Absolutt Abramović

Foto: Bjørn Wad

Når man har 30 minutter til disposisjon med verdens mest kjente performancekunstner, kaster man ikke bort tiden med snikk-snakk. KUNST har møtt Marina Abramović i Oslo.

Stemningen på Galleri Brandstrup er alvorlig og lettere nervøs der jeg står sammen med fotografen og venter på performancekunstens superstjerne Marina Abramović for et intervju. PR-agenten, som vi har vært i kontakt med på forhånd, hvisker enda det bare er oss der, og sier at det kanskje bare blir en halv time til disposisjon i stedet for de lovte tre kvarterene. Jeg utveksler desperate blikk med fotografen, det betyr 15 minutter på hver av oss. En gallerist kommer inn i rommet og peker hvor vi kan sette opp kamerautstyret. Hun smiler ikke. En audiens hos paven hadde antagelig føltes mer løssluppen enn dette.

Men så plutselig, på slaget halv tre, sprer det seg en opphisset stemning nede i galleriet: Abramović er i bygningen. Hun kommer susende ned gangen og er akkurat slik man har forventet: Kledd i sort. Vakker. Sterkt, intenst blikk. Et ironisk smil og en utstråling som sier: Jo, jeg vet jeg er en superstjerne, og så lenge dere også vet det, kan vi alle slappe av og hygge oss. Så da gjør vi det. Og vi blir alle umiddelbart bergtatt av denne aldersløse damen på sytti år som har formet performancekunsten siden 1970-tallet og som fortsetter å sette dagsorden for denne kunstformen.

Hun håndhilser på alle, og vi setter oss ned ved et bord i galleriet. Jeg ser på listen med spørsmål jeg har forberedt. Den er lang. Det er med andre ord ikke noe tid å kaste bort på høflige fraser og oppvarmingsspørsmål.

Hun lener seg fremover og smiler. – Kjør på!

The Cleaner. Abramovic med to spader som skal skuffe bort gqmmelt gruff fra fortid og nåtid. Foto: Marco Anelli. Courtesy of the Marina Abromovic Archives.

Jeg hopper over alle spørsmålene om hvordan barndommen kan ha formet henne, der hun vokste opp hos sin meget religiøse bestemor frem til hun var seks år. Om hvordan hun siden fikk en nærmest militær oppdragelse av en mor som brukte fysiske avstraffelser og nektet Marina å være ute etter klokken ti om kvelden til hun var 29 år gammel. Om hvordan faren kastet henne ut av båten og rodde vekk for at hun skulle lære seg å svømme. Svaret er vel uansett opplagt; selvfølgelig har det formet henne å ikke ha en familie hun kunne ha et nært forhold til. I stedet ble hun kunstneren som fikk et nært forhold til sitt publikum.

I stedet spør jeg:

– Kunsten din er jo ekstremt mentalt krevende, både for deg selv og for ditt publikum, har du noen gang fått et nervøst sammenbrudd etter en performance?

Abramović blir satt ut et øyeblikk, retter seg opp i ryggen. – Oh! Hun smiler fornøyd. – Nei, tvert om. En performance virker som en sjelelig renselse for meg. Jeg tror at hvis jeg ikke hadde hatt denne kanalen, da hadde jeg fått et nervøst sammenbrudd. Så i stedet for å gå til psykolog bearbeider jeg mine traumer i mine performancer. Jeg får masse energi fra publikum, og når jeg er ferdig med en performance, føler jeg meg lett og glad og har bare lyst til å slappe av og spise iskrem. Hun slår ut med armene. – Så utrolig frigjørende!

Det er mye selvpåført smerte i kunsten din. Hvorfor er du så opptatt av smerte og lidelse?

Marina ser litt oppgitt på meg, som om jeg burde ha kommet opp med et bedre spørsmål, men så smiler hun sitt litt overbærende smil som sier at hun skal forbarme seg over meg likevel.

– Dere skal alltid henge dere sånn opp i smerten – hvorfor er alle så redde for smerte? Hva er det som kommer ut av lykke? Når man er lykkelig, vil man ikke forandre noe, man vil bare at det skal fortsette slik det er. Men ut av smerte kommer det forandring. Det er der det kan skje noe fruktbart!

Hun retter seg opp og støtter hendene på lårene.

– Dessuten er det ikke bare jeg som er opptatt av smerte i kunsten. All stor kunst tar for seg smerte. Hvor mange malere har ikke avbildet den lidende Jesus på korset, eller helvetets pinsler, eller groteske krigsscener? Kunsten er besatt av smerte, fordi det er den vi mennesker er opptatt av. Forskjellen er bare at jeg bruker min egen kropp til å illustrere det samme temaet foran et publikum. Next question!

– I performancene dine er publikum en aktiv del av kunsten, og du blir en slags jordmor for deres emosjonelle reaksjoner i dette møtet. Føler du et ansvar for deres reaksjoner?

– Jordmor … Hun tygger på ordet. – Jeg liker det uttrykket. Men det er ikke slik at jeg har ansvar for publikum, eller de for meg, det som skjer er at vi speiler hverandre. Jeg holder opp et speil ved å gi dem mulighet til delta i kunsten min. Jeg tar noe fra mitt eget liv og transcenderer det til noe publikum kan projisere seg selv inn i. Og hvis en forestilling virkelig går bra, når energien fra publikum og min energi blir én, da er det som om vi blir én kropp. Det er ikke så ofte det hender, men når det skjer, føles det som et mirakel. Hvis jeg bare skulle vist frem min egen dritt – who cares! Min oppgave er å gjøre det relevant for publikum, slik at vi sammen kan finne den energien som bærer forandring i seg, du vet, som kan forandre måten vi tenker og lever på. Hun rister på hodet. – Og det trenger vi virkelig. Denne verden trenger forandring!

– Hvordan da?

 – Vi er blitt så late! Vi kritisere bare andre for feilene de gjør. Men hva gjør du selv? Hva er ditt bidrag? Og du vet, mennesker som Trump, han kan ha en positiv effekt på kunsten fordi vi må reagere på ham! Han pusher forandring inn i kunsten fordi han provoserer oss, fordi vi trenger noe som ikke er harmoni. Hvis alt er harmoni, kommer vi oss ikke videre, vi bare fortsetter i det samme sporet.

Hun snakker ivrig og har blikket rett på meg.

– Folk er så redde for smerten. Redde for å virkelig føle den. I stedet for å føle på tap og fortvilelse driver vi med selvmedisinering, heller nedpå alkohol og tar piller. Det er en ikke-eksistens. Et ikke-liv. Hun lener seg over bordet, nærmest hvisker som for å fortelle meg en hemmelighet. – Vi er opplært til å ikke skulle føle smerte. At smerte er noe utelukkende negativt som vi skal beskytte oss mot for enhver pris. Så den dagen noe forferdelig skjer oss, går vi helt i kjelleren, for vi er ikke vant til å håndtere vanskelige følelser. Hun slår ut med hendene. – Vi må godta at vi er født inn i en håpløs situasjon: Herregud, vi bor på en bitteliten flekk av en planet ytterst i Melkeveien, vår tid her er kun et øyeblikk før vi skal dø, og så skal du bruke den tiden på å medisinere deg mot følelser! Leve et flatt følelsesliv! Hun rister på hodet igjen. – Våkn opp!

– Så hvordan lever man et liv uten å være redd for smerten?

– Du er nødt til å inkludere tanken på døden hver dag i livet ditt. Når du klarer å godta døden, først da kan du begynne å leve. For da bryr du deg mindre om all den bullshiten vi omgir oss med. Hun løfter hendene. – Jeg bryr meg ikke om materielle ting. Hvis noen sier til meg: La oss dra til Tokyo om tre timer – så er jeg klar. Jeg har ingen materielle ting som betyr noe! Du må konfrontere din smerte og din dødelighet, da, når du har gjort det, kan du begynne å leve!

– Kan du fortelle litt om din nye utstilling «Dozing Consciousness» her på Galleri Brandstrup?

– Dette er en utstilling hvor jeg setter sammen skulptur, foto og video, en kombinasjon jeg liker godt. Og som du ser, så er krystaller det gjennomgående materialet jeg bruker i skulpturene mine. Krystaller har en rensende effekt på sjelen, på alt egentlig, og det er også den grunnleggende tanken bak utstillingen; en mental renselse og mentale prosesser som skal vaske fortid og hele din historie. Hun ler. – Jeg elsker å vaske. Ligge på gulvet og skure. Det føles så rensende.

Krystallskoene til Abramovic på Galleri Brandstrup i Oslo. Courtesy Galleri Brandstrup.

– Du skal også ha en stor utstilling på Henie Onstad Kunstsenter i november, kan du fortelle litt om den?

Hun smiler hemmelighetsfullt.

– Du vet, dere nordmenn, dere virker veldig kontrollerte på meg. Dere liker kontroll, ikke sant? Jeg nikker bekreftende – Vel, på Henie Onstad skal jeg få dere litt ut av the comfort zone. Hun ler. – Det vil bli bra for dere!

Jeg begynner å kikke nervøst på klokka. Det har allerede gått over tjue minutter. Marina smiler sitt skjeve ironiske smil. – Bare fortsett, vi har litt tid til.

– Arbeidene dine har gått fra å være veldig fysiske med din egen kropp i fokus til å ha et mer psykologisk aspekt, som for eksempel din performance på MOMA, The Artist is Present. Kan du si litt om hvor du er nå?

– Kunsten min har blitt mer community events. Det vil si at arbeidet mitt handler ikke lenger om at jeg skal gi en performance foran publikum, men heller at du som publikummer skal ha din egen performance-opplevelse. Slik at publikum blir kunsten, og ikke jeg. Jeg er blitt mer og mer interessert i publikum og deres erfaringer. Og så er det også slik at jeg må skape et rom der jeg ikke er i veien for min egen kunst. Det er jo et paradoks, men nå er ofte folk mest opptatt av å ta en selfie med meg, eller skal ha meg til å signere noe, og da må jeg trekke meg ut av den situasjonen og skape et rom der publikum selv er i fokus, og hvor jeg gir dem verktøyet til å få kontakt med seg selv.

– Du snakker mye om forandring og hvor viktig det er. Men de fleste mennesker opplever jo vanligvis ikke så ofte skjellsettende situasjoner som forandrer oss. Hva tenker du vi bør gjøre?

– Man trenger ikke sitte og vente på at noe stort skal skje. Man må skape det selv! Jeg pleier å si til studentene mine: Gå ned til Central Station, ta bare med deg akkurat nok penger til en enveis-billett, sett deg på hvilket som helst tog og kjør til siste stopp. Så må de ta seg hjem, uten penger. Man må skape disse situasjonen selv. Det er performance. Det er derfor det heter performance, det er ikke det virkelige liv. Det er noe du kan være med på å skape.

Hun rører seg ivrig på stolen. – Jeg sier også til studenten mine at de skal være takknemlige når de mislykkes. Det er da de lærer, det er da de oppdager noe i seg selv som de ikke ante eksisterte. Og at de må skjønne at prosessen underveis er viktigere enn målet. Men det er ikke lett. Og du må gi alt på veien. Alle kan gi 100 prosent. Men for å lykkes, for å nå dit du vil, må du gi 120 prosent, det er det som gjør hele forskjellen.

Fotografen kommer bort til oss, han peker bekymret på klokka, vi har allerede snakket sammen i tretti minutter. Marina legger hendene på lårene og reiser seg. – Ok, let’s take some pictures.

Mens vi reiser oss, klarer jeg å få lurt inn et siste spørsmål.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Haha. Iskrem gjør meg lykkelig. Kjærlighet! Jeg har faktisk funnet kjærligheten på nytt. Og det er selvfølgelig vidunderlig. Sammen gjør vi sånne helt vanlige ting som å ligge lenge i sengen om morgenen og lese avisen. Du vet, når jeg ikke gjør performance, så er jeg veldig vanlig. Elsker å gjøre helt vanlige ting.

– Hvem er det?

– Haha, tror du virkelig jeg kommer til å svare på det! Men han er amerikaner. Herregud, tenk at jeg har falt for en amerikaner! Hun holder en finger opp i været. – Men han stemte ikke på Trump, altså!

The Artist is Present. Performance, 3 måneder. The Museum of Modern Art, New York, NY, 2010. © Marina Abramovic. Foto/Photo: © Marco Anelli

Marina Abramovićs mest berømte performancer:

Rhythm 10, 1973
I sin første performance i Edinburgh i 1973 utforsket Abramović elementer som omhandler ritualer og gjentatte bevegelser. Hun hadde tjue kniver til disposisjon som hun brukte til å hugge i mellomrommet mellom sine utstrakte fingre. Når hun bommet på mellomrommet og traff fingrene i stedet, tok hun en ny kniv og tok opp hendelsen på bånd. Da hun hadde kuttet seg selv tjue ganger, spilte hun opptaket og prøvde å gjenta de samme bevegelsene. Hensikten var å samkjøre fortid og nåtid ved å utforske kroppens fysiske og psykiske grenser.

Rhythm 5, 1974
I denne performancen forsøkte Abramović å gjenskape energien ved fysisk smerte. Hun benyttet en stor femkantet stjerne som hun helte bensin over og tente på. Abramović hoppet inn i flammene og la seg i midten av den brennende stjernen. En handling som skulle symbolisere en renselse fra de pålagte ritualene hennes kommunistiske bakgrunn hadde påført henne. Det som skjedde var at Abramović mistet bevisstheten på grunn av oksygenmangel, og takket være en i publikum som skjønte dette, ble hun dratt ut av flammene.

Rhythm 0, 1974
I denne performancen, som antagelig er hennes mest kjente, testet Abramović forholdet mellom seg selv og sitt publikum. Hun ga seg selv en passiv rolle der premissene var at i de seks timene performancen varte, kunne publikum gjøre hva de ville med henne. På et bord plasserte hun 72 forskjellige objekter som publikum kunne få lov til å bruke på henne, helt etter deres eget valg. Det var bl.a. en rose, en fjær, en pisk, en saks, en skalpell, en ladet pistol. Hun tok fullstendig ansvar for alle handlinger som ble begått, og meningen med performancen var å teste hvor langt den menneskelige natur er villig til å gå når vi er fritatt fra konsekvenser. Publikum klippet av henne klærne, kjærtegnet henne med rosen, noen skar i henne med kniven. En mann pekte pistolen på tinningen hennes, men fyrte ikke av. Hun beskrev at da performancen var over og hun gikk mot det samme publikumet som hadde skadet henne, rømte de.

The Artist is Present, mars–mai 2010
I løpet av tre måneder satt Abramović stille på en stol i 736, 5 timer i The Museum of Modern Art i New York, og publikum ble invitert til å sitte på en annen stol rett overfor henne. Man kunne sitte så lenge man ønsket, og hele tiden hadde man kunstnerens oppmerksomhet rettet mot seg. Hun satt helt stille i 8 timer hver dag og verken spiste, drakk, gikk på toalettet eller snakket. 750 000 mennesker tok del i opplevelsen, og Abramović har senere fortalt at denne performancen forandret hennes liv og folks syn på performancekunst generelt.