Ja takk, begge deler

Murakami foran Blue Life Force som er en del av Astrup Fearnleys egen samling. Foto: Anne Vesaas

Du kan betale i multimillionklassen for et verk av Takashi Murakami eller spandere noen hundrelapper for å eie streken hans på et par sko. Kunst og kommers går hånd i hånd i den japanske kunstnerens univers.

At store popstjerner har med seg egen stylist når de skal intervjues og fotograferes, er kanskje å forvente. At en samtidskunstner stiller med samme entourage, er en smule mer overraskende, men så er også japanske Takashi Murakami for en popstjerne på kunsthimmelen å regne. Med sine fargesprakende malerier og skulpturer forankret i manga og anime har han erobret både kunstverdenen og populærkulturen i Vesten gjennom en rekke utstillinger – deriblant på slottet i Versailles – og gjennom samarbeider med Louis Vuitton, Google og rapperen Kanye West. At han som eneste visuelle kunstner ble inkludert i Time Magazines liste 100 Most Influential People i 2008, sier sitt om hvilken status han har opparbeidet seg i løpet av karrieren.

En stadig kombinasjon av høy- og lavkultur har blitt et kjennetegn ved Murakamis kunstnerskap, og journalister og kritikere liker å omtale ham som Japans Andy Warhol. Selv begynner kunstneren å bli lei av den knaggen.

– Folk sammenligner meg med Andy Warhol, men det er ikke noe jeg selv har sagt eller nøret opp om. Det føltes som en okay merkelapp å forholde seg til da jeg startet med dette, men det er over 20 år siden, så jeg håper det snart kan ta slutt. At noen bruker sammenligningen for å si at jeg ikke har originalitet, at jeg kopierer, er litt opprørende.

Sammenligningen er også noe upresis. Der Andy Warhol lagde kunst av masseproduserte forbruksvarer, masseproduserer Murakami forbruksvarer av sin egen kunst. For å gi et innblikk i det økonomiske spennet han opererer innenfor ble animeskulpturen My Lonesome Cowboy (1998) solgt for $13 500 000 på Sotheby’s i New York i 2008. I andre enden av skalaen kan den smilende regnbueblomsten, som opptrer i flere av kunstverkene hans, kjøpes i form av dekorerte Vans-sko, kosebamser og en rekke andre produkter for noen skarve hundrelapper.

– De som er redde for å blande høyverdig kunst med det kommersielle, er ofte de som allerede er vellykket innenfor kunstscenen. Jeg var ikke det og måtte gripe det an fra begge sider. Det var en nødvendighet, sier kunstneren.

Til høyre Red Demon and Blue Demon with 48 Arhats. Foto: Christian Øen.

Han vrir seg lett i stolen ved det lille bordet vi er tildelt ved inngangen til Murakami by Murakami på Astrup Fearnley Museet, kunstnerens første separatutstilling i Skandinavia. Det glitrer i den blålilla dressen hans for hver bevegelse, og både dressen og det rosa slipset er dekorert med Murakamis skrattende regnbueblomster. Kunstneren selv sparer smilet til fotoseansen en halvtime senere, forsikrer stoisk at alt er i rute før åpningen, kun noen lysjusteringer gjenstår.

Spennet i Murakamis kunst har flere likhetstrekk med kunstnerens oppsyn. Han er seriøs, men med et glimt i øyet. Med langt krøllete hår og en letthet i kroppen fremstår 55-åringen ung, nesten tidløs, mens hvite striper i det ellers svarte skjegget hinter om en historie, en fortid. Han lukker øynene mens han prater og slår raskt over til japansk når det engelske ordforrådet svikter. Tolken ved siden av noterer hurtig før hun oppsummerer, og det går akkurat an å høre henne over larmen fra løftekraner og arbeidere som legger siste hånd på utstillingen i bakgrunnen.

At Murakami gjør sin første separatutstilling i Norden akkurat nå, er litt tilfeldig ifølge kunstneren, selv om et eget forhold til Norge har vokst frem i løpet av de senere årene. Eierne bak det norske kaffe- og møbelkonseptet Fuglen var samarbeidspartnere da Murakami åpnet Bar Zingaro i Tokyo i 2013, ett av mange forretningskonsepter kunstneren har beskjeftiget seg med i løpet av karrieren. I 2001 etablerte han Kaikai Kiki, en forlengelse av kollektivet Hiropon Factory i Japan. Selskapet driver Murakamis kunstnerskap fremover og har i dag over 100 ansatte som jobber døgnet rundt med promotering, markedsføring, galleridrift, oppfølging av unge, japanske kunstnere og kunstproduksjon. Og selv om kunstneren på langt nær er så ettertraktet i sitt eget hjemland som i Vesten, har han valgt å beholde hovedbasen sin i Japan.

Forankringen i Kaikai Kiki gjør at Murakami kan opprettholde en forholdsvis høy produksjon – fem av verkene i utstillingen på Astrup Fearnley Museet er produsert i 2017. Som øverste instans i et stort system, hvor mye er han selv direkte involvert i sin egen kunst?

– Jeg har mange ansatte, men gjennom e-post og smarttelefon er det mulig for meg å kommunisere med assistentene mine visuelt. Når det kommer til maleriene, så bor jeg i studioet fra morgen til kveld og gir svært detaljerte instrukser for hvordan produksjonen skal foregå. Så jeg kan si at jeg er 100 prosent involvert i min egen kunst.

Murakami er grunnleggeren av Superflat, et konsept knyttet til forflatningen i det japanske samfunnet – en utflatning Murakami selv bidrar til ved å blande elementer fra japansk populær- og lavkultur inn i den såkalte høyverdige kunsten. Murakami var tidlig fascinert av anime og manga, og da han i 1994 dro til New York på et stipend fra det asiatiske kulturrådet, skjønte han at disse innflytelsene ville gi ham originaliteten han lette etter i møte med samtidskunstscenen.

Han utviklet tidlig i karrieren alter egoet Mr. DOB, en tegneseriefigur med trekk fra Mikke Mus og Sonic the Hedgehog. Mr. DOB er forankret i kawaii, en betegnelse for de søte figurene som gjennomsyrer den japanske kulturen og som kan leses som en distraksjon fra den brutale virkeligheten i et land som i løpet av historien har vært offer for en rekke katastrofer. Gjennom Murakamis kunstnerskap har Mr. DOB utviklet seg, og i maleriet 727×777 (2016) har den søte figuren blitt til en fryktinngytende skikkelse med gapende munn og spisse tenner. Den søte illusjonen har slått sprekker, og utviklingen av Mr. DOB anses som et talerør for Murakami og hans oppfatning og syn på samfunnet rundt seg.

727×777 er delt opp i tre paneler med en abstrakt bakgrunn fremstilt gjennom lag på lag av maling som har blitt bygget opp og skrapt vekk i tråd med tradisjonell japansk malerkunst. I møte med Murakamis pornografiske hentai–skulpturer, hvor kvinner spruter melk fra abnorme pupper (Hiropon, 1997) og menn slynger om seg med sædsprut (My Lonesome Cowboy, 1998), vil det kanskje overraske flere at Murakami har akademisk fordypning i det tradisjonelle japanske Nihonga-maleriet.

– Kunsten du ser i dag, er informert og inspirert av det jeg studerte for lenge siden, konstaterer Murakami, og mye av særpreget hans ligger nettopp i måten han blander kunnskapen om japansk tradisjon med sitt popkulturelle uttrykk på.

I Murakami by Murakami henger et knippe av kunstnerens ensō-malerier, en teknikk forankret i buddhistisk tradisjon som kjennetegnes ved et sammenhengende, sirkulært penselstrøk. Murakami har tatt tradisjonen med inn i nåtiden ved å male sirkelen med graffitiaktig spraymaling, hvor tegneserieaktige hodeskaller og smilende blomster skimtes i bakgrunnen. I det 30 meter lange verket 727 – 272: <Emergence of God at the Reversal of Fate> (2006–2009) blander han kunsthistoriske referanser med sitt særegne billedspråk, og Mr. DOB opptrer sammen med fantasiskapninger, gudeskikkelser og buddhistiske motiver.

Utstillingen på Astrup Fearnley inkluderer også et rom med antikk japansk kunst og keramikk fra kunstnerens egen samling, samt et rom med verk av andre japanske samtidskunstnerne som Murakami selv har oppdaget og stilt ut gjennom sitt galleri Kaikai Kiki Gallery. Foto: Christian Øen.

Kuratorene bak Murakami by Murakami, Gunnar B. Kvaran og Therese Möllenhoff, har bygget opp utstillingen rundt Murakamis samfunnspolitiske budskap i utviklingen av Mr. DOB og inntoget av religiøse elementer som har preget hans verk i senere tid. Som student var Murakami en engasjert anti-kjernekraftaktivist, og kjernekraftulykken i Fukushima i 2011 markerte en ny retning i kunstnerskapet. Murakami søkte til buddhistisk kunst for inspirasjon, og en serie arhat-malerier fulgte. Arhatene er ifølge buddhistisk tro opplyste personer som strømmer til katastrofer for å hjelpe mennesker med sine overnaturlige og helbredende evner. I 2012 stod verket 500 Arhats ferdig, et 100 meter langt maleri inspirert av Kano Kazunobus maleri ved samme navn fra 1855 og et høydepunkt i Murakamis kunstnerskap.

Kunstneren humrer likevel av kurator Kvarans beskrivelse av ham som en politisk kunstner. «His brain is very serious,» gliser Murakami, og forteller at han ikke har en politisk agenda med kunsten sin. Men han er opptatt av å speile verden.

– Jeg tror ikke at jeg som kunstner har innflytelse eller påvirkning på verden eller dagens samfunn. Men jeg tenker ofte på kunstnere som Goya, som malte kraftfulle verk om massakre og krig i Spania. I dag kan vi se på disse verkene og forstå hvordan ting var den gangen. Det skjer mye i dag, både sosialt og politisk, men jeg tror ikke det er en kunstners ansvar å rapportere disse hendelsene. Men som kunstner bearbeider jeg disse tingene, og gjennom mitt filter kommer de ut som noe annet. Jeg tror det er viktig å gi et fremtidig publikum et inntrykk av hvordan kulturen og verden er nå gjennom mine kunstverk. Hvis jeg kan etterlate meg den arven for fremtiden, synes jeg det er viktig.

Som en del av Murakami by Murakami har kunstneren selv kuratert to rom i andre etasje på Astrup Fearnley Museet. Ett er fylt med japanske antikviteter fra egen samling, mens et annet er viet verk av unge, japanske kunstnere tilknyttet Kaikai Kiki. Et lite stykke Norge har også funnet vei inn blant den japanske estetikken i form av et tre som bukter seg opp fra Atsushi Ogatas store keramikkrukke i midten av Kaikai Kiki-kunstnernes rom – grenen er hugget i et skogholt i Oslo. Sett i kombinasjon med Murakamis egne verk gir totalen et helhetlig innblikk i Murakamis mange sider, både som kunstner, forretningsmann, samler og mentor.

– Jeg er manager for unge kunstneres karrierer, og jeg samler både på antikviteter og unge kunstneres verk, noe som gir mye tilbake til mitt eget arbeid. Publikum enten elsker eller hater arbeidene mine, men fordi verkene mine er populære, lar folk seg fascinere. Når kuratorer og researchere kommer til Japan, ser de den japanske kulturen som disse verkene eksisterer innenfor. De skjønner konteksten bedre, og endelig skjønner de arbeidene mine.