Karl Ove Knausgård

Foto: Ove Kvavik.

Når forfatteren Karl Ove Knausgård skal kuratere en egen utstilling på Munchmuseet, er det skogen som får være hovedperson. Heldigvis.

Utstillingen Mot Skogen står på Munchmuseet til 8. oktober 2017.

Kapittel I.

For treet er livet enkelt; det fortsetter å vokse så lenge det kan. Så en dag stopper det. Før eller siden, en eller annen dag, slutter det å strekke seg mot himmelen, og den langsomme nedbrytningen av kvister, grener, løv og stamme begynner. Men før det gjør det, før treverket blir til jord og stammen faller til bakken (enten noen hører det eller ikke) og løvet blir til seigt jordsmonn, ja før alt dette, har det stått rakt og stolt og vært en del av en skog. En skog der dyr har jaget, fugler har fløyet og mennesker har vandret. Ut og inn av. Bodd og elsket. Dødd og drept. Skogen er en del av oss og vi av den. Men det er sjelden vi tenker så mye over det. Det er kanskje på tide.

Jeg står alene, men jeg er omringet av en masse folk. Det er pressemøte på Munchmuseet. Stemningen er urolig. Jeg ser kjente i pressekorpset, men vi hilser ikke. Direktøren på Munchmuseet kommer inn i pressesalen og sier noen velvalgte ord om Knausgård. Jeg hører ikke etter, men blir heller stående og lure på om han er like flink til å spille trompet som de sier han er, de som har greie på sånt. Da han er ferdig, er det kurator Brandtzæg og Knausgård sin tur. Kari og Karl, tenker jeg. De virker nervøse begge to, og det slår meg at det ikke akkurat slår gnister mellom dem. Men for all del, alt behøver ikke slå gnister. Det kunne forresten satt fyr på skogen.

Karl Ove er akkurat slik man forventer at han skal være: høy, lavmælt og velkledd på en rufsete måte, og tydelig ukomfortabel i dennen eksponerte settingen. Men han tar oss med rundt i utstillingssalene. Forteller at han og Kari har hatt et godt samarbeid. Han forteller en masse som jeg ikke får med meg fordi jeg er elendig på å gå, se på bilder og notere samtidig, og når jeg nå ser på blokken min, ser jeg bare noen kryptiske løsrevne ord og setninger; følelsesstyrt, kunstens kjerne, former som må brytes ned, malte minner, bilder fra den ytre verden, det hudløse, den mennesketomme verden, hager og landskap, skogen som …

Skogen som hva da? tenker jeg der jeg dilter etter resten av pressefolkene. Skogen som omfavner oss. Avviser oss. Gir oss det ville og det trygge. Hva er det med Knausgård og skogen? Hva er det han vil vise oss med disse over hundre verkene som knapt har vært stilt ut før?

Vi er ved veis ende av omvisningen, og jeg har ikke noen avtale om et personlig intervju, men det føles fryktelig feil å skulle komme tilbake til venninnene mine uten å ha møtt Knausgård. Dessuten ville det blitt en heller slunken reportasje bare basert på mine notater. Så jeg klamrer meg fast til presseansvarlig og slipper ikke taket før hun er så lei av meg at hun sier jeg skal få noen minutter med ham. Alene. Ordet alene har aldri vært søtere.

– Fem minutter er alt jeg trenger, sier jeg. Det er selvfølgelig et triks, det blir aldri bare fem minutter.

Jeg venter sammen med de utenlandske journalistene og noterer desperat noen spørsmål før presseansvarlig huker tak i meg idet Knausgård er i ferd med å gå ut for å ta seg en røyk. Jeg småløper etter ham, og vi setter oss ved et bord i utkanten av cafeen.

– Jaha, sier han på sin myke arendalsdialekt og tenner røyken. Og så begynner vi.

De fleste av verkene i utstillingen har sjeldent eller aldri blitt vist. Foto: Ove Kvavik. © Munchmuseet

Annonse

Kapittel II

Opptak Knausgård:

– Har dette blitt en ærlig utstilling? Det er ikke du som prøver å være flink, prøver å please noen?

Han venter med å svare. Ser nesten litt anklagende på meg. Men så mykner fjeset hans opp.

– Hvis jeg hadde vært ute etter å please noen, så hadde jeg stilt ut mesterverk av Munch. For en morgen eller to siden var jeg full av angst for utstillingen fordi jeg hadde valgt verk som jeg egentlig ikke veit… veit om … er de gode? Er de dårlige? Så det er en stor sjanse å ta, for fallhøyden er stor når det er et så stort apparat rundt. Men heldigvis så var utstillingen nesten ferdig da denne angsten inntraff … men det er to … jeg tok inn to verk da, nettopp fordi de er mesterverk. Nettopp fordi jeg var redd for at det ikke skulle holde. Og det som er så fantastisk, er at man merker ikke det, man merker ikke at de skiller seg fra de andre verkene. Det er en slags bekreftelse.

Så kommer presseansvarlig, hun lurer på om Knausgård er sulten. – Er det noe du liker særlig godt? spør hun.

– Noe som går fort å spise, svarer Knausgård, – en bolle eller noe sånt.

– De har sånne wraps, sier presseansvarlig. – Wraps går bra, sier Knausgård. Han drikker kaffe, røyker. Ser ikke på meg. Jeg fortsetter med spørsmålene.

– Men hvordan visste du at et verk var riktig, at det var akkurat det maleriet som skulle med? Var det en magefølelse, eller var det en tematikk … sånn helt fra begynnelsen?

Han svarer raskt.

– Det var tematikk først. Da var det veldig mange bilder som var mulige. Så da hadde jeg en pott med bilder, og så var det å velge ut noen som spisset rommet. Det var en lang prosess. Jeg printet ut alle aktuelle bilder, hadde dem på golvet hjemme, valgte ut noen, tok de med tilbake til Kari, så satte vi opp en sketchup (en digital 3D-fremstilling) av rommene, så så vi på hva som funket, og så dro jeg tilbake for å tenke videre, og så var det å møtes igjen med nye ideer. Selve sketchup-en tok et halvt år før den var på plass. Da var temaet klart, potten med bildene klar, men så handlet det om å få rommene til å virke. Og der var det ren intuisjon, finne hvilket bilde som gikk til hvilket, ikke sant … og å få det der til å klinge sammen, da.

Presseansvarlig kommer med en bolle. – Tusen takk, sier Knausgård.

– Jeg tenker liksom på dette med skogen. For mange er skogen et sted man søker rekreasjon, lader ut, men for deg … du gjør skogen til et veldig ladet sted?

– Ja.

– … og det blir en helt ny spenning som oppstår?

– Skogen er jo vill, ikke sant. Hagen er ikke vill. Den er kontrollert. Vi lever jo i veldig kontrollerte omgivelser, men skogen er vill. Og farlig. Hvis man går langt nok inn, ikke sant … truende. Og jeg tenker at sånn ser det ut inni i oss også. At vi egentlig er ville, at det finnes så mye vilt der, men vi har gjort oss sjøl om til … vi har … vi er siviliserte, men at det ville fortsatt finns der, i oss. Men tanken er at når man kommer inn i det tredje rommet, som er det svarte rommet, så kommer noe av den villskapen til syne, det som ikke er kontrollert, ikke sant.

Han drikker siste slurk av kaffen.

Epletre ved studioet, 1920-28. Olje på lerret, 110 x 110 cm. © Munchmuseet

Karl Ove Knausgård

Knausgård og kurator Kari Brandtzæg samarbeidet tett med utstillingen Mot skogen.

– Og det er et veldig viktig sted å gå, også for en maler. For en maler handler det mye om å kontrollere bildet, kontrollere flata, få det opp, liksom … samtidig som han må miste kontrollen. Hvis man vil nærme seg det ville, eller det … ikke det opprinnelige, det blir feil, det grunnleggende, det basale, det … som angst for eksempel, det stedet der følelser tar helt over.

Som man har som forfatter også … Før jeg får fullført spørsmålet, dukker direktør Henrichsen opp. Han stiller seg opp ved bordet vårt og ser på Knausgård.

H: – Jeg har bare et spørsmål. Den boken som kom på norsk nå, kommer den på engelsk?

K: – Det gjør den helt sikkert.

H: Kan jeg si det? At den kommer på engelsk?

K: Eh … det er jo ikke skrevet kontrakt eller noe sånt, men antagelig …

H: Vi kan jo si at vi håper den kommer på engelsk.

Knausgård drikker mer kaffe. – Men den kommer helt sikkert på engelsk. (Han ser ned i bakken.)

Henrichsen forsvinner, og jeg kaster jeg meg over dagboken min hvor jeg har skrevet ned spørsmålene. Jeg har ikke mer tid å miste.

– Men opplevde du at du ble sjalu på Munch?

Knausgård er stille lenge. – Godt spørsmål.

Er stille igjen. Tygger på bollen sin.

– Nei. Fordi han er maler, jeg forfatter.

– Jeg kan bli sjalu på forfattere, veldig sterkt, men ikke på malere. Jeg tror også det er derfor jeg ofte går til maleriet, fordi jeg slipper denne sjalusien, det er ingen konkurranse, jeg kan bare ta det jeg vil ha derfra.

– Overskudd …?

– Jeg kan forholde meg til det uten konkurranse, uten … det har ingenting med prestasjon å gjøre da, så jeg er nok ikke sjalu på Munch, nei.

Jeg innser at jeg ikke har noen godt oppfølgingsspørsmål og sier litt febrilsk: Men han hadde dette bohemlivet da, som vi kanskje lengter litt etter?

(tygger bolle) – Jeg er veldig glad for … jeg tror alle lever sitt bohemliv når de er studenter og i tyveårene, jeg er veldig glad for at det er over. Og det tror jeg nok Munch også var. Etter at Munch hadde krisen sin, sluttet han å drikke, sluttet å feste, sluttet å treffe folk. Det ødela ham jo, han var paranoid og alkoholiker da han var i trettiårene.

– Men er det litt sånn at en norsk kunstner, uansett hva slags kunst man skaper, må forholde seg til Munch på et eller annet vis? At det kommer et tidspunkt i livet da man ikke kommer utenom? Er det et pliktløp for deg – denne utstillingen?

– Det er annerledes for billedkunstnere, for de står i en direkte relasjon til ham og hans billedverden. Men så må det vel handle om å legge ham bak seg, så fort som mulig, tror jeg. Ehmm … det som er så interessant med Munch, er at han er den eneste skandinaviske kunstneren som har denne referansen i kunsthistorien. Jeg var og så Anselm Kiefer i studioet hans i Paris, kanskje den største nålevende kunstneren. Og hva hadde han hengende på biblioteket sitt? Jo, tresnittet Mot skogen av Munch. – Og også hos maleren Peter Doig synes jeg jeg kan se mange spor av Munch. Og dette er moderne kunstnere.

Edvard Munch

Hos Munch blir skogen et ladet sted fylt med lengsel. Knudrete trestammer, 1919-20.

Han tenner en ny røyk.

– Og så det at det figurative maleriet forsvant veldig lenge, og nå er det kommet tilbake. Munch er jo en av de store moderne figurative kunstnerne, så han finns der bak i malerens bevissthet … han er ikke like viktig som van Gogh, men han er jo med.

Men som forfatter trenger man ikke forholde seg til det?

– Nei, nei, nei, da forholder man seg til Knut Hamsun.

– Uhmm … Men hvordan … uh … jeg regner med at du har jobbet med dette intenst i mange, mange måneder nå, hvordan har det påvirket din egen psyke? Drømmer du om Munch om natten? For eksempel?

– Nei. Jeg gjør ikke det. Jeg tenker ikke så mye på ham.

Jeg ler, som for å understreke det skamløse i hans uttalelse.

– Jeg har jo skrevet denne boka da, og da måtte jeg forholde meg til ham. Det har vært mye til og fra, intenst i perioder, og så har jeg gjort noe annet. Jeg har skrevet fire bøker mens jeg holdt på med dette, om helt andre ting. Nei, jeg tenkte ikke så mye på Munch, ikke egentlig.

– Hvordan har det vært å samarbeide med Munchmuseets kurator? Under pressemøte fikk jeg en følelse av at dere hadde så veldig respekt for hverandre. Har det vært for mye respekt?

– Nei, det har det ikke vært. Men dette er jo noe som jeg er veldig dårlig på: å samarbeide.

Han tar et langt drag av sigaretten.

– På den ene siden; jeg vil liksom ha det akkurat sånn som jeg vil. Og så tar jeg alle innvendinger som kritikk og blir sint. Men på den andre siden så er jeg vant til å jobbe med redaktør, ikke sant, hvor jeg er helt åpen. Helt åpen for kritikk. Alt. Så det er mer dit det har gått i dette samarbeidet. At vi har …

– … at du har presentert noe, og så har hun sagt …

– … hva med dette bildet? Det kan kanskje passe inn der? Og da har jeg svart ja, eller helst ikke. Og så kunne jeg si til Kari: Har du sett dette bildet? Så sa hun enten ja, eller helst ikke. Sånn var det. Men grunntanken har vært den samme hele tiden, at vi har jobbet for … og det tok veldig kort tid før Kari skjønte dette, med det uferdige og ikke-ikoniske og alt det der. Det var det vi jobbet med. Kari er veldig erfaren og kan det der med å fokusere ting og lage utstilling og sånt. Pluss at vi hadde et enormt apparat rundt oss. Det er vel 120 stykk som jobber her, som hun har forholdt seg til. Hun har vært utstillingsansiktet innad, og jeg har vært det utad. Så vi har hatt hver vår jobb, men det har funket bra.

Mot skogen, 1897. Tresnitt. 49,6 x 64,5 cm.

– Nei. Jeg gjør ikke det. Jeg tenker ikke så mye på ham.

Jeg ler, som for å understreke det skamløse i hans uttalelse.

– Jeg har jo skrevet denne boka da, og da måtte jeg forholde meg til ham. Det har vært mye til og fra, intenst i perioder, og så har jeg gjort noe annet. Jeg har skrevet fire bøker mens jeg holdt på med dette, om helt andre ting. Nei, jeg tenkte ikke så mye på Munch, ikke egentlig.

– Hvordan har det vært å samarbeide med Munchmuseets kurator? Under pressemøte fikk jeg en følelse av at dere hadde så veldig respekt for hverandre. Har det vært for mye respekt?

– Nei, det har det ikke vært. Men dette er jo noe som jeg er veldig dårlig på: å samarbeide.

Han tar et langt drag av sigaretten.

– På den ene siden; jeg vil liksom ha det akkurat sånn som jeg vil. Og så tar jeg alle innvendinger som kritikk og blir sint. Men på den andre siden så er jeg vant til å jobbe med redaktør, ikke sant, hvor jeg er helt åpen. Helt åpen for kritikk. Alt. Så det er mer dit det har gått i dette samarbeidet. At vi har …

– … at du har presentert noe, og så har hun sagt …

 – … hva med dette bildet? Det kan kanskje passe inn der? Og da har jeg svart ja, eller helst ikke. Og så kunne jeg si til Kari: Har du sett dette bildet? Så sa hun enten ja, eller helst ikke. Sånn var det. Men grunntanken har vært den samme hele tiden, at vi har jobbet for … og det tok veldig kort tid før Kari skjønte dette, med det uferdige og ikke-ikoniske og alt det der. Det var det vi jobbet med. Kari er veldig erfaren og kan det der med å fokusere ting og lage utstilling og sånt. Pluss at vi hadde et enormt apparat rundt oss. Det er vel 120 stykk som jobber her, som hun har forholdt seg til. Hun har vært utstillingsansiktet innad, og jeg har vært det utad. Så vi har hatt hver vår jobb, men det har funket bra.

– Er dette noe som frister til gjentagelse? Og i så fall hvilken kunstner ville da vært aktuell?

– Man kan jo ikke toppe Munch, så noe …

En skikkelse kommer gående raskt mot oss. Knausgård ser opp. Det er presseansvarlig.

– Nei, nå tror jeg jeg må …, sier Knausgård. Han reiser seg brått opp og begynner å gå. Men så stopper han plutselig og snur seg raskt rundt. Og for første gang under vårt møte ser han skikkelig på meg. Han smiler.

– Ja, ha det da.

– Ha det, sier jeg. Og der, i det korte sekundet, følte jeg at jeg faktisk møtte Knausgård.

 

Kapittel III

Veien gjennom Botanisk hage på Tøyen virker med ett som et naturlig valg for å komme seg til byen. Jeg tenker på Karl Ove. Og på Edvard. Hvorfor skogen, i deres hender, blir et så ladet sted. Et sted som avspeiler vårt indre. Et destruktivt sted fylt med sjalusi og angst. Skygger og forvridde stammer. Men også poesi og kjærlighet. Hvorfor blir alt Munch og Knausgård tar i fylt med lengsel? Som et tre som tigger om å bli hugget. Ikke vet jeg. Men jeg vet jeg må se utstillingen igjen. Når forfatteren ikke er der. Og jeg igjen kan se skogen for bare trær.

Foto: Ove Kvavik