Kroppens tegnede poesi

Auguste Rodin, Nøgen meteor, u.d. Blyant, pensel og vannfarge på papir, 249 x 325 mm. Ordrupgaard, København (Foto: Pernille Klemp)

Rodin var minst like god tegner som skulptør.

De aller fleste tenker på skulptur når de hører navnet Rodin. Ikke så rart, for det er gjennom skulpturene han er kjent, og det er også gjennom dem – som er spredd i all verdens museer – allmennheten i både vest og øst har mulighet til å stifte bekjentskap med ham. Men han jobbet også innenfor andre medier, blant annet tegning og akvarell. Her er det en ganske annen Rodin vi stifter bekjentskap med – en langt mer drømmerisk og poetisk kunstner, som også beveger seg med sikkerhet over i det lyrisk abstrakte.

Den store presentasjonen på Statens Museum for Kunst viser en kunstner som er innadvendt, eksperimenterende og (i positiv forstand) sentimental, og ikke den selvsikre kunstneren med nese for episke, nærmest arketypiske figurer som dem vi ser i Helvetesporten og Tenkeren – for å nevne et par av hans mest kjente verk. Vi ser ganske riktig bruken av tegning som medium for forarbeider til de store skulptur-arbeidene hans – dette hadde vært vanlig praksis siden renessansen – men det er også mange områder Rodin fordyper seg i, og her har han større presisjon og følsomhet som tegner enn han har som skulptør.

Om vi ser på de mange, selvstendige forarbeidene til Helvetesporten, er det andre valører som betones her enn i det ferdige skulpturverket (som aldri ble helt ferdig). Det tvetydige og atmosfæriske, særlig utlagt mellom elskende, ligger utvilsomt tettere på den lekende og skjøre streken enn de harde skulpturformene, noe vi ser klart i den sjarmerende, lille tegningen En mand der omfavner en kvinde (ca. 1880) eller To elskende (samme år). Det utprøvende og skjøre korresponderer godt med temaet – Rodin er ikke opptatt av å slå fast, men å føle seg frem, lete og antyde mulige andre linjer for motivet, noe som i seg selv kan beskrives som en amorøs bevegelse, et uttrykk for omsorg, fra kunstnerens side.

Det er i det hele tatt i det mellommenneskelige Rodins tegninger demonstrerer sin fingerspissfølelse for emosjoner og stemninger. Utstillingens beste del er avdelingen for begjær, hvor Rodins tegninger beveger seg overraskende langt inn i erotikken (dette var sikkert for vovet for offentligheten da de ble laget). Han briljerer når han lar begjærskroppen løse seg opp i abstraksjonen, for det er jo ikke hvordan kroppen ser ut, men hva slags følelse som er i den som definerer erotikkens høydepunkter. I To figurer (ca. 1905) er grensene mellom kroppene utvisket og de glir over i hverandre, slik også begjæret kan viske ut skillet mellom individer med klart definerte grenser.

Det er også en investering i bevegelse og fyrrige gester i disse begjærs-tegningene som bevarer det utsatte i erotikken i stedet for å løfte frem det harde og brutale i den. Det er også i denne avdelingen hvor det innadvendte klarest tegnes opp, for det er i nytelsen kroppene blir synlige bak det sosiale rollespillet som så ofte dekker dem til. Det er her vi kan få en anelse om hvordan den enkelte mister seg selv i behaget og bare er. Rodins evne til å portrettere denne selvforglemmelsen er treffende og rørende, fordi han ikke prøver å legge til eller trekke fra noe; han avslører rett og slett noens nytelse – skjør og vakker som den er – slik den ser ut utenfra. Så fint, tenker vi kanskje. Så fint det kan være å slippe å forstille seg og bare ha det godt.

En tegning som Nøgen kvinde set forfra, den ene hånd på kønsorganet og benene spredt (uten dato) trenger ikke nærmere presentasjon, men det er slående med hvilken varme Rodin tegner opp linjene i en så til de grader seksuelt ladet og intim situasjon. Et motiv som ofte ødelegges gjennom pornografisk ufølsomhet, dyrkes her med en sans for skjørhet og sårbarhet som tar vekk den råheten som ellers ofte – tragisk nok – definerer motiver som dette. Han minner oss på en kroppslig-erotisk skjønnhet som reklame og porno får oss til å glemme. Det er vakkert, sjarmerende og ømt, det hele.

Auguste Rodin, To elskende, ca. 1880. Penn og brunt blekk, brun lavering, blyant og hvit dekkfarge på linieret papir, 152 x 123 mm.
Den Kongelige Kobberstiksamling, Statens Museum for Kunst / DEP346 (© SMK Foto)