Skulpturelle overganger

Portent, 2014. Foto: Carsten Aniksdal

Jone Kvie skaper oppfinnsomme flytsoner mellom natur og kultur i sine skulpturer.

I Jone Kvies Portent stifter vi bekjentskap med en trerot omstøpt i aluminium; et fragment av naturen som er foreviget ved å bli gjort til kultur, til kunst. Forevigelsen ber oss se det han har sett, men også fordype oss i en virkelighet hinsides roten, for der årringene skulle ha vært, er det et sort hull som ikke samsvarer med rotens dimensjoner. Uansett hvilken vinkel man ser inn i hullet fra, forblir det kullsort, ja, uendelig nærmest, som om universets dyp, som sådant, ble kanalisert gjennom denne aluminiums-rotens åpne endestykke.

Hva vil Kvie frem til? Kanskje at den forstyrrende distinksjonen mellom natur og kultur, og det faktum at alt vi ser er skapt av oss i en eller annen form, kan overvinnes om vi vier tingene rundt oss tilstrekkelig oppmerksomhet. Det finnes natur, det finnes noe som overskrider alt menneskelig, om vi har tålmodighet til å få øye på det. Vessel (Columbia) viser en lett irret firkant, en minimalistisk boks, som bringer tankene tilbake til 60-tallets renskårne kuber. Men så er det, skal det vise seg, en kopi av ferdsskriveren som befant seg i romfergen Columbia som satte et epokegjørende støkk i mange da den brant opp i atmosfæren på vei tilbake til jorden i 2003 (alle om bord omkom): Selv i det mest uskyldige naturobjekt vil det skjule seg mange historier. I enhver naturting, enhver stein, vil vi gjenfinne oss selv.

Med Second Messenger, som er en serie arbeider (noen av dem ble vist på OSL Contemporary tidligere i år), skaper Kvie en tankevekkende flytsone mellom det som er bygget og det vi bygger med. Bjelker og steinfragmenter er ikke så mye skulpturer som de er redskaper for å åpne et sår i denne så mye omtalte og bearbeidede tvedelingen mellom det som mennesker skaper og det som fantes der fra før. Gustav Vigelands klassiske og pompøse figurer bryter sammen i lys av de enkle utsagnene i Kvies sammensetning av natur og kultur: Det helstøpte og fullendte og heroiske fremstår som falskt innenfor rammen av Kvies skulpturverden, selv om Kvie ikke har noe bestemt synspunkt han vil formidle. Det er også det som er sympatisk i disse verkene, at de ikke vil si så mye, at de ikke har noe bestemt «budskap» på hjertet – annet enn å synliggjøre, manifestere, det uavklarte stedet mellom natur og kultur. Verkene er en portal, et tittehull, mot en annen virkelighet enn den vi umiddelbart ser.

Foto: Carsten Aniksdal