De egentlige fargene

Roar Wold og Lars Tiller på kafé i Paris, 1951

Noen ganger kjenner entusiasmen min ingen grenser, hverken i tid eller rom. Det kan variere hva det er som utløser denne euforien, og det er vel heller sjelden kun én ting, men disse små øyeblikkene – og de er etter hvert blitt ganske sjeldne – er det som foreløpig holder meg gående på overtid innenfor det å skrive kunstkritikk. Jeg mener – ting tar jo slutt, sant? Hverken Lars Tiller eller Roar Wold er lenger til stede blant oss, men arbeidet deres befinner seg i den der heldige sfæren der ingenting noensinne blir ferdig. Overetasjen på Gråmølna i Trondheim er for øyeblikket et saftig modernistisk batteri, der bare de virkelig små nyansene skiller den ene kunstneren fra den andre. Det er ikke vanskelig å se at de jobbet tett innpå hverandre, for å si det med en bøtte understatement. Effekten er en overraskende og larmende direkthet fra et ståsted som for lengst er skrevet inn i historien, og utgjør den type paradoks som stadig pusher oss fremover. Nå er utstillingen bare en del av et større bilde, og en utstillingsrekke som går under navnet Håkon Bleken og Gruppe 5 – men disse tingene er altså såpass her og nå at de både markerer sitt eget univers og bryter seg ut av det på samme tid. Som var intensiteten i øyeblikket for deres tilblivelse nedfelt i materien, der kolorismen som oftest er brutalt tonet ned i en trøndersk blå-grå tone der alle andre farger opptrer som komplementærfarger. Som om denne skalaen fra veik lyseblå til nattsvart faktisk er og forblir den aller viktigste komponenten – noe som igjen åpner for spørsmålet om geografisk plassering; vil det noensinne fungere like godt – for eksempel – i Kristiansand under sommermånedene? For, er det ikke også sånn, at det å se dette i Trondheim i oktober, faktisk er optimale omstendigheter? Det, pluss det faktum at noen av oss jo husker Gråmølna fra gamle dager, før kunstmuseet gjorde det til en filial – en gang har jeg blitt spådd i det huset der (det er faktisk sant, og det er langt fra det eneste som skjedde), og den slags vil jo bestandig i en viss grad farge hvordan man forholder seg til ting. Og det plager meg litt at jeg gikk glipp av den innledende utstillingen med arbeider av Ramon Isern i denne utstillingsrekken – for jeg vet jo at jeg ikke ville fått et mindre kick av det. Noen ganger er kunsthistorien kjappere enn samtiden.