I forgrunnen Marthe Karen Kampens installasjon, Ode til Numedalsprofeten (tekstil, trestubber med oljemaling og kjetting).  

Marthe Karen Kampen og Johannes Borchgrevink Hansen har en løpende kunstdialog i livet de lever sammen på et lite småbruk i Eidskog uten mobildekning. Kanskje det er derfor verkene deres kommuniserer så uanstrengt i den nyåpnede utstillingen på Kongsberg Kunstforening.

Utstillingen vises på Kongsberg Kunstforening fra 25. januar til 12. februar 2017.

SOLEN OG FOSSEN representerer vitalitet og grunnleggende størrelser i naturen og disse kan henspille til de differensierende manifestasjonene av energi i våre respektive uttrykk, forklarer Marthe Karen Kampen.

Jeg har spurt henne om tittelen på utstillingen der kunstnerkollegene og samboerparet stiller ut sammen i den røde Låven like ved Numedalslågen som buldrer gjennom Kongsberg.

Marthe og Johannes jobber begge med tresnitt, men innlemmer også monotypier, tegning, maleri og skulptur i sine kunstneriske virker. De uteksaminerte fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2010 og 2012, begge med fordypning i grafikk. Så tok de det noe utradisjonelle valget med å bytte ut et trangt atelier i byen til fordel for masse boltreplass på et småbruk.

– Hvorfor valgte dere å flytte ut på landet og påvirker dette arbeidet deres?

– Vi flyttet fordi vi lurte på hvordan vi kunne få mest mulig tid til å jobbe med kunst. Rett etter at Marthe hadde fullført skolen åpnet det seg en mulighet med et lite småbruk på Kampen i Eidskog, en slektsgård i Marthes familie hvor ingen kunne eller ville bo ettersom stedet ligger avsides inne i skogen uten mobildekning. Her så vi vårt snitt til å kunne skape en hverdag med mest mulig fokus på det vi hadde utdannet oss til og ikke minst plass til å kunne boltre oss både ute og inne i låven. Nå etter fire år har vi klart å realisere drømmen vår om et eget arbeidssted, og har bygd om deler av låven til grafikkverksted og atelier. Det påvirker arbeidet vårt i den grad at vi kan jobbe mer konsentrert og lenger utover kvelden.

– Disse er inspirert av mine gamle sports-barnetegninger der det var veldig viktig å få med all reklamen på drakter, reklameskilt rundt banen etc, sier Johannes Borchgrevink Hansen om sine tresnitt.

– Men hvordan er det egentlig å være både samboere og kunstnerkolleger, og preger det deres egne individuelle kunstnerskap?

– Det er mange fordeler med å være samboere og kolleger da vi begge deler samme interesser og har felles mål. Vi har en løpende kunstdialog i livet vi lever sammen. Det faller seg like naturlig å fortelle om ideer eller diskutere arbeider i senga klokka syv om morgenen, som i bilen på vei til butikken eller i jobb på atelieret. Vi får noen fine avbrekk ettersom vi har en sønn på snart tre år som er mer interessert i skihopping og flagg. Vi jobber sammen på utsmykninger, men ellers jobber vi med egne arbeider og lar oss ikke påvirke i stor grad av hverandres uttrykk. Bortsett fra at vi har mange av de samme kunstneriske idealene, og dette gjør at vi har mange like referansepunkter.

– Hvordan vil dere beskrive deres særegne arbeidsmetoder og uttrykk?

– Johannes: Jeg overfører ofte en type dagboknotat-tegninger fra skisseblokker over på en treplate, for så å skjære på hver side av streken med en kniv for å skape en rå, men presis strek. I utstillingssituasjoner monterer jeg ofte opp trykk uten rammer i klynger eller større konstellasjoner for å fremheve papiret og trykkenes rufsete beskaffenhet, men jeg er heller ikke fremmed for å fremheve enkelte trykk i glass og ramme. Jeg arbeider også isolert med tegning hvor pennesplitt og tusj er mine favorittredskaper.

Marthe Karen Kampen og Johannes Borchgrevink Hansen.

Johannes Borchgrevink Hansen, Vi har (ikke) sett lyset, tresnitt.

Marthe: Jeg benytter meg av noe mer voldsomme redskaper som motorsag og øks når jeg lager tresnitt. Jeg gjør mange overtrykninger, for så å tegne med neglene på baksiden av arket. Den ”luftige” streken negletegningen gir, kontrasterer treplatens bastante uttrykk og gjør trykkene til monotypier. Jeg er opptatt av prosess og arbeidets tilblivelse, og som en naturlig forlengelse av dette oppstår nye arbeider med kanskje uventede sammenstillinger av materialer, farger og uttrykk. Dette resulterer i alt fra tekstile eksperiment, funnede objekter til malte trestokker som jeg i utstillinger komponerer sammen med grafikk.

Kunstverkene som vises på SOLEN OG FOSSEN forsøker å gi tilskueren mange innfallsvinkler og assosiativ ammunisjon, til humor, absurditeter og eklektiske fortellinger. Marthe og Johannes leker godt sammen, og er samtidig frie og trygge i egne prosjekter. Slik kjærlighet bør være.

Marthe Karen Kampen, Der hjemme på gården, maleri/tekstilcollage: i konstellasjon med trestokk med oljemaling.

Marthe Karen Kampen, Da solen gikk ned i havet, oljemaleri på vinyl, i konstelleasjon med trestokk med oljemaling. – Gulvvinylen fant jeg på låven under en meter med hønseskit og brukte den som et underlag når jeg helte maling over trestokkene mine. Etterhvert som vinylen fylte seg med seig gammel oljemaling kunne jeg ikke motstå fristelsen til å skli rundt på bare føtter i malingsgjørma. Så tilførte jeg en rund flate og bølgede linjer nederst med hendene. Arbeidet har oppstått på en uhøytidelig og intuitiv måte, jeg søker og etterstreber en ureddhet i mine arbeidsprosesser. Tittelen er ment som en åpen og poetisk inngang til arbeidet, men med en underliggende uro.