Beirut, Libanon: Den unge flyktningkvinnen Sima har tatovert et arabisk sitat på overkroppen: «Hvor nobelt er ikke det triste hjertet; som i sorgen kan synge og danse med de glade hjertene.» Foto: Natalie Naccache.

Omveier er en utstilling om mennesker på flukt. Her kan publikum le og gråte og føle flyktningenes savn og desperasjon på kroppen.

Aktuell

Utstillingen Omveier vises på Nobels Fredssenter på Rådhusplassen i Oslo fra 15. mars til 3. september 2017.

nobelpeacecenter.org

– Vi har laget en utstilling som viser at flyktninger er helt vanlige mennesker – forskjellen er bare at de er på flukt, sier Liv Tørres, direktør ved Nobels Fredssenter.

15. mars åpner Nobels Fredssenter utstillingen Omveier. Den består av flere mindre utstillinger og installasjoner som skildrer livet på flukt på svært forskjellige måter. Her får publikum blant annet møte en gruppe flyktninger vi vanligvis ikke hører så mye om: Ressurssterke, unge kvinner som forlot Syria for å studere før krigen brøt ut og som nå ikke har noe land å vende hjem til. De er i trygghet, men de har mistet hjemlandet og fremtidsdrømmene sine. Livet har tatt en omvei.

– Vårt ønske er at Omveier skal gi folk et bedre innblikk i hva det vi kaller flyktningkrisen egentlig handler om. Flyktningenes situasjon beskrives ofte med empati og sorg, eller med direkte avvisning. I denne utstillingen kommer publikum tett på flyktningene, de får kjenne deres savn og lengsel. De får til og med tekstmeldinger fra dem, sier direktør Liv Tørres.

Immigranter ankommer Haifa i Israel i 1949. Foto: © Robert Capa © International Center of Photography / Magnum Photos

I en av fotoseriene i utstillingen vises portretter av mannlige, syriske flyktninger i Libanon som holder kontakt med familien hjemme via tekstmeldinger. Når publikum går inn i utstillingen kan de få opp tekstmeldingene som ble sendt idet bildet ble tatt. Slik får publikum ta del i flyktningenes tanker og følelser.

Det første som møter publikum som går inn i utstillingen i første etasje i den nedlagte togstasjonen på Vestbanen, er en påminnelse om at flyktningkrisen ikke er noe nytt. En strøm av flyktninger som strekker seg 70 år tilbake i tid, satt sammen av bilder av legendariske MAGNUM-fotografer som Robert Capa, Stuart Franklin og Paolo Pellegrin, snor seg gjennom lokalet. Her er flyktninger som forsøker å berge seg selv og det de har med seg, enten de kommer til Israel på 1940-tallet eller til Hellas i 2015.

I fotoserien Live, Love, Refugee skildres flyktningers liv med humor og sarkasme. Fotografen Omar Imam er selv flyktning fra Syria. Han sier han ønsker å utfordre publikum ved å forstyrre deres forventninger til bilder av flyktninger. Han har regissert ulike situasjoner i en flyktningeleir i Libanon. Bildene er humoristiske, men når man leser tekstene som følger med kommer sårheten og smerten til syne. “Menneskene jeg møtte i forbindelse med prosjektet lever under de verst tenkelige forhold”, sier Imam. “Men de har lyst til å fortsette å være menneske”.

Texting Syria viser portretter av syriske flyktninger I Libanon som holder kontakten med sine familier gjennom tekstmeldinger. Meldingene som ble sendt da bildene ble tatt dukker opp på de besøkendes mobiltelefoner i utstillingen. Foto: Liam Maloney