Tidsbroen

Foto: Bjørn Wad

– Jeg har trukket meg tilbake i lange perioder for å følge hjertet og male det som kommer fra mitt indre, sier Thorvald Lund-Hansen. Nå er han omsider klar for å vise frem over 50 oljemalerier.

Selv om Thorvald har mye å gjøre akkurat nå, løper han aldri. Verken i skogen eller på fjellet. Han går. Han må gå hver dag for å se. Se det som mange andre ofte ikke legger merke til. En dagligdags scene fra bybildet. Se på fuglene. På trær. Høre på bekkens sildrende lyd. Lukte på en blomst. Eller se på folk han går forbi.

– Å studere en blåveis er som å gå inn i en katedral av liv. Jesus Kristus har sagt at selv ikke Salomos tempel har den skjønnhet som en blomst kan ha. For meg er livet å se. Jeg er opptatt av å studere virkeligheten.

Kunstneren har så vidt tid til å sette seg ned med en kopp kaffe i Oslo før han må haste videre til atelieret han har etablert de siste årene nær Karlstad i Sverige. Der er han i ferd med å legge siste strøk på maleriene han nå skal stille ut. Han kan nesten ikke sitte stille på stolen. Helst vil han være nær sine bilder. Plutselig kan han få «los» på en idé. Da må han ta grep. Føre penselen over lerretet. Gi motivet mer magi. Med stor entusiasme forteller han om et lite vindu han nettopp har satt inn i et hus nær en elv på maleriet Nedlagt sagbruk. Det har lenge stått inntil en vegg i atelieret til «modning». Han har ligget og lurt på hva han skulle gjøre med det. Så kom han på det. Å male et vindu med glimt av sommernattlys. Først da fikk det rett intensitet og liv i flaten, forteller han.

Slik gjorde de store renessansemesterne det også. De tok ofte frem påbegynte malerier, malte litt på dem, satte dem vekk, gjerne over flere år, før de ble sluttført.

– Jeg lager sjelden skisser. Jeg har blitt maler ved å studere andre malere, som Frits Thaulow, Lars Hertervig, Rembrandt, Johannes Vermeer. Giotto. J.M.W. Turner. Diego Velázquez. Leonardo da Vinci og Lucian Freud. Allerede på 1430-tallet visste kunstnerne om perspektivet, om forsvinningspunktet og om romfølelsen

De fleste kunstnere har gått tilbake til fortiden for å få inspirasjon til fornyelse, mener Thorvald. – Jeg har alltid fokus på tredimensjonalitet i mine bilder. Det er viktig å være tro mot sine egne maleriske idealer, finne de rette valørene. Skape rom og malerisk lys. Gå inn bak objektet. For meg ligger det gylne snitt inne i oss mennesker. Mennesket i seg selv er det gylne snitt. Jeg får næring til motivet utendørs. Fra trær jeg ser. Fra himmel. Fra skyer. Og fra mennesker.

– Som Beethoven sa om sitt musikkstykke Missa Solemnis: Det kom fra hjertet. Måtte det gå videre til hjertene. Det er dette jeg håper, på min måte, å oppnå med bildene jeg maler, forteller Thorvald.

Gammelt sagbruk, olje på lerret, 135 x 130 cm

For dem som har fulgt med en stund, er Thorvald Lund-Hansen ingen hemmelighet i kunstmiljøet. Han har vært på malerscenen lenger enn de fleste. I 2017 fyller kunstneren 70 år, og feirer med separatutstillingen Tidsbro på galleri Fineart, som åpnet for publikum 2. mars i år. Han er kjent som en klassisk figurativ maler med motiver av mennesker, dyr og landskap, ofte med tydelige referanser til kunsthistorien – som kan være gjemt inn i en skygge, eller moderne rekvisitter fra vår egen tid. Det kan være en liten flystripe i et hjørne, som Thorvald mener kan ha grenseløs betydning for opplevelsen av verket. Eller tidsriktige klær, for eksempel en ung kvinne i miniskjørt eller en gutt med skateboard. Det nordeuropeiske lyset er også sterkt til stede i hans landskapsmalerier, som han kan mane frem i store monumentalverker. Det er alltid et anstrøk av noe uferdig i bildene til Thorvald. Det er som om et tynt slør henger over det hele. På nært hold er maleriene nesten abstrakte. Først på avstand ser vi motivet klarere. Symbiosen av ny og gammel tid er noe som går igjen i motivkretsen. Tittelen på hans nye utstilling, Tidsbro, er inspirert av den mer eller mindre synlige buen som hviler over oss av fortid og nåtid. Det er ofte i skjæringspunktet mellom solid teknisk kunnskap og innovative løsninger det oppstår kunst vi ikke vil gå forbi.

På 1970-tallet hadde Thorvald flere separatutstillinger i sin barndomsby Kragerø, der han opplevde stor suksess. I denne perioden fikk han anledning til å reise på flere studieturer til Holland, Italia, Spania og England for å se malerier av de store mesterne på nært hold. På slutten av 1990-tallet kom han i søkelyset da han ble invitert til å male et motiv fra Stein Erik Hagens 40-årsdag. Thorvald fikk frihet til å male det han ville fra selskapet. Han malte ikke bare Rimi-Hagen, men også skisser av andre sentrale aktører fra den norske finanseliten som var til stede. I alt fire malerier fra Hagens bursdagsfeiring skulle stilles ut på Kunsthuset, der Bjørn Li var gallerist. Thorvald avlyste utstillingen dagen før åpningen i 1998 på grunn av en tvist som oppstod mellom Hakon Gruppen og maleren. Flere riksaviser omtalte saken; Stein Erik Hagen mente Thorvald og galleristen ikke hadde rett til å vise frem bildene av næringslivstoppene på utstillingen. Advokat Jørgen Langballe kom frem til at det var lovlig å stille ut bildene, og maleriene ble dermed vist sammen med 26 andre malerier på Galleri Gude et par dager etter den opprinnelige åpningsdatoen. Utstillingen fikk senere begeistret omtale av Lotte Sandberg i Aftenposten. Også kunstkritiker Harald Flor lot seg imponere av Thorvalds malerier, særlig den monumentale fremstilling av det tragiske i verket Neshornet, der dyret ligger på ryggen uten horn. Å lage studier til et bilde er en del av den kunstneriske virkeligheten som må kunne vises frem, noe han også gjorde uten at det ble noe mer rabalder.

Maler med 1000 valører. – Driften til å skape, gripe noe rett ut av luften, er en kraft som har vært til stede i mennesket siden urtiden. For 35 000 år siden skapte mennesket hulemalerier i Chauvet-hulen i Frankrike. Bilder av løver laget med få streker kunne like gjerne ha vært signert Picasso, mener Thorvald. Kunsten og evnen til å tenne ild er det første vi kjenner til av menneskelig virksomhet. Bak mennesket står det noe unikt vi ikke kan forklare.

Det er ikke hvor vi kommer fra som er det fabelaktige, men det faktum at vi er til, mener han. For maleren er det å skape selve livets mening. Han er opptatt av det store ved mennesket, og at mennesket er i stand til å utføre det utroligste, som for eksempel Matteuspasjonen av Bach, Jødebruden av Rembrandt og Den siste nattverden av Leonardo da Vinci.

– Mennesket har alltid vært i en særstilling i skaperverket. Vi kan tenke. Uten vår hjerne, ingen virkelighet. Det som skiller mennesket fra andre levende vesener, er bevisstheten om at vi skal dø. Jeg er ydmyk overfor mennesket selv om mennesket er kontrastfylt. Det er menneskelig å feile, og guddommelig å tilgi.

Selv søker han å formidle noe som lever, noe som får betrakteren til å se noe mer enn et rent maleri. Det handler mye om å trylle frem lyset. Bildet må være levende. Han forteller at han ikke er opptatt av mange farger, men av et «hav» av valører. Et ideal han har hentet blant annet fra Rembrandt og Velázquez, som malte med få farger.

– Valørene er selve blodet i et maleri. Før jeg begynner å male, dempes det hvite lerretet ned med bunn i gråbeige valører for å binde bildet sammen. Han maler alltid øverst fra venstre på lerretet og nedover. Studier har vist at man gjorde det slik i barokken, forklarer han.

– Jeg bruker valører som samarbeider. Oker, rødt, sort, hvitt og ultramarin. Malertuben med navnet Lapis Lazuli har han fått i gave fra sin datter, som er gemmolog. Den helt særegne blåfargen er utvunnet fra en gruve i Afghanistan. Det hender at han kjøper en tube med en annen farge også. Målet er alltid å oppnå rom og variasjon i flaten.

Fremdeles er han en lidenskapelig beundrer av 1600-tallets fremtredende malere, de som fikk sine kunnskaper direkte overført fra mester til elev. Selv gikk Thorvald i tegnelære hos kunstmaler Rolf Schønfeld i fire år fra han var 18 til 22 år. Det var en hard og uhyre interessant skole på 1960-tallet, minnes han. Læreren var autoritær, men han hadde også en guddommelig humor. Lenge var Thorvald bare omtalt som den unge gutten. Kunstneren forteller at han fikk sjokk da Schønfeldt ba ham tegne Mona Lisa. Læreren sa at han måtte studere motivet og gjengi det på sin egen måte. Hver uke i fire år dro han til museet for å tegne skisser av greske skulpturer i marmorsalen på Nasjonalgalleriet. Schønfeld var også den som lærte Thorvald at det å tegne kan sammenlignes med å spille fiolin. Du må lære opp hånden, terpe på bevegelsene. Dette gjorde han med kullstift på papir.

Som ung gutt var han tidlig opptatt av tilværelsen, av lyset og av atmosfæren. Han oppdaget fort at han ønsket å gjenskape det han så på lerretet. Forsterke følelsene. Få dem til å vare litt lenger. Før han begynte å tegne og male, skjedde det noe han aldri klarte å glemme. Hans beste lille-venn døde plutselig. Han druknet. Harald Thaulow het gutten. Han var «det niende barnet» i familien da Thorvald vokste opp i Kragerø, i en søskenflokk på åtte, på 1950-tallet. Harald var som en bror for Thorvald. Å miste ham gjorde vondt. Noe som førte til at han stengte tankene sine inne. Å snakke om det som hadde skjedd, klarte han ikke. Å se vennen bli tatt opp av vannet, livløs. Det var skjellsettende.

Han tenker ofte på den lille gutten. Av og til stod han og malte hjemme. Når han tok pauser for å tenke hvor han skulle sette neste penselstrøk, gikk han litt til siden for å betrakte bildet. Da hadde han puttet penselskaftet i munnviken. Slik kunne han stå lenge. På akkurat samme måte som hans oldefar gjorde det, maleren Frits Thaulow.

For å lette på det indre trykket over tapet måtte Thorvald få noe ut. Han begynte å male og lytte til klassisk musikk. Han har av og til tenkt at hvis han ikke hadde han truffet Harald Thaulow, hadde han kanskje aldri blitt maler.

Han vet godt hva han malte første gang. Det var et rosemalingsmotiv på et trefat han hadde laget på sløyden. Siden ble det mange turer til fargehandelen Rugseth AS i Kragerø for å kjøpe malertuber. Han gikk på tegneskole i Kragerø som ble drevet av visesangeren Alf

Cranner, og begynte å male oljemalerier som 14 åring. Kragerø var en fattig by rett etter krigen da den unge kunstnerspiren vokste opp, men også rik på kunst og kulturopplevelser. Edvard Munch bodde der i perioder og satte sterkt preg på byen. Thorvalds bestefar, som drev Thorvald Hansens Konditori i Kragerø, møtte Munch i butikken. Selv husker Thorvald at faren hans snakket om Munch. Til tross for at hans familie hadde små materielle ressurser, var de rike på stimulanser fra kunst og kultur. – Vi var heldige som hadde en klok mor som tok vare på alt og alle i familien.

Tidsbroen, olje på lerret, 116 x 89 cm

Atelieret med stor takhøyde ligger fredfullt til inne i skogen, tre mil fra Karlstad. Her lytter han alltid til musikk mens han maler. Han tar regelmessige pauser og titter ut gjennom vinduene, ser på fuglene, drikker kaffe om morgenen og holder sine «sorte, indre hunder» på avstand. Når det er kaldt, fyrer han med ved. Tidligere malte han i mange tiår i sitt atelier i Frøyas gate i Oslo. Kunstneren føler seg frigjort fra tid og sted når han maler. Han fanger ofte ideer til nye motiver med et kamera. Han ser på lyset og lar ideen ligge en stund før han maler bildet. Det er alltid er intens kamp å få flaten til å leve.

Langs veggene i atelieret står malerier tett i tett. Opp mot veggen står et skyebilde, i ruvende format med fugler som svever i luften. Det har tittelen Tårnsvaler. I På cafe har maleren formet Kristi tornekrone, inspirert av Tizian, i bakgrunnen gjennom vinduet, som et bimotiv til hovedfigurene, to kvinnelige cafegjester.

Opptatt av det uskyldige barnet. Mor og barn-motivet er blant hans favoritter. Dette er bilder han maler med varm og rørende innlevelse. Et av dem ble malt for snart 30 år siden, da datteren Julie var to år gammel og hennes mor 27 år. En lyrisk følsomhet hviler over flaten. Han har også formet bilder med samme tema der han har kombinert kullstift og oljemaling. For å få enda sterkere frem atmosfæren av det skjøre og det vare. Av sårbarheten, varmen og ømheten mellom mor og barn. Denne forbindelsen er det fineste som finnes mellom mennesker, mener Thorvald. Kontakten mellom barnet og mors kropp de første årene av menneskelivet kan ikke læres av en maskin eller et dataprogram.

– Ingen barn kan leve uten kjærlighet. Så lenge barn opplever kjærlighet, kan det få til alt. Kjærlighet kan ikke bevises. De viktigste tingene i våre liv kan ikke bevises. Det må tro til for å forstå det. Ditt indre er en del av universet, og det guddommelige er inne i oss mennesker, mener Thorvald.

– Jeg er stor forsvarer av familien. Familien er det viktigste i livet mitt. Barnet, det må ikke stå alene. Det er inngangsporten til alt liv.

– Som far og bestefar er min styrke evnen til å lytte. Være til stede. Samværet med fire barn og tre barnebarn er livets store glede. Men livet har også bydd på rikelig med frustrasjoner. Lidelse. Og ensomhet. Å være maler er et ensomt yrke. Jeg har forsaket materielle ting, og søkt trøst. I natur og i kunst. I perioder har jeg hatt behov for å glemme.

– Jeg kan være både stivnakket, ubøyelig og ikke alltid så lett å ha med å gjøre. Heldigvis har jeg humor. Jeg kan le av meg selv. Livet er kort. Det er som et lite pust. Innerst inne er jeg bare en liten og ubetydelig gutt tross alt.

Det finnes ingen andre arter på jorden enn mennesket som kan tilskrives moralsk verdi. Livets avhengighet er en betingelse for fortsatt liv. Derfor er Thorvald intenst opptatt av at vi må ta vare på individet og den vestlige og humane sivilisasjonen. Kjærlighet til livet og naturen er det som driver Thorvald fremover, i en evig jakt på å fange inn en liten flik av menneskelivet.

INNSEGLINGEN TIL MIN BARNDOMSBY, olje på lerret, 100 x 90 cm