1917 – En revolusjon innenfor kunsten

Boris Mikhailovitsj Kustodjev, Bolsjevik, 1920. Olje på lerret, 101 x 140,5 cm. Det statlige Tretjakovgalleriet, Moskva. Foto © Det statlige Tretjakovgalleriet.

Neste år vil den russiske revolusjonen få stor oppmerksomhet i form av mengder av bøker, TV-program og avisartikler, og til og med de store museene og kunsthallene henger seg på. I London viser The Royal Academy en stor utstilling som tar for seg hvordan avantgarden i 1917 raskt stilte seg til tjeneste for det nye regimet for deretter å bli totalt avvist av Stalin i 1932.

Det er ingen tilfeldighet at The Royal Academy har valgt Boris Mikhailovitsj Kustodjevs maleri Bolsjevik fra 1920 til å pryde plakaten for den store utstillingen Revolution: Russian Art 1917–1932. Ordet bolsjevik betyr majoritet, og i maleriet ser man en gigantisk mann med rød fane som målrettet vandrer mot Kreml, fulgt av massene som revolusjonen skulle befri. Bildet er fylt av besluttsomhet – og av en fremtidsoptimisme som skulle vise seg å være uberettiget. Men det visste verken Kustodjev eller de andre avantgarde-kunstnerne da.

Bruddet med tsar-stilen. I vest har det ikke akkurat vært mangel på utstillinger med de store navnene innenfor den russiske avantgarden; Malevitsj, Rodtsjenko, Kandinskij med flere, men utstillingen på The Royal Academy vil fortelle en mer kompleks historie om hvordan kunsten fortonet seg de første årene etter revolusjonen, sier kurator Natalie Murray.

– Vi har villet vise kunsten i hele dens bredde, fra Kandinskijs abstraksjoner til fremveksten av den sosialistiske realismen, som etter 1932 ble den eneste tillatte kunstretningen etter ordre fra Stalin. Dessuten har vi inkludert kunstnere som er mindre kjente i vest og tatt med ulike undertemaer, som hvordan kvinner ble fremstilt som likestilte med menn og hvordan arbeideren ble helten i det nye samfunnet, båret frem av maskiner og teknologi.

Isaak Brodskij, V. I. Lenin og demonstrasjon, 1919. Olje på lerret, 90 x 135 cm. Statens historiske museum. Foto © anskaffet med assistanse fra Det russiske museum og utstillingssenteret ROSIZO.

I etterkant kan det virke merkelig at avantgarden fikk en så fremtredende plass i den unge Sovjetstaten, men det nye regimet trengte kunstnerne, sier Murray.

– Mange av avantgarde-kunstnerne ble forfulgt under tsarveldet. De sto for en estetikk og en stil som var totalt forskjellig fra det som kalles tsar-stilen. Dette passet perfekt for det nye regimet som ville bryte helt med det forgagne. Og visuelle medier var enormt viktige i propagandaen ettersom mesteparten av befolkningen var analfabeter. Kunstnerne var på sin side raskt ute med å gå inn i revolusjonens tjeneste. Det fantes ingen kommersielle gallerier, så det var slik de kunne komme seg ut fra trange atelierer og møteplasser.

De fleste kunstnerne begynte å kalle seg «konstruktører», og mange arbeidet med design. Nesten alle lot seg registrere som «arbeidere», for det innebar at de fikk dobbelt så mange matkuponger da regimet innførte rasjonering. «Kunstnere» ble assosiert med noe borgerlig, og fikk altså bare halvparten så mange.

Som tannhjul i et maskineri. Utstillingen er delt inn i ulike temaer, og det første, kalt Hyll lederen, tar opp persondyrkelsen, først av Lenin, senere av Stalin. Murray forteller:

– Da bolsjevikene tok makten i 1917, hadde partiet bare 350 000 medlemmer, og for å stabilisere og legitimere regimet valgte man å rette oppmerksomheten mot Lenin. Det var fra ham ideene kom, de som skulle lede Sovjetstaten fremover, fulgt av folket. Dette kan også sees i Isaak Brodskijs maleri V. I. Lenin og demonstrasjon fra 1919. Et nøye uttenkt stykke propaganda.

En av det nye regimets sentrale ideer var at landet skulle industrialiseres, og da bør man huske at hele 80 % av befolkningen var bønder i 1917. Natalie fortsetter:

– I dette nye klimaet ble arbeiderne sterkt heroisk fremstilt, og kjønnsforskjellene ble mer utjevnet. Kvinnene, som under tsar-tiden hadde en erotisk eller dekorativ funksjon i kunsten, fikk en mer likestilt rolle i det nye samfunnets kunst. Kvinner fikk en ny status. Aleksandr Deineka var blant dem som billedliggjorde dette, blant annet i maleriet Tekstilarbeidere fra 1927. Deineka hadde en egen evne til å fremstille samhørigheten mellom mennesker og maskiner i sine kraftfulle motiver.

De første årene etter revolusjonen handlet det om å raskt bygge opp den industrien som fantes under tsarveldet, men som ble ødelagt under borgerkrigen. Deretter ble det foretatt en storstilt industriutbygging, og det er ingen overdrivelse å hevde at regimet betraktet innbyggerne i Sovjetstaten som tannhjul i et stort, enhetlig maskineri. En oppfatning som skulle lede til de såkalte femårsplanene der all produksjon ble styrt fra toppen, ofte med ødeleggende konsekvenser for befolkningen og økonomien.

Tomme ansikter. Utstillingen på The Royal Academy refererer til en utstilling som ble vist i 1932. Natalie forteller:

– Den var satt sammen av kritikeren Nikolai Punin og het Kunstnere i Sovjetsamveldet gjennom 15 år. Den skulle egentlig ha vært vist i Moskva, men der fantes det ikke et museum som var stort nok, så den ble vist på statsmuseet i Leningrad i stedet. Her ble et helt rom viet Kasimir Malevitsjs malerier og arkitektoniske modeller. Vi har lyktes med å samle alle disse verkene. Dette er første gang de er samlet siden 1932, og utstillingsdesignet er en nøyaktig gjengivelse av det opprinnelige.

Kort tid etter satte Stalin en definitiv stopper for avantgarden og erklærte den sosialistisk realismen som den offisielle kunstretningen. Nikolai Punin ble arrestert og unngikk med nød og neppe å bli avrettet. I 1949 ble han arrestert igjen og transportert til Gulag, der han døde i 1953, bare noen måneder etter Stalins bortgang.

Blant verkene til Malevitsj inngår maleriet Bønder fra 1930, som stilmessig minner om Giorgio de Chirico, med et abstrakt landskap og to figurer med tomme ansikter som vender seg mot betrakteren.

– Malevitsj hadde en dyp medfølelse for sine medmennesker, og det nye regimet gikk brutalt til verks mot bøndene og landsbygda. Gårdene deres ble kollektivisert, og det kaoset som oppsto, førte til sultkatastrofe.

En avantgarde med ulike retninger. En av utstillingens avdelinger kalles Det evige Russland. Den inneholder verk som viser hvordan tradisjonelle motiv forble en del av den nye kunsten, og som på mer eller mindre subtile måter ble tilpasset til propagandaen – som Kuzma Petrov-Vodkins Fantasi med rytter på rød hest. Utstillingen viser også de helt ulike stilretningene og ideologiene blant de russiske kunstnerne – ikke minst skillet mellom suprematisme og konstruktivisme. Her råder det en viss forvirring ettersom en del av kunstnerne gikk fra den ene retningen til den andre. Malevitsj, som var leder for suprematistene, hadde i 1915 forbløffet de besøkende på en utstilling i Petrograd med 35 abstrakte malerier, deriblant det berømte Svart firkant. Han var egentlig en kristen mystiker. 12 år senere skrev han i boken Den ikke-objektive verden: «Året 1913, da jeg desperat forsøkte å befri kunsten fra den døde vekten av den virkelige verden, tok jeg min tilflukt i firkanten.» Han skrev videre at «kunsten har ikke lenger noe å gjøre med objektet», og at den kunne «eksistere i og for seg selv uten gjenstander».

Diametralt motsatt sto konstruktivistene som helhjertet omfavnet den materielle verden i sin streben etter å tjene revolusjonen. Og de gjorde det i arkitektur, skulptur, plakater, klær, bokomslag og til og med i porselen. I utstillingen inngår blant annet en tekopp, designet av Lyudmila Protopopova i 1931. Lomonosov Porselensfabrikk i Leningrad, som tidligere het Den Keiserlige Porselensfabrikk, ansatte en rekke kunstnere til å designe former og mønstre som passet inn i den offentlige propagandaen.

At revolusjonen åpnet dørene for avantgarden, førte til at en del kunstnere vendte tilbake til hjemlandet. Blant dem var Vasilij Kandinskij, som ved siden av eget kunstnerskap også grunnla Instituttet for kunst og kultur i Moskva og tok initiativ til å opprette flere museer rundt i landet. Marc Chagall hadde vendt tilbake fra Paris noen år før revolusjonen, og jobbet som kunstkommisær i Vitebsk. De fikk begge nærkontakt med revolusjonens mørkere sider. Det nye systemet ble for snevert for Kandinskij, han reiste til Bauhausskolen i Tyskland i 1921. Chagall opplevde selv hungersnøden og dro tilbake til Paris i 1923.

Marc Chagall, Promenade, 1917–18. Olje på lerret, 175,2 x 168,4 cm. Det russiske museum, St. Petersburg. Foto © 2016, Det russiske museum, St. Petersburg. © DACS 2016.

Propaganda og drømmer kontra virkelighet. Avantgarden kjente motvinden komme lenge før Stalin brutalt slo til i 1932. Mot slutten av 20-tallet ble de konstruktivistene som arbeidet med med fotografi og film, anklaget for «formalisme». Anklagene rammet blant andre Aleksandr Rodtsjenko, kjent for sine dristige bildevinkler, og dokumentarfilmskaperen «Dziga Vertov», mest kjent for sin banebrytende film Mann med filmkamera. Rodtsjenko innordnet seg under de nye direktivene fra Stalin. Vertov og de øvrige avantgardistiske filmskaperne ble i praksis hindret i å lage film. Unntaket var Sergei Eisenstein, internasjonalt kjent for Panserkrysseren Potemkin, som tross alt, men med store vanskeligheter, kunne fortsette å lage film.

Utstillingens siste del heter Stalins utopi. Den tar for seg den sosialistiske realismen og den repressive, monumentale arkitekturen, fullførte såvel som uferdige prosjekter. Her presenteres kunst og arkitektur som ble toneangivende i kommunistdiktaturene i Øst-­Europa, Maos Kina og Nord-Korea.