Ouverture #3
I skulptør Louise Hindsgavls barokke, brutale og burleske verden er alt lov. Bortsett fra å være banal.
Nipsfiguren av porselen; dette lille stykket kitsch som stod i vinduskarmen hos mormor. Som ofte ble selve symbolet på borgerligheten. I beste fall hadde man et numment forhold til denne typen pynt, i verste fall en lett forakt. Så hva skal man så med porselens-nips?
En hel masse, viser det seg. KUNST har beveget seg til København og inn i keramikkverkstedet til kunstneren Louise Hindsgavl, og før vi har rukket å komme over terskelen, blir vi stående og måpe over de hvite, skinnende figurene som står spredt utover arbeidsplassen hennes.
Louise ler hjertelig og peker på en av figurene.
– Den der heter The Volunteer.
Skulpturen viser en skikkelse som ligger på magen, ryggen er kuttet opp og skjelettet er synlig. Over ham står to andre figurer, også de en blanding av dyr og mennesker, og drar ut innvoller og organer mens de holder en slegge mot den liggendes hode. Louise kommenterer lakonisk:
– Han er jo alt annet enn en «frivillig». Jeg bruker ofte situasjoner fra nyhetene i mine skulpturer. Denne figuren handler om organtyveri i fengsler i Asia, hvor fanger blir dømt til døden fordi fengselet har fått en bestilling på et organ. Man hører lignende rykter hver gang det er store konflikter og mennesker er på flukt, omstendigheter der den enkeltes rettssikkerhet ikke er ivaretatt. Eller som her, i store overfylte fengsler.
På den samme skulpturen står en annen figur, en menneskekropp med bjørnehode, halvt bortvendt med hendene i lommene. Ser han det makabre som foregår, eller ikke?
– Hvem er den figuren?
– Den er oss, sier Louise, og løfter opp figuren som for å virkelig vise oss det makabre.
– Den er oss som ser, men som ikke ser allikevel. Som vet, men som ikke gjør noe.
Og idet hun sier det, kjenner man en trang til å gjøre nettopp det; til å snu seg vekk.
– Men hvorfor har du valgt denne tittelen? Er det ironi?
– Nei, jeg oppfatter ikke mine verk som ironiske. De har masse humor, men ikke ironi. Med ironi fjerner man seg fra verket. Man skaper en distanse, noe man ikke behøver å forholde seg til, og det er det motsatte jeg vil med mine figurer. Jeg vil at man skal gå rett inn i kjernen, og så får man forholde seg til det. Men mine titler bærer ofte en dualitet i seg, noe motsetningsfylt. Noe man kan lure på. Noe man ikke helt forstår. Noe som får betrakterne til å tenke.
Skulpturen The Volunteer er ment som en kommentar til organtyveri fra fanger i overfylte fengsler. Skikkelsen med bjørnehode er «oss»; den som vet, men som likevel snur seg bort.
Louise studerte kunst ved Designskolen Kolding og har alltid vært dratt mot det tredimensjonale uttrykket.
– Jeg har også malt noen bilder en gang og tegnet noen tegninger, men allerede fra jeg var barn, skulle jeg alltid bygge skulpturer, så jeg tror jeg er et utpreget tredimensjonalt menneske. Jeg blir ofte frustrert over en tegning, jeg vil gjerne snu den og se den fra alle kanter.
Hun former en imaginær skulptur i luften.
– Jeg tenker rett og slett tredimensjonalt og trenger den fysiske kontakten med hendene, hele rommeligheten som en skulptur gir.
– Så selv om jeg hadde en veldig fri og åpen utdannelse, var det naturlig for meg å utforske skulpturen. Med skulpturen kunne jeg forteller de historiene jeg ville, og det er disse historiene som på mange måter er kjernen i mitt kunstneriske virke.
Hun rister på hodet og ler. – På kunst- og håndverksskolen var det en professor som ble så provosert av kunsten min at han ville kaste meg ut av skolen. Men heldigvis lot jeg meg ikke skremme. Og så var det andre professorer som holdt en hånd over meg slik at jeg kunne holde fast ved prosjektene mine.
En person stikker hodet frem over skilleveggen. Det er en av fire kollegaer Louise deler verkstedet med. Louise har jobbet her de siste åtte årene, og produksjonen er intens og forespørslene mange. Det har blitt en rekke utstillinger både i Danmark og resten av verden. Hun er nettopp innkjøpt av Carlsbergfondet og er fast representert ved det danske galleriet Hans Alf Gallery. Listen over utmerkelser og separatutstillinger er så lang at man hadde trengt to sider for å nevne dem.
– Du har hatt stor suksess med din kunst. Men hvorfor ble det akkurat porselensfiguren som ble ditt uttrykk? Det er jo på ingen måte et veldig selvfølgelig valg.
– Da jeg fikk øynene opp for porselensfiguren for omtrent seksten år siden, var det ingen som regnet den for å være noe av betydning. Den var jo likegyldig kitsch som man ikke engang la merke til. Og da gikk det opp for meg at dette var en kunstretning som kun har fått lov til å utfolde seg på et ganske lite område, og hvor det fantes et stort ubrukt potensial. Så her så jeg enorme muligheter. Her kunne jeg fortelle alle mine historier!
Louises figurer opptrer ofte i en metamorfe mellom menneske og dyr, slik som denne kroppen som har fått et bjørnehode. Denne skulpturen blir formet inni en boks, noe som gir helt andre muligheter enn frittstående skulpturer.
Finding comfort in confined spaces: Når figurene blir satt i bokser, blir de avskåret fra vår virkelige verden og får eksistere på egne premisser.
Hun gestikulerer mens hun snakker.
– Og fordi det var så få som brukte nipsfiguren som sitt uttrykk, ga det meg en arena hvor jeg nærmest var alene. Jeg føler det nesten som om jeg kjører nedover en motorvei der jeg er den eneste bilisten. Det er både fint og litt ensomt.
Louise korrigerer seg selv. – Men da jeg begynte å utforske feltet, fant jeg et lite knippe kunstnere, som for eksempel Irene Nordli og Justin Novak, som jeg føler et stort slektskap med. Hun smiler. – Så jeg er ikke fullstendig alene med mine rare ting.
– Vi, som publikum, har jo veldig klare forestillinger om hva en nipsfigur skal være – opplever du at folk blir litt satt ut av skulpturene dine?
– Ja, og det er jo også meningen. Den tradisjonelle nipsfiguren er jo helt ufarlig. Den er ment som dekor og viser harmløse scenarioer med smilende barn eller vakre kvinner. Så derfor nærmer betrakteren seg mine figurer helt uten forsvar. De tror de vet hva de får.
Louise smiler fandenivoldsk og smeller hånden i bordet: – Men så får de seg en i fleisen i stedet! Og jeg tror jeg når lenger inn til folk på den måten. At historiene treffer der de skal. Rett i hjertet og sanseapparatet uten en beskyttende barriere.
Hun holder hendene ut som for å illustrere en vektskål.
– Men på den annen side hender det at folk bare går rett forbi skulpturene mine fordi de tror de vet hva de får.
I fotografiet Overture # 4 leker Louise med forventningene våre til mote og skjønnhet. Hva skjer når den porselensvakre modellen har fått dyrehover i stedet for hender? Er hun fremdeles like vakker da? Hindsgavl er kjent for sitt groteske uttrykk, om det er på print eller i keramikk.
Happiness. Den er laget for Kähler Design og har tre bryster, i likhet med skulpturen The More the Merrier. Spørsmålet er om en kvinne kanskje blir enda mer seksuelt attraktiv med tre bryster enn med bare to?
– Du bruker også mytologi i skulpturene dine. Kan du si litt om det?
– Mytologien er jo historier og fortellinger som egner seg veldig godt til det visuelle, nettopp fordi den er så fullpakket med symboler og eventyr. Og det ligger også en frihet i det å tre inn i et parallelt univers. Men jeg er veldig nøye på å ikke legge for mange føringer i symbolbruken min. Så jeg er forsiktig med å bruke helt konkrete symboler, men lager heller mine egne, inspirert av mytologien. Det er viktig for meg at betrakteren skal kunne få ta med seg sine egne fortellinger inn i skulpturene. Det å bruke et mytologisk språk gir meg muligheten til å korrigere vår verden, uten å komme så nær betrakteren at de føler se intimidert. Hun tenker seg om. – Betrakteren har jo alltid den utveien å si at dette er kun en fortelling som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Jeg vil heller åpne opp for en samtale enn å gi svar.
– Ja, for figurene dine åpner jo absolutt opp for fortellinger og samtaler.
– Det er morsomt at du sier det, for i rokokkotiden ble nipsfigurene brukt som konversasjonsverktøy ved store middagsselskaper. Da satte man nipsfigurer rundt om på bordet, og jo mer prominent en gjest var, jo mer utsøkt og detaljert figur fikk personen foran seg.
Louise peker mot en av sine figurer av en hengt skikkelse. – Så da tenkte jeg at i disse tider hvor folk bare snakker om boligmarkedet og oppussing, ser jeg det som min oppgave å føre samtalen over på noe viktig. Som for eksempel Syria og flyktningstrømmen som kommer mot oss.
– Man kan få spennende samtaler rundt de riktige konversasjonsfigurene. Hun ler hjertelig. – Noen av mine største samlere er psykiatere.
Louise fortsetter å vise oss rundt i det tettpakkede verkstedet, og fotografen får vennlig, men bestemt beskjed om å ikke pille på former og løse porselensdeler som ligger rundt omkring.
Hun smiler unnskyldende. – De er så skjøre før de blir brent, og det er en lang prosess å støpe alle delene som utgjør en hel figur.
Hun forteller om den fysiske formingsprosessen som foregår i mange trinn. Skulpturene hennes består av flere elementer som enten er støpt i gips rundt en eksisterende form, som for eksempel en dukkearm, eller som hun selv modellerer fra grunnen av når hun ikke finner den formen hun leter etter.
Hun viser oss dukkehoder og superhelter av plast som hun har tatt avstøpning av. Deretter heller hun flytende porselen i formene som så skal tørkes og siden brennes på 1280 grader.
– Porselen er et ganske vanskelig materiale å jobbe med. Hun holder opp en figur og illustrerer. – Når porselenet kommer inn i ovnen, blir det helt bløtt før det synker sammen, og da må jeg kunne forutsi hvor mye det kommer til å sige.
Hun slår seg selv lett på skuldrene. – Når jeg arbeider, forestiller jeg meg at jeg har fysikeren Isaac Newton på den ene skulderen og en sjalu kvinne på den andre. Newton er skeptisk til nesten alt, og han hyler ut at dette går aldri bra, Louise! hvis jeg blir for vågal i mine eksperimenter med tyngdekraften. Den sjalu kvinnen er også viktig, for hun husker alt og hevner alt. Hvis jeg først har formet en porselensarm i én retning, for så å skifte uttrykk og bende armen den andre veien, da vil porselenet, i likhet med den sjalu kvinnen, ikke glemme hvordan ting egentlig var. Og armen vil sige tilbake mot den opprinnelige posisjonen. Hun ler hjertelig. – Man tror allting var glemt, men neida, det har bare ligget der og ventet på å ta sin form tilbake!
Last minute pleasure. En hengt manns sæd er visstnok en viktig ingrediens i heksebrygg, så denne kvinnen tar et siste farvel med mannen på sin egen måte.
– Figurene dine står ofte på en liten øy eller en liten plattform. Hvorfor det?
Louise løfter opp en skulptur der figurene er formet rundt et lite platå. –Hvis man bare setter en figur direkte på bordet, så blir den liksom en del av vår verden. Jeg vil at landskapene som figurene står på, skal fungere isolert fra vår egen verden. At de eksisterer på sin egen lille øy, bortenfor vår virkelighet. Noen ganger kan jeg dra det enda lenger med å skape meta-virkeligheter ved å legge til for eksempel utstoppede dyr. Jeg liker det når flere verdener kolliderer, der biter av noe organisk som ekte tre eller tau møter det kalde porselenet. Det gir ofte en spennende kontrast.
Vi humrer litt av en liten figur med en synlig rumpesprekk over buksekanten.
Porselensfiguren som uttrykk innbyr jo veldig lett til latterliggjøring, en slags ironisk distanse …
– Det å latterliggjøre kitsch er altfor enkelt for meg. Og da gjør man det også for enkelt for betrakteren. Jeg vil uttrykke noe som betyr noe, noe som vekker noe virkelig hos betrakteren, ikke bare en hånlig distanse. Men det betyr ikke at jeg ikke har humor.
Humoren er viktig for meg, for den rommer så mye håp. Og selv om noen av verkene illustrerer øyeblikket rett før det går galt, så skal det likevel romme håp. Jeg vil jo at det skal ende godt. Og derfor legger jeg også inn en form for uskyldighet i figurene mine; de forstår ikke selv hva slags forferdelige ting de gjør. Så nettopp fordi de er så enfoldige og naive, kan man kanskje tilgi dem.
Vi beveger oss mot en figur Louise har kalt The more the merrier. Figuren er en slags hybrid av menneskekropp og dyrehode. Og har tre bryster.
– I denne tiden hvor det er så vanlig å få korrigert sin kropp kirurgisk, og kvinner har falske bryster, så tenkte jeg at hvis det er bra med to flotte pupper, så må det da kanskje være enda finere med tre!
– Ja, for du leker også mye med det seksuelle i dine skulpturer. Noe nesten litt overskridende.
Louise ler en dyp og varm latter. – Ja! Jeg synes det trengs litt sex i dansk keramikk! Og jeg synes at hvis vi skal ta det menneskelige mørke på alvor, så må man også ta seksualiteten på alvor, og gjerne det litt perverse og kinkige.
Hun forteller om en av sine figurer hvor en heks suger sæden ut av en hengt mann.
– Jeg vil risikere noe, vekke noe, i mine arbeider, ellers synes jeg det ikke er noen vits. Og jeg liker særlig godt å illustrere det som undergraver sivilisasjonen i et materiale som er dypt sivilisert.
Men hvor går grensen din? Er det noe du ikke kunne lage?
Hun tenker seg om. – Nei, jeg har ingen grenser.
Intervjuet er over, og vi har fått det vi trenger av bilder og film. Alle på verkstedet vinker farvel, og man tenker at jo, dansker er virkelig trivelige folk. Louise følger oss til døren, men før vi går ut, stopper hun oss.
– Du spurte om jeg har noen grenser. Og jo, jeg har en grense; min grense er det banale. Hvis man lager noe banalt, så har man ikke gitt noe virkelig tilbake. Og det kan jeg ikke stå for.
Utstillingsdetalj fra Rønnebæksholm herregård og kultursenter. Porselensfigurene i dialog med rokokkoinspirerte møbler gir en pekepinn om porselensfigurens storhetstid.