Untitled Anthropometry, (ANT 84) 1960. Tørt pigment og syntetisk harpiks på papir montert på lerret. 155 x 359 cm. © Yves Klein.
Fotografiet fra 1960 av den franske kunstneren Yves Klein som kaster seg ut fra en bygning i en stille bakgate, har blitt like ikonisk som omdiskutert. Han var bare 34 år da han døde av hjerte-infarkt. Allikevel lyktes Klein i å riste grundig i kunstverdenen og banet vei for minimalisme, konseptkunst og performance. Tate Liverpool viser en stor retrospektiv utstilling om ham.
Liverpool (KUNST): I 1947, da Yves Klein var 19 år, strakte han en finger opp mot den blå himmelen og signerte den i luften. Det var hans første kunstverk og en markering av at hans kunstnerskap skulle bli alt annet enn konvensjonelt. Darren Pih har ledet arbeidet med å sette sammen utstillingen på Tate Liverpool.
– Å signere himmelen var nærmest en programerklæring fra hans side, for hans agenda var å undersøke forholdet mellom kunsten og det uendelige rommet. Å strekke seg mot uendeligheten. Han arbeidet nesten febrilt og uttrykte seg i ethvert tenkelig medium; maleri, skulptur, performance, teater, musikk, film og arkitektur. Og han rakk utrolig mye med tanke på at han døde så ung.
Utstilling på en hybel. Yves Klein ble født i 1928 i Nice i Sør-Frankrike. Hans foreldre Fred Klein og Marie Raymond var begge kunstmalere. Lite tyder på at han som tenåring hadde noen ambisjoner om å følge i deres fotspor. Han studerte først ved handelshøgskolen, deretter orientalske språk, og hans store interesse var judo. Han ble venn med kunstneren Arman og begynte, etter å ha signert himmelen, å male selv. Darren Pih fortsetter:
– Klein reiste mye, fortrinnsvis i Europa, men også til Japan, der han oppnådde å bli judomester. I 1949 skrev han musikkverket Symphonie Monoton-Silence som besto av en eneste tone spilt uavbrutt i 20 minutter, fulgt av 20 minutters stillhet. Enda en forsøk på å strekke seg mot uendeligheten.
Familiebakgrunnen hans var ikke uvesentlig. Han skrev om den selv, og da i tredje person: «Født inn i et miljø med kunstnere og malere. Yves Klein ble tiltrukket av kunst, og spesielt av maleri, i barndommen. Selv om han ikke følte behov for opprør mot miljøet han levde i, er det likevel riktig å si at han i ungdommen kjente en viss irritasjon over de reglene for komposisjon i maleriet som stadig ble diskutert i hans nærhet. Et dårlig skjult fravær av vidd, sann frihet og perspektiv.»
Berømt foto. Leap Into the Void, Fontenay-aux Roses, France, 1960 October 23. Samarbeid med Harry Shunk og János Kender. © Yves Klein.
Untitled blue monochrome, (IKB 79), 1959, maling på lerret på kryssfiner. 139,7 x 119,7 x 3,2 cm. © Yves Klein.
Darren Pih kommenterer:
– Én ting er at han oppfattet foreldrenes holdning som snever, men samtidig ga det ham noe å reagere mot. Han dro også nytte av deres kontakter i kunstverdenen. I 1949 bodde han i London og fikk jobb via faren i en rammebutikk. Det var der han for første gang arbeidet med bladgull, pigment, pasteller og gesso – nettopp de materialene som skulle bli så viktige for ham. Og det var i London han hadde sin første utstilling. Ikke i et galleri, men på sin lille hybel der han satte opp små monokrome akvareller som han viste for sine venner. Selv om det var beskjedent, ble det et vendepunkt. Det var dette han skulle vie seg til.
Den blå fargen. Yves Kleins første større utspill på kunstarenaen kom i 1954 da han ga ut Yves Peintures, som i sin form var en slags parodi på en Catalogue Raisonné. Den inneholdt bilder av monokrome malerier som en liten forsmak på to galleriutstillinger han skulle vise i 1955 og 1956. Men reaksjonene ble ikke som Klein hadde forestilt seg, sier Darren Pih.
– Maleriene var i rødt, gult, oransje, blått og rosa, og publikum og kritikere betraktet dem mest som en dekorativ installasjon. Ikke som dører til uendeligheten, slik han hadde tenkt. Han bestemte seg derfor for å konsentrere seg om en eneste farge, nemlig blått. Sammen med en pigmentforhandler fant han en løsning; ultramarin i syntetisk harpiks, slik at fargen beholdt sin glans. Han døpte fargen International Klein Blue, forkortet IKB. På en utstilling i Milano i 1957 viste han 11 malerier, og nå fikk han virkelig respons. Han ble umiddelbart et navn, og så fulgte utstillinger i Paris, London og Düsseldorf. Han visste å markedsføre seg, og ved vernissagen i Paris slapp han 1001 blå ballonger opp mot himmelen.
Klein strebet mot uendeligheten, tomheten. Og det var nettopp tomhet som ble vist i utstillingen på galleri Iris Clert i Paris i 1958. Klein kalte den La spécialisation de la sensibilité à l’état matière première en sensibilité picturale stabilisée; Le Vide (Spesialiseringen av sensibiliteten i den rå materielle tilstand mot stabilisert billedmessig sensibilitet; tomheten).
Darren Pih forteller:
– Galleriet var helt tomt, bortsett fra et stort skap. Veggene i galleriet var hvite. Han hadde malt vinduene i IKB, og det var et blått forheng ved døren. Han hadde organisert en utrolig effektiv pressekampanje, og det kom 3000 mennesker på åpningen. Klein forklarte at maleriene hans var usynlige. Det var altså konseptet som var det sentrale; oppløsning av materien.
Klein jobbet hele tiden. I 1959 lagde han en serie blå murmalerier til operahuset i Geisenkirchen. Han hadde en utstilling med kinetiske skulpturer i samarbeid med Jean Tinguely, og utstillingen Bas-reliefs dans une forêt d’éponges (Relieffer i en svampskog) der han viste svamper han hadde brukt til å farge lerreter med IKB, festet på stålstenger med fundamenter av stein.
Den nye realismen. Kleins eksperimentering kom minimalismen i forkjøpet i en serie malerier da han festet lerreter på taket av bilen sin, kjørte i høy hastighet i regnvær og lot regn og luftforurensning sette sine spor på lerretene. Han lagde også en serie verk ved å svi lerretet med flammer og forme mønster i sotet. Darren Pih fortsetter:
– Han eksperimenterte på ulike vis ved å applisere IKB på lerret og gjenstander, mest oppsiktsvekkende var hans Antropometrier. Her smurte han nakne kvinner inn med IKB, og rett og slett dro dem over – eller la dem på – lerreter, som om de var en slags pensler. I 1960 arrangerte han en happening der et elegant antrukket publikum ble vitner til tilblivelsen av Antropometrier mens de lyttet til hans Symphonie Monoton-Silence.
Klein hadde snudd opp ned på kunstbegrepet, på kunstens innhold, hvordan den ble skapt. Og hvordan virkeligheten ble oppfattet. 27. oktober 1960 samlet en gruppe kunstnere seg i leiligheten hans for å skrive under på et manifest for bevegelsen Nouveau Réalisme, grunnlagt av kritikeren Pierre Restany. Darren Pih kommenterer:
– Man kan nesten se den nye realismen som et motstykke til – eller et svar på – den amerikanske popkunsten. Klein, Arman og de andre sto for en tilbakevending til virkeligheten, bort fra de lyriske aspektene ved abstraksjon. Samtidig ville de unngå figurativ kunst og i stedet jobbe med virkelighetens objekter og materialer.
Klein hadde allerede året før gruppen ble stiftet laget en rekke performancer som hadde vakt oppmerksomhet i Paris. Han kalte dem Zone de Sensibilité Picturale Immatérielle (Sone av immateriell billedlig sensibilitet). Han tilbød tomme rom i byen i bytte mot gull. Darren Pih forteller:
– Her ville han tydeliggjøre sin filosofi. Få folk til å virkelig oppleve tomheten gjennom å betale for den i gull. Prosedyren gikk ut på at kjøperen ga Klein en sjekk pålydende verdien i gull og fikk et eierbevis i bytte. Hvis kjøperen så brente eierbeviset, kastet Klein halve gullverdien, i form av bladgull, i Seinen. Da hadde de opplevd tomheten. En sinnstilstand rett og slett. Og Klein fikk til sammen åtte kjøpere.
Den franske pressen beskrev disse performancene som skandaler, og de vakte enorm oppsikt. For Klein var de enda et forsøk på å vise en vei mot tomheten.
The Chelsea Hotel Manifesto. Det er blitt kalt kunstens mest berømte fotografi. Saut dans le Vide (Sprang ut i tomheten) der Klein med dødsforakt kaster seg ut fra en bygning i en stille bakgate. Bildet ble tatt i 1960 av de to fotografene Harry Shunk og Janos Kender, i Kleins regi. Nede på gaten sto Kleins kamerater og tok ham imot i fallet, men dette ble senere retusjert bort. Bildet er manipulert, men det hindrer ikke at det både er spektakulært og ekstatisk, og en veldig direkte fremstilling av hans filosofi.
Klein hadde etablert en kometkarriere i Europa, og i 1961 ble den første store retrospektive utstillingen vist i Krefeld i Tyskland. Det gikk ikke like bra i New York, der Leo Castellis galleri ikke solgte et eneste verk. Under New York-oppholdet bodde Klein hos Rotraut Uecker på Chelsea Hotel. Der formulerte han sitt Chelsea Hotel Manifesto med beskrivelse av nye muligheter. «Akkurat nå er jeg veldig begeistret for «dårlig smak». Jeg har en dyp fornemmelse av at det i essensen av dårlig smak ligger en kraft som er i stand til å skape de tingene som ligger langt hinsides det som tradisjonelt kalles «kunstverk». Jeg vil leke med den menneskelige følelsen, med dens ’morbiditet’ på en kald og ilter måte.»
Disse planene skulle aldri bli satt ut i livet. I januar 1962 giftet han seg med Rotraut Uecker. Han lagde relieffer og avstøpninger av torsoer som ble farget i IKB. 11. mai 1962 ble han utsatt for det første av en rekke hjerteinfarkt. Han døde 6. juni samme år. 34 år gammel.
Yves Klein vises på Tate Liverpool
21. oktober–5. mars.