Varmen i Nøstetangen glasshytte kommer ikke bare fra brennovnene. Den kommer også fra gründer og gravør Lynn Funnemark Johansen, som med lidenskapelig engasjement og stø hånd opprettholder utsøkte glasstradisjoner fra 1700-tallet.
HOKKSUND (KUNST): Nøstetangen glasshytte, ett av Norges 34 små glassverk, ligger noen få gåminutter unna Hokksund sentrum. Hytte og hytte, navnet viser seg å bedra, for dette er et hus, eller nærmere bestemt en ombygd stall. De tykke, brune bjelkene strammer fortsatt muskler i taket, som om de tviholder på både byggverket og alle aktivitetene de har vært vitne til under seg. Lynn Funnemark Johansen, stedets gründer, glassgravør og entusiast, viser KUNST ivrig rundt. Bortsett fra kjøkken og toalett er glasshytta et eneste avlangt kjemperom. Hestenes båser er revet, det gamle jordgulvet er dekket med fliser, og et koselig butikklokale i ekte bondestil har vokst fram. Langs veggene henger ikke lenger saler og tøyler, men der klatrer utallige hyller, fylt med kunstglass som er skapt akkurat her. KUNST ser ikke hva som befinner seg helt innerst i rommet, men får en forutanelse om at det er der selve glassblåsingen foregår. Sannsynligvis er det også målet for Lynns spontane guiding, som er alt annet enn rettvinklet og kronologisk.
– På en god dag kan vi lage 18 sånne rødvinsglass før lunsj og 18 ølglass etter lunsj, sier hun og befinner seg plutselig ved en salgshylle der glassene heter Nøgen Jomfru. – Så, når folk ønsker å bestille 1000 glass og ber om en gunstig pris, så ler vi bare. Faktisk lager vi maksimalt 1000 av hvert motiv, totalt, så Nøstetangen har en unik og begrenset produksjon.
Lynn Funnemark Johansen og Daniel Erlandsson.
Daniel Erlandsson og assistent Maja Larsson.
Daniel har vært glassblåser hos Nøstetangen i 20 år.
Tar opp tråden fra 1700-tallet.
Motivene Lynn snakker om, er gravering på glassene, som enten består av historiske motiver eller ønsket motiv fra kunden. Det er dette som gjør Nøstetangen unik. Eller som Lynn selv formulerer det:
– Man må tilby noe spesielt, ellers er det vanskelig å konkurrere med importglassene fra Kina som koster 20 kroner stykket.
Dette er imidlertid ikke bare et moderne grep de gjør for å overleve. Tvert imot handler det mest om å videreføre gamle tradisjoner. I 1740 ble det nemlig reist en glasshytte akkurat her på Nøstetangen, med det noble navnet Chrystalverket. De spesialiserte seg på å munnblåse lysekroner, pokaler og glass til overklassen, ofte med personlige inngraveringer som initialer, monogrammer eller våpenskjold. I tillegg solgte de ferdigprodukter med motiver som fortalte noe om tiden de levde i. Kongens monogram var hyppig representert på vinglass, samt elefanter, som grunnet den nyoppståtte kontakten med Østen hadde en svært eksotisk status. I 1777 ble imidlertid produksjonen flyttet, og Nøstetangen lå glassdød i 213 år. Men så, i 1990, kom Lynn. Du vet, den typen entusiastmenneske som starter et glassblåseri uten selv å kunne blåse glass.
– Jeg startet denne glasshytta fordi jeg ville bevare de gamle tradisjonene og teknikkene fra stedet, forteller hun energisk.
Hun løper til andre siden av rommet, til noen utstilte vinglass fra 1700-tallet, alle med sirlig inngraverte motiver. Drømmende stryker hun pekefingeren over en snirklete og svært detaljert fugl, ett av de mange motivene hun holder liv i.
– Men jeg har måttet forenkle dem litt, slik at det går raskt å gravere dem, forklarer hun.
– Ellers blir produksjonskostnaden for høy. Jeg bruker 7 minutter på ett glass.
Lynn fyker videre innover i rommet, bråstopper og peker opp i taket. Der henger to store glassommerfugler som hun har laget selv. Det er altså ikke sant det Lynn har sagt, at hun «bare» er illustratør, hun har vært beskjeden. Hun lager også glasskulpturer som viser sommerfuglens metamorfose.
– Jeg elsker å sammenligne deres syklus med vår egen livssyklus, smiler hun varmt. – Du vet, å komme ut av puppen, gro vinger og fly av sted. Akkurat nå har jeg noen sommerfuglskulpturer på en nordisk vandreutstilling.
Lynn skaper også i glass, ofte blir det sommerfugler.
Tradisjonell Nøstetangen design.
En glasshytte trenger en glassblåser.
Vi fortsetter ferden innover i rommet mens Lynn forteller at hytta logisk nok huser en glassblåser. Og ikke hvem som helst, han måtte kunne lære seg de konkrete Nøstetangen-teknikkene fra 1700-tallet og blåse fram vakre pokaler. Siden Norge ikke har glassblåserutdanning, speidet hun mot utlandet.
– Jeg fikk inn en tsjekker og en danske, som ble kjempedyktige. Det er de som har lært opp Daniel, glassblåseren som jobber her nå. Daniel er svensk, og har tre brødre som også er glassblåsere. Av og til kommer alle brødrene hit, og vi har det kjempegøy sammen.
Og det er uten tvil denne svensken som er neste stopp på ruta, for jo lenger inn i rommet vi kommer, jo varmere blir det. Til slutt står vi i selveste verkstedet, hvor brennovnene gaper mot oss med halvåpne munner, fylt med noe som ser ut som lava. Det er det dog ikke, det er flytende glass. Daniel Erlandsson, stedets glassblåser gjennom 20 år, og Maja Larsson, hans lærling og assistent, kan ikke hilse helt ennå. De samarbeider intenst om en liten glasskurv, med opprinnelig design fra 1700-tallet. Tiden er knapp, for flytende glass stivner fort, så det er ikke tid til verken prat eller nøling. Det tar bare noen minutter å få den ferdig, men for noen minutter! Daniel og Maja er så samkjørte at det hele ser ut som en konsentrert dans der begge vet nøyaktig hva den andre trenger, uten å måtte si ett ord. Det flytende glasset som holder 1100 grader, snurres, formes, slipes og skjøtes, og til slutt setter Maja den ferdige kurven inn i avkjølingsovnen. Om to døgn er den ferdig og kan flyttes over til salgshylla, noen meter unna. Et særdeles kortreist produkt, med en lang historie.
Det tar den tiden det tar. Daniel kommer fra Kosta i Sverige, det lille tettstedet som ligger ved siden av Boda. Etter utdannelse på glassblåserskolen i Kosta jobbet han på glassverket deres i seks år før han flyttet til Norge, hvor han blåste i ett år på Hadeland før han kom til Nøstetangen. Her holdt det ikke med de vanlige røffe industriteknikkene han hadde tilegnet seg.
– Tsjekkeren som hadde vært glassblåser her før meg, lærte meg teknikkene fra 1700-tallet, og det var fingerspitzarbeid på en helt ny måte, forklarer Daniel. – Man må være følsom og kjapp på en gang. Ikke som i industrien, der alt må gå fort og effektivt. I gamle dager sparte de ikke på noe, da skulle alt være overdådig. Det ser du jo på utskjæringer fra den tiden også. Det måtte ta den tiden det tok.
Daniel innrømmer at det til tider går galt i prosessen. Da er eneste mulighet å begynne helt på nytt.
– Heldigvis er Daniel veldig tålmodig og har et rolig temperament, ler Lynn. – Det er ikke ofte jeg hører banneord.
– Nei, jeg har sluttet med det, svarer han lurt. – Jeg har funnet ut at det ikke hjelper.
Glassøyet.
Selv om Daniel har den ene hånden i eldgamle finteknikker og blåser fram autentiske lysekroner fra 1700-tallet, har han den andre hånden godt nedi modernismen.
– Jeg har mitt eget firma «Glassøyet», hvor jeg selger mine helt egne glass, designet og blåst av meg. – Der er stilen røffere og mer uttalt kunstnerisk i designen, med bruk av farget glass og lite inngraveringer. Stilen er strammere og tiltaler nok en annen type kjøpere.
Han viser KUNST ulike skåler med fargepigmenter som består av knust glass og ulike kjemikalier. Ved å rulle det varme glasset i disse smelter det fram en jevn farge. Noe mange ikke vet, er at det er forskjellig vanskelighetsgrad på fargene.
– Hvis du er på en glassutstilling, ser du kanskje ett eneste rødt glasskunstverk, ofte satt på hedersplass, forklarer Daniel. – Det er fordi rødfargen inneholder gull, så den er utrolig dyr. Dessuten er den veldig vanskelig å bearbeide. Grønt og blått er derimot enkle farger å jobbe med, så de er vanligere å se.
Daniel Erlandssons egen glasslinje er mer fargerik og røffere i designen enn de tradisjonelle Nøstetangenglassene.
Lekmenn i lek.
KUNST spør Daniel om det er mulig å få blåse litt. Han legger fra seg blåsepipa og smiler. Det må vi gjerne, men det er vanskeligere enn det ser ut som. Faktisk tar det to år før man klarer å lage en stett. Han demonstrerer ved å stikke pipen inn i glødeovnen, hente ut en kule med smeltet glass, snurre og snurre, forme det i en trekopp, blåse luft i pipen, sette tommelen lynraskt foran blåsehullet og iaktta glasset utvide seg. I starten blåser han veldig lite, men etter som glasset stivner, må han blåse hardere og lenger.
– Vi kan lage en glassdråpe, foreslår han, og gir pipa til KUNST.
Kort fortalt hadde Daniel helt rett: Det er mye vanskeligere enn det ser ut som. Uten å gå inn på detaljer så tar det hele tre forsøk før KUNST mestrer å lage en slags glassdråpe, og det med en betydelig dose håndfast hjelp. Og med glassdråpe menes egentlig bare å holde stangen stille, slik at glasset drypper og stivner før det når gulvet. Daniel er imidlertid svært omtenksom med lovord, og lager til og med en liten hank på dråpen, slik at den kan henges på juletreet. Og apropos jul, det er da Nøstetangen virkelig får kjørt seg. Lynn forteller at det kun er Nasjonalmuseet, Kunstindustrimuseet og Interiørgalleriet som får selge glassene eksternt, så de fleste kundene kommer hit til glasshytta.
– Før jul topper besøket seg. Det mange ikke skjønner, er at det kan være litt ventetid ved kassa fordi vi ikke har en egen ekspeditør. Det er bare Daniel og meg, så hvis vi er midt i glassproduksjonen, kan vi bare ikke slippe det vi holder på med. Da må kunden vente til glasset er ferdig, sier Lynn smilende.