-bøkene mangler i kolofonen, er det ingen av barna Moursund har spurt som tror at bøkene er illustrert av barn.

– For at det barnlige skal fungere, må det være en viss realisme og komposisjon til stede. Det er blandingen som får det til å funke.

Gry Moursund begynte for alvor å hente inn barnetegninger i egne arbeider i den første boken hun selv både skrev og illustrerte, Hipp hurra for selveste Susi (Cappelen Damm, 2008).

Moursund er opptatt av å ta barn på alvor i arbeidet sitt, og opplever at de små ofte er åpnere enn voksne kanskje tror og tillater. I Frosken (Gyldendal, 2003) av Hans Sande fletter Moursund mesterlig sammen to parallelle historier om en blind far og en grønn frosk visuelt i en mørk, gladtrist og surrealistisk helhet. Som voksen leser er billedboken interessant og utfordrende, både emosjonelt og strukturelt.

– Billedbøker er barns første møte med billedkunst, bare der kan man begynne å snakke om oppdragelse. Det er fint å kunne formidle at ting kan vises på ulike måter, utfordre litt. Og barn er ganske åpne. Når det gjelder Bukkene Bruse, tror jeg ikke forlaget ville spurt meg hvis planen i utgangspunktet var at boken skulle være kommersiell. Den er også beviset på at man ikke skal tenke slik. Jeg tenker også på at voksne skal lese barnebøkene. For det vet man, hvis man har barn, at en gørrkjedelig bok er den man etter hvert gjemmer bort.

Moursund går inn i hvert prosjekt med å se for seg en film i hodet før hun tegner ut de vesentligste bildene fra den mentale filmrullen. Historien er viktigere enn hvordan tegningene ser ut, synes hun, noe som er litt av grunnen til at hun nå, etter flere år forankret i billedbøker, ønsker å jobbe mer fritt. Men hun har to bøker liggende på arbeidsbordet i studioet sitt på Sinsen som skal gjøres ferdig først – én norsk og én svensk.

– Så kanskje til høsten. Det som er vanskelig med billedbøker, er at selv om du har tegnet en kjempefin tegning, så passer den kanskje ikke inn i historien. Det skal være et narrativ, en lang slange med hode og hale. Det gjør at man ikke står så fritt. Så jeg har lyst til å bare lage tegninger som ikke skal bli bok, fordype meg i det. Uten føringer.

I bøkene om Bukkene Bruse har Gry Moursund latt seg inspirere av barnetegninger. – Som voksen illustratør har man ofte sin måte å tegne et ansikt på, men her syntes jeg det var interessant å ikke ha det. Å kunne tenke at alle øyne kan være helt forskjellige, sier kunstneren. Illustrasjonen er hentet fra Bukkene Bruse på badeland (Cappelen Damm, 2009).