Utrolige skatter fra havets dyp

Hydra og Kali. © Damien Hirst

De ti siste årene har ryktene svirret og spekulasjonene vært mange om Damien Hirst i kunstverdenen. Om et stort hemmelig prosjekt, «hans mest storstilte noensinne» og «det dyreste prosjektet som noen gang er laget». Hva det gikk ut på, visste ingen, men da dørene ble åpnet til utstillingen hans i Venezia, ble publikum intet mindre enn forbløffet. Men ingen ting her er hva det ser ut som ved første øyekast.

Treasures from The Wreck of The Unbelievable vises t.o.m. 3. desember.

Av alle merkelige historier om kunstsamlere er nok denne den merkeligste. Han het Cif Amotan II, kom fra Antioch og levde en gang i 2.–1. århundre f.Kr. Etter å ha kjøpt seg fri fra slaveriet bygde han opp en enorm formue og ble en av antikkens mest fremtredende samlere. Kanskje til og med den fremste. Kun det beste var godt nok. Skattene kom fra hele den til da kjente verden; skulpturer, edelstener, mynter og mye annet.

Cif Amotan II fikk satt opp et stort tempel, Asit Mayor, til solens ære. Dit skulle skattene fraktes.Han fikk derfor bygget et enormt skip, Apistos (Den utrolige), det største skip verden hadde sett, men det skulle bli en skjebnesvanger seilas. Et sted på ferden sank skipet, med skatter og alt mannskap.

Et vrak med skatter

I århundrene som fulgte, ble legenden om den forsvunne skatten stadig mer innholdsrik. Beskrivelser av skulpturene inspirerte italienske kunstnere under renessansen, skjønt deres kunnskap om hvordan de så ut, nok hadde sitt utspring i legender og fantasi.

I 2008 ble vraket av Apistos funnet utenfor Øst-Afrikas kyst. Takket være et omfattende arbeid av arkeologer og dykkere ble den ene uvurderlige gjenstanden etter den andre plukket opp, dekket av havets vekster gjennom mer enn to tusen år. Mange gjenstander har blitt restaurert, men bærer fortsatt merker etter oppholdet i havet. Noen er det laget kopier av for å vise hvordan de opprinnelig så ut. Og alt sammen vises nå i utstillingen Treasures from The Wreck of The Unbelievable (Skatter fra vraket av Den utrolige) i Venezia.

Og dette er svært uvanlige skatter som snur opp ned på både kunst- og naturhistorien. Kraniet av en cyclops. En statue av en ukjent farao som med lukkede øyne og en litt gretten mine er den rake motsetning til det rigide uttrykket i eldre egyptisk skulptur. Her vises en film der en gruppe dykkere står på havets bunn og titter opp på en skulptur som forestiller den indiske guden Kali kjempe mot Hydra fra den greske mytologien. Et fragment av en Apollo-statue, nærmere bestemt en fot, der det sitter en mus med et stort øre på ryggen. Det fører tankene til bildene av et eksperiment utført av en gruppe forskere i USA og som ble publisert i 1997 i bladet Plastic and Reconstructive Surgery, hvoretter de ble videreformidlet i media og forårsaket bestyrtelse blant allmennheten.

Ordleker og fiksjoner

Ingen ting her er hva det først ser ut som, og man kan finne mange ledetråder som tyder på at alt er et eneste stort påfunn, signert Damien Hirst. Som skipets navn, Den utrolige. Bytter man om bokstavene i Cif Amotan II, får man «I am a fiction».

Men inntrykket er så overveldende at det hele på et vis virker troverdig. De til sammen 100 gjenstandene har fått en storslagen innramming på hver sin side av den store kanalen i Venezia, av Punta della Dogana og Palazzo Grassi. Statuen av den hodeløse demonen skimtes bare så vidt mellom palassets søyler, og med en høyde tilsvarende 3 etasjer i et bolighus – en av de største skulpturer som noen gang er laget – er den direkte skremmende.

Med dagens sjargong ville man nok kalle utstillingen fake news, men i tekstene på veggen står det ingen ting om at dette er en gigantisk bløff. Men kan det virkelig være noen som tror på den? Det mener i alle fall Damien Hirst.

– Det er bare å ta en kjapp titt på hva som ligger ute på nettet for å innse at mange er i stand til å tro på nesten hva som helst. På at månelandingen var ren fake, mikset sammen i et filmstudio. At Paul McCartney døde i 1966 og ble erstattet av en som liknet på ham. Regjeringer og andre autoriteter skaper fiksjoner som folk blindt sluker, så jeg lar meg ikke forundre over at en del av publikum tror dette handler om skatter som faktisk er hentet opp fra dypet. Denne utstillingen handler i bunn og grunn om tro. Hva vi er villige til å tro på, og vårt behov for å tro på noe. Jeg har arbeidet med dette prosjektet i ti år, og Cif Amotan II har gradvis blitt en historisk person for meg.

Spørsmålet er om det noen gang vil bli vist en like spektakulær separatutstilling igjen. Omtrent idet utstillingen åpnet, var spekulasjonene i gang om hva den må ha kostet. Damien vil ikke oppgi noen tall.

– De galleriene jeg er tilknyttet, var først veldig positive til å betale kostnadene for et nytt prosjekt, men da jeg forklarte hva det gikk ut på, rådet de meg til å kontakte en bank! Så det endte med at jeg bekostet alt selv. Det var viktig å holde prosjektet hemmelig. Ikke minst ettersom jeg jobbet med team på begge sider av Atlanteren for å få utformet gjenstandene. Jeg tenkte ut alt i detalj. Til og med logoen på dykkerdraktene, «CCC Salvage».

At det ble akkurat 100 objekter, var ingen tilfeldighet.

– Neil MacGregor, tidligere sjef for British Museum, lagde en fantastisk serie med radioprogrammer for BBC som het En verdenshistorie av 100 objekter med utgangspunkt i 100 gjenstander fra museets samlinger. Den gjorde et enormt inntrykk på meg og fikk fantasien til å blomstre.

Kali og Langbein

Fantasien hans har virkelig blomstret. Impulsene har kommet fra ulike hold. I objektene dukker det opp ansikter fra populærkulturen, deriblant Rihanna og Pharrel Williams. I skulpturen Aspect of Katie Ishtar ¥o-landi kjenner jeg plutselig igjen Yolandi Vi$$er fra den beryktede rapgruppa Die Antwoord. Da jeg studerer Kali som kjemper mot Hydra nærmere, ser jeg at det er Jordan, den engelske tabloid-kjendisen som ble berømt for sine enorme silikonpupper. Og i en av skulpturene, som er dekket av havets avleiringer og gitt tittelen Samler med venn, er det silhuettene av Walt Disney og Langbein som trer frem.

– Med Disney-figurene var tanken å tilføre noe som var klin umulig og dermed avsløre at alt er en stor bløff. Men så tenkte jeg litt mer på det. Cif Amotan II skapte en egen verden med samlingen sin. Nettopp som jeg har gjort med dette prosjektet. Og som Disney gjorde med sine figurer. Når man befinner seg i slike verdener, tror man på dem. Ellers ville man ikke bry seg om dem.

Det er ikke bare omfanget og det høye ambisjonsnivået ved Treasures from The Wreck of The Unbelievable som overrasket kritikerne. Utstillingen har ingen tydelige stilistiske likheter med verkene Hirst tidligere har presentert i sin 30 år lange karriere. Flere av dem har fått ikonisk status, som The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living, en død hai nedsenket i et monter fylt med formalin, og For The Love of God, en hodeskalle av platina dekket med 8061 diamanter. Men betydningen hans når langt utover hans eget kunstnerskap, for det var han som banet vei for en generasjon av kunstnere som gjorde London til et sentrum for samtidskunsten.

Damien Hirst ble født i 1965 i Bristol. Faren var bilmekaniker, og moren hadde en stand der hun solgte antikviteter og bric-à-brac. «Jeg hjalp henne, og det var der jeg lærte meg å vurdere gjenstander.» Han var også et problembarn og ble arrestert for nasking. «Det eneste emnet som interesserte meg på skolen, var tegning og kunst.» På annet forsøk kom han inn på kunstskolen i Leeds. «Allerede da var jeg inne på liv, død og angst. Francis Bacon var mitt store idol.» Studiene fortsatte på Goldsmiths i 1986, og i en periode var han praktikant på et likhus. «Det trigget noe i meg. Det var en direkte konfrontasjon med døden, den fysiske følelsen av å stå overfor den. Ikke i form av en tegning eller et maleri, men den faktiske døden. Og døden er det vi veier vårt liv opp mot, men noe folk helst ikke snakker om. Den skyves unna og gjemmes, den er sentral i vår tilværelse og likevel ubegripelig.»

En legende i levende live

Allerede under studietiden på Goldsmiths begynte legenden om Damien Hirst å ta form. I 1988 arrangerte han en studentutstilling kalt Freeze i en tom administrasjonsbygning i Londons gamle havneområde ved Themsen. Han fikk trykket en helproff katalog som ga inntrykk av at han og de øvrige studentene var etablerte kunstnere.

Mange samlere besøkte utstillingen, og de lot seg imponere. Den førte også til at Charles Saatchi to år senere kjøpte den omtalte haien. Og Saatchi fortsatte å kjøpe. Ikke bare verk av Hirst, men også av Marc Quinn, Sarah Lucas, Gary Hume, med flere. I 1992 viste Saatchi dem på en utstilling i sin private kunsthall. Han kalte den Young British Artists. Tittelen festet seg, og Hirst og kompani ble siden kjent som YBAs.

London, som inntil da var blitt ansett som samtidskunstens bakevje, ble plutselig den hete kunstbyen. Hirst lanserte flere verk med døde dyrekropper. Et skap med medisiner. I 1998 åpnet restauranten Pharmacy, med innredning som i et apotek.

Men ikke alle lot seg imponere. En del kritikere så på kunstnerskapet hans som et jippo, rett og slett en provokasjon mot kunstens vesen. Som da han avslørte at de såkalte prikkemaleriene i virkeligheten ble utført av assistenter. Og de betraktet diamanthodeskallen, som kostet 14 millioner pund å lage, som ren bling. Andre valgte å tolke den som en høyt påkostet kritikk av et stadig grådigere kunstmarked.

I 2008 havnet han igjen i spaltene. Med en todagers auksjon på Sotheby’s i London. Med utelukkende nye verk. Timingen var spesiell, 15. september 2008. Den dagen finansbanken Lehman Brothers gikk i graven, noe som utløste panikk verden over, og finanskrisen var i full gang. Det påvirket ikke salget. Til sammen dro auksjonen inn 111 millioner pund.

Tro og autensitet

Utstillingen i Venezia er utvilsomt Hirsts mest bemerkelsesverdige noensinne. Overveldende. Men den maner også til ettertanke om hva som er autentisk og ikke, og troens rolle i dette. Den såkalte krystallhodeskallen i British Museum var lenge en av museets mest beundrede gjenstander. Til 2005, da vitenskapelige bevis avslørte at den ikke var utformet for hånd av pre-colombianere i Sør-Amerika, men ved hjelp av slipemaskiner i Europa på slutten av 1800-tallet. Malerier av Rambrandt, Caravaggio og Frans Hals har blitt nedgradert til «følgere av», og det hender iblant at malerier oppgraderes, noe som endrer vårt syn på dem selv om det dreier seg om det samme bildet.

Francis Bacon var som nevnt et av Hirsts forbilder. Etter Bacons død ble hans kaotiske studio i London flyttet til hjembyen Dublin, der det ble installert på Dublin City Gallery. Men kan det da virkelig oppleves som å komme inn i Bacons studio? Det krever en viss grad av tro. Som når vi ser en film og lar oss rive med. Som forfatteren Jorge Luis Borges skrev i Alefen: «Vi aksepterer virkeligheten så lett. Kanskje fordi vi fornemmer at ingen ting er virkelig.»

Utrolige skatter fra havets dyp

Del innholdet

Relatert