Tett på Unni Askeland

Unni Askeland er aktuell med utstilling hos Galleri Fineart. Her ved maleriene Selfie fra sengen 1 og 2. Foto: Anne Vesaas.

Unni Askeland er aktuell med sin mest personlige utstilling noensinne.

– Det er jo egentlig en eneste svær kontaktannonse, haha!

Jeg befinner meg i stormens øye, orkanens sentrum og det nervepirrende midtpunktet for den type sentrifugalkraft som gjerne oppstår når en billedkunstner står midt i en produksjon. Hun er veldig blond og i høygir. Hun er Unni Askeland, fortsatt. Og hun er ganske god under den type press, tenker jeg – men jeg sier det ikke, for jeg vil ikke risikere å øke presset. Den serien malerier som står langsetter veggene, er resultatet av en nokså voldsom manøver – de er selvsagt mange, og like selvsagt er de fleste ganske svære. Så langt er det kjente omgivelser, men så utkrystalliserer det seg en form for konsekvens, et internt regime som hovedsakelig består av to komponenter. I bakgrunnen lurer illustrasjoner fra John Miltons Paradise Lost – en diktsyklus som ble publisert i sin endelige versjon i 1674, og Unni sitter på et innbundet eksemplar som ikke er mange år yngre. Den ligger i en liten pose på bordet.

U: Jeg fikk den i gave, ble hekta på bildene.

T: Det er jo en resonans i fordrivelsen fra lystgården i forhold til resten her, er det ikke?

U: Jo, men det er også det bildet av Eva som er så besnærende. Det er jo hun som steller i stand alt trøbbel. Jeg vil liksom være Eva, skjønner du? En uskikkelig Eva, haha. Og det bildet der (peker på ett av mange selvportretter; en halvnaken representasjon av Unni med noe som kan oppfattes som deler av en nonnedrakt, holdende en lavendelfarget vibrator) er ganske viktig, sånn sett.

Og der ligger den andre komponenten i forgrunnen, oftest rett over illustrasjonene av smådjevler og kommende apokalypse; undersøkelsen av den egne kroppen som hardvaluta i en skog av nettbasert dating. Muligheten for å bestille hjem folk for å pule med et tasteklikk på mobilen. Tematisk ville det relativt friksjonsfritt latt seg gjøre å operere med slikt i forskjellige fotografiske formater, men siden friksjon tilfeldigvis er noe av det som er interessant for en billedkunstner, blir dette håndtert på gamlemåten: med tegning og maling.

T: Altså, jeg tror faktisk dette her er det mest personlige jeg sett fra deg, foreløpig – og da har jeg sett deg naken, grine over en skilsmisse og bearbeide sorg innenfor kunstnerskapet. Er det en bevisst progresjon der markørene for hva man kan tillate seg stadig flyttes forover?

U: Kanskje, men dette her … det er jo nesten bare meg her. Det handler jo i en viss forstand om at jeg er alene, og usikkerheten over det å bli eldre. Der er jo absolutt ingen menn i disse bildene. Ja, bortsett fra den pikken der i hjørnet, men den tror jeg faktisk jeg bare må ta vekk, for den er så forstyrrende.

T: Er du nå så sikker på det?

U: Haha, nei, jeg kan ikke ha den der. Det går ikke.

T: Det blir fort mer ateliersamtale enn intervju, dette her, men jeg synes den er ganske morsom. Den er jo ganske … kort. Som om den er der for å være skuffende.

U: Hold opp!

T: Men jeg lurte på en annen ting. Nesten alle fargene ligger i en rødskala.

U: Ikke alle …

T: Nei, men påfallende mange, det går fra rosa til lilla, over rødt og oransje?

U: Ja, men det er disse her – de der ute er mer svarte. Men de er mer spesifikke, fordi de handler om han fyren jeg har hatt som en besettelse en tid.

Unni har tidligere fortalt meg om denne beskjeden som tikket inn på skjermen fra en fremmed fyr, og hvordan graden av flørting eskalerte derfra over nettverket og førte til en feberliknende tilstand av begjær. Hun fortalte meg det faktisk allerede for flere uker siden, fordi hun ville vite om jeg kjente mannen eller visste hvem han var. Det gjorde jeg ikke. Men, slik liv og virke gjerne flyter sammen i dette uforutsigbare kunstnerskapet – og så til de grader – ble denne opphetede forbindelsen momentant en del av arbeidet. Historien utviklet seg både typisk og utypisk; i ukesvis møtte han ikke opp til avtalt tid, før han plutselig bare var der. (Det vanlige er vel enten eller – men, det vet jeg jo i grunnen egentlig fint lite om; jeg har operert med et fast forhold gjennom såpass lang tid at Tinder ikke fantes da det begynte.)

Askeland foran hovedverket Serendipity.

U: Det er kaos, det der. Det er virkelig bare kaos.

T: Men har du fortsatt kontakt med ham?

U: Ja, han melder meg fortsatt, men ikke like mye.

Nå, sånn etterpå, slår det meg jo med full kraft at nettopp det utypiske jo er det som er typisk. Det uventede møtet er faktisk en konstant hos Unni Askeland. I hvert fall i senere år. Og det ender gjerne enda mer uventet enn det begynner, hvis det nå ender i det hele tatt. I 2014 låste hun seg inn i et galleri i 14 dager sammen med en kar hun ikke kjente, og laget i den forbindelse verdens lengste videoarbeid (14 dager langt, tilfeldigvis). Og før det var det en fyr som ga seg ut for å være en annen enn han var, noe som holdt helt til den fyren han ga seg ut for å være, leste om saken i avisen og så seg nødt til å si fra. Og så altså han her, som gang på gang ikke møter opp, men så plutselig gjør det. Som metode egner jo dette seg veldig godt når et kunstnerskap kantrer fra hyppig sitering og pop-art-informert ikonografi over i en direkte tiltale og målbevisst undersøkelse av hva som skjer når fiksjonen overskrider virkeligheten. For, er ikke det hele greia med å taste seg frem til folk som oppfyller ens preferanser utelukkende på et visuelt plan? Folk som gjerne har sin egen skjulte agenda, som selvsagt ikke per automatikk er spesielt kompatibel med ens egen?

U: Jeg er ikke så mye på Tinder lenger. Jeg gidder ikke. Men du skjønner tittelen på utstillingen?

T: Uh, «er jeg fin nok for deg?»

U: Ja, med gåseøyne og liten «e».

T: Liten «e»?

U: Ja, men du skjønner den? At den stikker veldig dypt inn i dette her?

T: Ja da, men….liten «e»? Du vet at Rote Armee Fraktion konsekvent benyttet seg av lower case letters i tekstene sine?

U: Wow! Nei, det visste jeg ikke.

T: Jo, fordi versaler er å anse som en form for småborgerlig undertrykkelse – hvis alle bokstaver er like store, demokratiserer man språket, og markerer samtidig en avstand til klassesamfunnets forskjellsbehandling.

U: Haha

T: True story, men ellers bruker de punktum og kommategn helt som vanlig.

Men, Tinder er jo bare overflaten på en heller bunnløs mellommenneskelig problematikk – tenker jeg, fortsatt uten noen som helst førstehåndserfaring med denne appen som for noen helt har møblert om og rasjonalisert måten man forholder seg til dem man potensielt kan komme til å ligge med. De aller ferskeste bildene her står uansett som en konsekvens av denne forandringen. Det handler om å bli sett. Enten det er fragmentert, karikert eller tilsynelatende selvutleverende, utgår majoriteten av bildene fra selfies av den sorten man heller sender i PM enn legger ut for alle å se. Men det er med den røffe linjen fra de forberedende kunstskolenes akt-tegning det foregår, som bærer med seg den gammelakademiske eimen av å være «autentisk» – for hva er det kunstneren i første rekke driver med? Kunstneren ser – det er der alt begynner. Kunstneren ser, og det er fra det utgangspunktet gjerne mye som skal til før kunstneren – hvis omstendighetene er heldige – blir sett. Av forskjellige grunner er Unni Askeland for lengst forbi alle sperrer når det gjelder å bli sett – hun befinner seg mer i den sfæren der man blir bevoktet og avbildet. Hun er ganske enkelt en kjendis, og med dette til stede også som bilde, i organer man kan mistenke for ikke å helt ha satt seg inn i kunsten som produseres. Det kan være – og jeg burde så klart ha spurt om det – at det har hatt en effekt som har gjort det nødvendig å agere mer ekstremt innenfor dette formatet, der det fragmenterte selvet faller på plass og oppløses på ny, bare for å reorganiseres og opptre i en annen form, sett av et annet blikk, og enda et, med synden og skammen som bakteppe. Faktisk, selv uten tilstedeværelsen av Paradise Lost ville en form for religiøs intensitet ha gjort seg gjeldende i disse omstendighetene. På tross av at det ikke – overhodet ikke – fremstår som et martyrskap der den egne kroppen står på spill og den sårbare utsattheten, på kanten til hudløs, brettes ut. Der er heller ingen moralske hint om det forferdelige, eller det fantastiske, ved denne digitaliserte kontakten mellom komplett fremmede mennesker som ønsker noe fra hverandre.

Bare dette enkle; registreringen av at ting ikke er som de var før (de er jo aldri det), at man kanskje ikke lenger er 18, og at kroppen hverken ser ut eller fungerer sånn som man forstår seg selv. Det som gjør det nødvendig å spørre om man er fin nok – ikke i en bred altomfattende trang til bekreftelse, men rettet til det ene individet: er jeg fin nok for deg? Innenfor gåseøyne, i direkte nedstigende ledd fra David Bowies Heroes, for å destabilisere den antatte betydningen av spørsmålet, og med liten «e».

Da vi snakket om det, presset jeg ikke på om den greia med den lille «e», men det kan kanskje gi mer mening å flytte den fra Baader-Meinhofs manifester og inn i lyrikken – der dette grepet ikke sjelden forekommer. Fordi det forekommer noen direkte sitater her, og de forekommer i en viss størrelse. P.O. Enquist; «En dag ska vi dö. Men alla andra dagar ska vi leva», og Tor Ulven; «Sitt hos meg kjære, fortell om den tiden da jeg ikke finnes mer».

T: Jeg lurer litt på de sitatene … du har jo plukket de mest kjente og hyppigst siterte linjene fra disse forfatterne?

U: Ja, men de er viktige for meg, og de er riktige i denne utstillingen slik jeg ser den for meg og sånn som den vokser frem.

Og det er enda et paradoks innenfor et paradoks; selv ville jeg gjemt meg bak mindre kjente, og mer kryptiske, avsnitt fra disse forfatterne – for å skjule mine hensikter og på samme tid fremstå som særdeles belest og intellektuell. Men det er jo selvsagt et underliggende poeng i det å brutalt sitere det som allerede er blitt sitert før. Unni er ikke akkurat opptatt av å skjule seg bak noe, men heller forsterke det som allerede er dratt ut i fullt dagslys. Og sett ut fra hvordan ting utvikler seg, kan det være det trenger å gnis inn; livet er for kort til at man skal rekke stort mer enn å etablere en teori om hva det egentlig handler om. At der bestandig vil være informasjon i det nære møtet med en fremmed, men at det når alt kommer til alt er noe utilstrekkelig med isolerte tilfeller, og noe direkte katastrofalt med å gjenta slike møter – fordi hvis man ligger med folk mer enn to–tre ganger, begynner man gjerne å like dem, og da vil det gjøre vondt når de går.

Selvportrett som singel.