Tusenfrykt

Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Å rekonstruere kunstsentret til et sanatorium rett før sommeren kan jo virke som en idé – om det er en god idé er en annen ting – komplett med overnattingsmuligheter og en djevelsk lysterapi. Men det er og blir mer riktig å tenke i retning fornøyelsespark. Et sanatorium skal jo vitterlig være et sted for rekreasjon – men etter å ha irret meg frem i kompakt mørke, hengt i stropper og blitt kjørt rundt i luften på taket for deretter med voldsom fart blitt sendt inn i utstillingen via en sklie, føler jeg meg som en utslitt pappa med ekstatiske barn på tivoli. Dårlig rygg, dårlige knær, og ellers utslitt allerede før jeg kommer meg på bussen mot Rykkinn, tenker jeg det åpenbare; ungene elsker nok dette. Selvfølgelig gjør de det, de kan jo til og med bade i utstillingen – selv om den gigantiske Psycho tank tilfeldigvis er stengt den dagen jeg passerer (det skal vise seg at den forblir stengt inntil videre siden noen badende har pådratt seg utslett og ørebetennelse etter å ha plasket rundt i den). Det bikker altså litt mer mot opplevelsespark, dette – noe jeg mener å ha vært borti før, og det er greit nok, men spørsmålet vil alltid være hva som motiverer noe slikt innenfor kunstinstitusjonen. Ikke for å være kjip og kjedelig, men dette grepet gjør meg ofte skeptisk, og særlig den nokså krevende manøveren med å flakse rundt i luften på taket er vond å finne noen motivasjon til annet enn at det er gøy med karusell. Å sluses inn i utstillingen via en sklie er noe ganske annet, da det i hvert fall gir deg følelsen av å fødes inn i noe helt annet noe. Og det er også her de mest interessante tingene er; sykehussenger i bevegelse og noen forunderlige svære dissekerte fluesopper. Særlig disse soppene, der de står som det første du møter, omringet av x antall lysrør som blinker, blir – enten takket være eller på tross av det fullstendig uventede i deres tilstedeværelse – noe forsonende, idet de generiske lysinstallasjonene avløser hverandre in absurdum fremover. Uten dem ville dette vært irriterende på grensen til raseriutbrudd, og kun føyet seg inn i en lang rad spektakulært publikumsfrieri. Nå opprettholdes en, muligens utilsiktet, balanse i forhold til hvor dette finner sted. Men altså, ungene elsker jo dette her. Selvfølgelig gjør de det. Min kritikk er, som all kritikk, hysterisk subjektiv.