Myke materialer, hardtslående budskap

I forgrunnen: Camilla Steinums albuene ned. Omsorg man kan tåle. Bak henger Else Marie Jakobsens to billedvever Der møll tærer og Der rust tærer.

Fagorganisasjonen Norske tekstilkunstnere (NTK) feirer fire tiår med kampsaker og kreativt fellesskap med jubileumsutstillingen Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger på Kunstnerforbundet.

Over glasstaket i overlyssalen på Kunstnerforbundet ligger det en tilsynelatende tilfeldig haug med gjennomskinnelige silkestoffer. Som om klesvasken har unnsluppet snoren da de hang ute til tørk i vårvinden, blåst av gårde og falt ned igjen, akkurat her. Jeg kikker opp på Margrethe Kolstad Brekke (1979) sitt verk Luftballett med Jon Gjerde og Olav Martin Bråtveit. Tankene er aldri langt unna de nære, hverdagslige ting når en betrakter tekstilkunst, og det er lett å dikte opp sine egne små historier når en ser på noe en tror en har sett før. I hvert fall noe som ligner litt. Som et dekorativt veggteppe, en rufsete rye eller søte, små tøydukker. Kanskje alle disse personlige assosiasjonene til ulike tekstiler og deres typiske, ikke-kunstneriske, bruksområder er litt i veien? Samtidig gir det kunstformen et utgangspunkt for å kommunisere til oss på en måte som det er vanskelig å ikke berøres av.

Som Eline McGeorge (1970) sitt Folding Emergency Weave, laget av metalliske redningstepper som er klippet opp og vevet sammen igjen, og vekker følelser om dagens kritiske flyktningsituasjon. Tove Pedersen (1945), kjent for sine politiske arbeider i en direkte fortellerstil og som hadde stor betydning for opprettelsen av NTK, er representert med et erotisk ladet verk av en naken mann og kvinne, kalt Søndag ettermiddag (1972), en livsbejaende hyllest av seksuell frigjøring. Det nye talentet Ask Bjørlo (1992) vant den juryerte delen av utstillingen med en installasjon av små broderte tekstilfigurer med referanser til Frida Hansens billedvev Havfruer som tænder månen fra 1895, men i denne versjonen er havfruene byttet ut homofile havmenn for å vise scenen fra sitt eget perspektiv.

Utstillingen viser også hvordan kunstnerne har tøyd grensene for tekstilkunsten med eksperimentell bruk av materialer, farger og teknikker, som Aurora Passeros (1984)  sensuelle vev i syntetisk nylon, Else Marie Jacobsens (1927–2012) to verk Der rust tærer og Der møll tærer, med åpne felt der renningstrådene kommer til syne og gir en følelse av oppløsning, og Nora Adwan (1983) sitt Blobs, der en sementblokk på gulvet langsomt blir løftet og senket av en pustende form sydd og limt sammen av gummi.

Jeg ble dessuten helt fengslet av videoinstallasjonen til Nora Young (1989), golden ague,  en sanselig og kritisk studie av vår tids interiør og mote, og tekstilenes plass i det daglige livet.

Tittelen, Ode til en vaskeklut, hymne til en tiger, har for øvrig sitt utspring i en tekst av Gunvor Nervold Antonsen (1974) som er gjengitt i boken utgitt i forbindelse med 40-årsjubileet, og som henger sammen med installasjonen Denne tråden er dette materialet. Som en del av verket inngår et lite billedvev av en hånd i gips, et hittil ukjent verk av Hannah Ryggen som hun laget til kirurgen på St. Olavs hospital som opererte henne etter et brudd. Nervold Antonsen tar for seg tekstilens grunnelementer: tråden og hånden, og verket er en gripende beretning om alle de frigjorte kvinnehendene som brakte tekstilene ut av hjemmene og inn i kunsten.

NTKs valgte emblem, tigeren, assosieres ikke umiddelbart med tekstiler, men med deres egne ord: “Viser striper, styrke, framdrift og skarpe klør!” Grafikkavdelingen i andre etasje på Kunstnerforbundet er under utstillingsperioden viet til et lite arkiv med avisoppslag, fotografier og NRK-klipp der publikum får et interessant innblikk i NTKs arbeid og kampsaker, og fordommene mot tekstilkunsten gjennom det 20. århundret. Både kjønnet på de utøvende kunstnerne og materialvalget var i mange tiår, for ikke å si århundrer, forutsetninger som skapte aversjoner mot å anerkjenne disse arbeidene som mer enn, på det beste, kunsthåndverk. Det er ikke mer enn noen tiår siden direktøren ved Nasjonalgalleriet fremdeles mente det var kunstindustrimuseenes ansvar å kjøpe inn billedvev. Mye takket være NTKs viktige arbeid har tekstilkunsten i Norge endelig en selvsagt plass som selvstendig kunstform.

Line McGeorges sitt Folding Emergency Weave (2015) ved siden av From my shady garden (2016) laget av Ellen Lenvik. Foto: Thomas Tveter.