Par i glass

Foto: Bjørn Wad

De er kunstnere, designere og gründere med samme lidenskap: glass. Paret Kari Håkonsen og Vidar Koksvik er to av Norges fremste glasskunstnere. De har hvert sitt kunstneriske uttrykk og individuell signatur, men deler likevel det meste.

Tjura (KUNST): Rett ved grensen til Finnskogen ligger Tjura – et lite sted like utenfor Kirkenær i Grue kommune. Her, midt i et gyllent landbrukslandskap, omkranset av tett skog, bor to av Norges fremste glasskunstnere. Vi har fått beskjed om å se etter et hvitt hus med en rød telefonkiosk i hagen. Og kiosken gjør det ganske greit å konstatere at vi er fremme da Kari Håkonsen og Vidar Koksviks hjem åpenbarer seg bak en sving. Her har de også verkstedet sitt, hvor glassovnen ulmer på oppadgående gassrus denne dagen i oktober.

Vidar er vestlending, fra Naustdal i Sogn og Fjordane. Kari har røttene sine her, og har vokst opp i Grue. Begge hadde kunstfaglig bakgrunn – Vidar fra Kunstskolen i Rogaland og Kari fra Statens lærerskole i forming på Blaker – da de traff hverandre på midten av 90-tallet. Måten de ble kjent på, minner om åpningsscenen fra den klassiske, romantiske komedien When Harry met Sally: Uten å kjenne hverandre fra før fikk Vidar skyss med Kari til Orrefors i Småland der de begge skulle studere ved Riksglasskolan. Etter ti timer i bilen var det gjort – de ble kjærester. Og de fortsatte studiene sammen ved Surrey Institute of Art and Design, selv om Kari lå et år foran. Etter at de var ferdigutdannet på slutten av 90-tallet, bosatte paret seg i Bærum, og startet opp et glassverksted på Bærums Verk med tre venner. Etter hvert ble lokalet for smått, og de begynte å se seg om etter et nytt verksted. I 2001 fikk de nyss om at et gammelt hus på Karis hjemtrakter skulle selges, og slo til. Huset er opprinnelig en gammel landhandel, og kunstnerne har innredet et eget galleri med utsalg i den ene delen av huset. Over den gamle, originale kjøpmannsdisken selges glass, pyntegjenstander og skulpturelle kunstobjekter i glass. Kari og Vidar bor i den andre delen med sine to sønner, Storm og Jeger.

– Det at vi har bosatt oss her, har gjort det mulig for oss å kunne satse på den kunstneriske biten av virksomheten vår. Bokostnadene her er jo så mye lavere enn i byen. Og så er det jo bare halvannen times kjøring til Oslo, sier Kari. Paret pendler jevnlig til glasshytta på Bærums Verk, som de driver i tillegg til hovedvirksomheten på Tjura. Firmaet har de kalt «Klart».

Hildring av Kari Håkonsen.

– Det som er spesielt med å drive med glassblåsing, er at gassovnen vi bruker sluker energi, og vi har derfor svært høye utgifter. For å kunne få inntekter nok til å holde ovnen i gang, så må vi tenke kommersielt, forklarer Vidar.

En gasstank holder i seks uker, og koster 15–20 000 kroner. Og ovnen brenner stort sett hele året, bortsett fra om sommeren. Paret har også tre ansatte – to lærlinger og en glassblåser. For å få høy nok omsetning har de en relativt stor kommersiell produksjon. De lager bruks- og pyntegjenstander som glass, karafler og engler. Duoen deltar også på kunsthåndverkmarkeder, blant annet i Oslo og Risør, og på utstillinger og messer i utlandet. De har flere gruppeutstillinger i året, og separatutstillinger med ett til to års mellomrom. Karis neste utstilling er til sommeren, på Nøstetangen glassmuseum. Vidar skal ha en separatutstilling på Galleri Format i 2018. De har også utsmykningsoppdrag, og Vidar jobber for tiden med en stor lysekrone bestilt av Kunnskapsdepartementet. Nå på senhøsten er det dessuten julesesongen på Bærums Verk som er i fokus. De trives med kombinasjonen av kunstobjekter og bruksdesign, og mener områdene kunst og design utfyller hverandre.

– Vi har kunder og oppdrag over et stort spekter. Det mangfoldet er veldig spennende, og gjør jobbhverdagen variert. Vi bedriver en slags hattelek når vi går på jobb – noen ganger har jeg kunstnerhatten på, andre ganger er jeg håndverker eller designer, sier Vidar. Han trives også med det administrative ved å drive en glasshytte. Begge mener de har gründergenet i seg.

– At vi har klart å utvide bedriften med flere ansatte og to filialer, er mot alle odds – det er veldig tilfredsstillende, sier Kari. I fjor hadde de en omsetning på rundt to millioner kroner. Men utgiftene er store, og kostnadene til gassovn på to verksteder utgjør en stor del.

– Flere har sagt til meg at jeg er heldig som har en så kreativ jobb, men jeg synes jeg er heldig som slipper å være kreativ hver dag! Det å jobbe mot en utstilling er veldig utmattende, og da er det deilig når man er ferdig å bare sette seg og produsere noe man har gjort mange ganger før, og som man kan ut og inn. Det blir nesten meditativt å sitte og blåse glass da. Og ofte dukker det opp ideer til nye kunstprosjekter, forteller Kari.

– Hvor stor andel av det dere gjør anser dere som kunst?

– Jeg pleier å si at vi gjør så mye kunst som vi har råd til, sier hun og ler.

– Vi jobber stadig opp mot nye kunstutstillinger og har et ganske tett utstillingsprogram, så vi har derfor en ganske høy produksjon av kunstobjekter, sier hun. De anslår at om lag en tredjedel av det de lager er kunst, mens resten er produksjon.

– Hvis ikke vi hadde hatt muligheten til å gjøre kunstneriske prosjekter, så ville vi nok ha gjort noe annet enn glassblåsing. Det hadde ikke vært tilfredsstillende å bare sitte med kommersiell produksjon av småting. Da hadde vi druknet i engler og hjerter og vinglass, sier Kari.

– Hvorfor valgte dere glass som kunstnerisk uttrykk?

– Det var under utdannelsen på lærerskolen, der jeg spesialiserte meg i keramikk, at jeg oppdaget glasskunsten. Jeg søkte derfor på Riksglasskolan i Orrefors. Da jeg for første gang kom inn i verkstedet der, kjente jeg med en gang at det var dette jeg ville drive med, forteller Kari.

Vidar ønsket å bli billedkunstner, men fikk etter hvert øynene opp for glasskunsten. Selv om de er et par som deler samme yrke og kunstfelt, er det viktig for dem at de fremstår som to forskjellige kunstnere med hvert sitt uttrykk.

– Hvordan vil dere beskrive hverandres kunstneriske uttrykk?

– Vidar er en teknikkfreak! Han er veldig opptatt av å mestre glassblåsing på alle nivåer, og han er en av verdens teknisk beste glassblåsere. Han er inspirert av historiske stiler, spesielt den venetianske. Men jeg synes han har klart å skape sitt eget uttrykk, sier Kari.

Vidar er blant annet kjent for sine fargesterke lysekroner. I galleriet på Tjura står flere av de historisk inspirerte «Nøstetangen»-pokalene hans. De er elegante og høytidelige i form og uttrykk, men ser man nærmere på dem, blir man overrasket over den moderne dekoren og samtidskommentarene som er gravert på glassene.

– Jeg liker å jobbe med kontrasten mellom det historiske og det samtidige, for eksempel et politisk budskap eller en dagsaktuell tittel fra en avis, sier han.

– Du karakteriserer deg som en «glassblåsingspurist». Hva ligger i det?

– Jeg er opptatt av det funksjonelle, og er glad i den runde, oppblåste formen glasset har når det er blåst – det er en form som egner seg godt til oppbevaring. Og når jeg har avkjølt objektet, så er det ferdig, mener jeg. Jeg ønsker ikke å bearbeide glasset noe mer med sliping eller saging, forklarer Vidar.

– Hvordan vil du karakterisere Karis uttrykk?

– Hun har en sterk formsans. Det handler om stringens – klarhet. Hun rydder bort det overflødige og sitter igjen med essensen. Og hun pusher hele tiden grenser, sier han.

Kari og Vidar er blant Norges fremste glasskunstnere, og er ressurspersoner i glasskunstmiljøet. De arrangerer workshops på Tjura for norske glassblåsere, og underviser også i utlandet. Glassblåsermiljøet i Norge består av rundt 30 glassblåserhytter. Det finnes ingen glassblåserutdanning i Norge, den nærmeste er i Orrefors i Småland – et område med høy kompetanse på glasskunst. Andre kjente sentre for glasskunst er Seattle, Böhmen og Murano utenfor Venezia, kjent for sitt Murano-glass. Kari og Vidar regner seg som en del av studioglassbevegelsen som vokste frem i USA på 60-tallet. Da ble glassblåserhåndverket løftet ut av fabrikkene og inn i kunstnernes studioer. Kunstnere begynte å utforske glasskunst og skape unike objekter i egne verksteder. Slik ble glass kunst.

– Hvordan trekker dere veksler på hverandre? Og hvordan foregår samarbeidet mellom dere?

– Det er sjelden vi samarbeider, selv om vi er dypt involvert i hverandres prosjekter. Vi er sparringpartnere for hverandre, utveksler ideer og stiller hverandre de vanskelige spørsmålene. Og når det gjelder selve glassblåsingen, så samarbeider vi. Man kan jo ikke drive glassblåsing alene, man må være minst to, gjerne flere, forklarer Kari.

Kari Håkonsen er kjent for sine skulpturelle glassobjekter, som gjerne har runde, organiske former. Her glass i Hildring–serien.

Det er mange fordeler ved å være et par med samme yrke og lidenskap, mener de to:

– Et håndverk som glassblåsing innebærer mye fysisk arbeid, og da er det veldig godt å komme hjem etter jobb til noen som skjønner hva du driver med. Som forstår hvorfor du er sliten og lukter svette, sier Vidar og humrer.

– Og det å ha en partner som er like involvert og engasjert i det du jobber med, er utrolig fint. Som har forståelse for at man må jobbe mye med prosjekter som ikke kaster så mye av seg økonomisk, fortsetter han. Paret innrømmer at det blir vel mye prat om glass også utenfor arbeidstid. Og når de reiser på ferie, ender de ofte opp på et sted der det er glasshytte.

– Hva er det med glasset som materiale som fascinerer?

– Jeg blir veldig inspirert av teknikkene i glasskunsten – det å balansere på grensen av det som er mulig. Jeg ønsker å pushe den grensen, og prøver å finne nye måter å jobbe med materialet på, sier Kari. Hun har både jobbet med veldig tykt glass og med å få glasset så tynt som mulig. Noen av hennes siste skulpturelle objekter ble stilt ut på Kunsthåndverkernes årsutstilling i Fredrikstad tidligere i høst. Her har hun dreid glasset på en helt ny måte. «Jeg tar det slipte glasset tilbake for en ny runde i glasshytta. Balansen mellom knus og kollaps er hårfin. Bevare, endre, stoppe, fortsette? Brått er formen perfekt, den ble nøyaktig som planlagt. Eller helt annerledes», skriver hun selv om skulpturene i katalogen. Tidligere har hun jobbet med sandblåsing, og har sandblåst hull i glasset for å skape en blondeeffekt. Formene på skulpturene hennes er gjerne organiske, og i serien Mirage er objektene eggformet. Her har hun samarbeidet med en glass-sliper i Småland.

– Jeg tvinger ham til å gjøre ting han sier er helt umulig, ler hun. – Det var veldig spennende hvordan vi etter hvert klarte å lage ting vi aldri hadde sett for oss da vi begynte å jobbe sammen, forteller hun.

– Hva gir deg mest kick i glassblåserprosessen når du skaper de skulpturelle objektene dine?

– Det er det samarbeidet vi har når vi er fire eller fem i glasshytta, og jeg skal styre prosessen samtidig som jeg skal ta kreative avgjørelser. Arbeidsoperasjonene må skje raskt, og du jobber i en intens varme. Det er veldig spennende og utfordrende. Det er som en kjempestor dans med masse flammer og røyk og svette, sier Kari. For Vidar er det også den fysiske delen av yrket han trives best med – det å jobbe med hendene og håndtere alt utstyret som skal til. Også han legger vekt på at glassblåsing er teamwork.

– Det å bli samkjørt som team er en fin opplevelse – da er det ingen grenser for hva vi klarer, da er det gøy!

Utstillingsinstallasjon av Vidar Koksvik.