Løfter på lokket med sokker

– Sokkene representerer noe sårbart, noe man har på føttene. Det ligger noe forsvunnet i å ta det bort fra en og stille det ut. Sokkene handler om mye mer enn Niculina når de ligger der, sier kunstner Charlotte Thiis-Evensen om prosjektet Linje 5. Foto: Carsten Aniksdal.

Ved å fylle kunstrommet med raggsokker ønsker Charlotte Thiis-Evensen å pirke borti skammen over egen velstand.

«How old are you?»
«56.»
«Do you have a family?»
«My husband is dead, but I have a daughter, she’s my family.»

Det er Charlotte Thiis-Evensen som stiller spørsmålene. Via en tolk svarer Niculina Nitica, den rumenske kvinnen som Linje 5 bygger på, Thiis-Evensens seneste kunstprosjekt. Videoverket, som foreløpig befinner seg på kunstnerens laptop ved spisebordet hjemme på Bygdøy, er et av flere elementer i utstillingen som vises på Kristiansand Kunsthall, TM51 og Kunsthall Grenland utover vinteren.

– Jeg gjorde det som en performance hvor Niculina først skrev spørsmål til meg sammen med en tolk. Da hun var ferdig, stilte jeg de samme spørsmålene tilbake til henne. Hun spurte for eksempel hvorfor jeg gjør dette, hva jeg vil med prosjektet. Da jeg spurte henne tilbake, hvorfor tror du jeg gjør det?, fikk jeg et veldig rørende svar. Hun skjønte jo at jeg ville hjelpe på en måte.

Klokken er ni om morgenen. Thiis-Evensen nipper til kaffen hun nettopp har brygget, mens hun har et halvt øre på sønnen i underetasjen for å si ha det til ham før han går. Bollen med frokostblanding hun lagde før jeg ringte på, husker hun ikke lenger hvor hun satte fra seg. Hun ler litt av seg selv. Joda, det er mye å tenke på om dagen. Nylig åpnet hun utstillingen Gre hår på Vigeland-museet, og hun er midt i innspillingen av de siste episodene til tredje sesong av Arkitektens hjem for NRK. Parallelt ferdigstiller hun Linje 5, oppkalt etter T-banen Nitica tar mellom Sognsvann hvor hun bor i telt, Majorstua hvor hun strikker sokker på gata, og Grønland hvor hun sender pengene hun tjener hjem til tenåringsdatteren i Romania.

– Niculina sitter i et kryss hvor jeg går forbi på vei til NRK, og jeg syntes de sokkene hun strikket var så fine. Hun er opptatt av at hun ikke vil ha penger hvis hun ikke gir noe tilbake, hun har en veldig stolthetsfølelse. Jeg syntes det var noe fascinerende med den viljen og ble nysgjerrig på henne rett og slett. Jeg skaffet en tolk for å prøve å finne ut hvem denne kvinnen var og begynte å ha samtaler med henne. Og å kjøpe sokker.

Thiis-Evensen og rumenske Niculina Nitica intervjuer hverandre som en del av kunstprosjektet Linje 5, et verk som utforsker roller og maktfordeling. Foto: Carsten Aniksdal.

Avtalen var å kjøpe hundre par som Thiis-Evensen skulle presentere som en tekstilinstallasjon i forbindelse med Linje 5-prosjektet. Nå er hun oppe i 250 par og ser ingen ende på kjøpingen så lenge Nitica fortsetter å strikke. Hvert sokkepar koster 100 kroner. Kunstprosjektet har dermed blitt en viktig inntektskilde for Nitica.

– På et tidspunkt fortalte hun meg at datteren hennes hadde begynt å powerstrikke i Romania. Plutselig fikk jeg melding fra oversetteren min om at i dag kommer det 50 par sokker til Majorstua som du må hente, for Niculina har ikke plass i teltet sitt. Da måtte jeg jo bare ta ut 5000 kroner og kjøpe de sokkene. Hva skulle jeg gjøre?

Hun løfter på skuldrene, en gest som rommer både fortvilelse og komikk.

– Samtidig, hvorfor skal jeg kjøpe en Acne-jakke hver måned når jeg heller kan kjøpe de sokkene? Man får litt perspektiv på hva man bruker penger på. Vil du se, forresten?

Thiis-Evensen løper opp i overetasjen, kommer ned igjen med en stor, svart søppelsekk og heller en haug med tykke, fargerike raggsokker utover stuegulvet. Liggende slik, samlet, representerer de overflod, noe lunt og varmt – i stor kontrast til avsender Niticas tilværelse i Norge.

– Hvilket ansvar har du for Niculina?

– Det som ofte gjør prosjektene mine kompliserte, er at jeg tar tak i en personlig historie. Hadde det vært en gruppe, hadde det vært lettere å fraskrive seg ansvaret, men når du får et bånd til et menneske, blir det vanskeligere. Jeg føler ikke at hun er ute etter å utnytte situasjonen, men selvfølgelig får hun forventninger. Hvor går grensen for hvilken relasjon man skal ha og hva man skal gjøre for hverandre? Når hun i intervjuet spør «Har du lyst til å komme opp i teltet mitt og spise rumensk nasjonalmat?», så har jeg selvfølgelig lyst til det. Men skal jeg da invitere henne hit på pinnekjøtt? Hvor går grensen for når det blir for privat?

– Hvilke tanker har du gjort deg rundt de etiske problemstillingene som ligger i prosjektet, som for eksempel det å bruke en person i en sårbar situasjon til inntekt for kunsten?

– Uansett hva jeg gjør, så blir hun et objekt for mitt prosjekt, selv om jeg forsøker å skyve på maktbalansen. Det skjer noe når hun intervjuer meg, hun har en helt annen holdning, fremstår tydelig og sterk. I motsetning til når jeg intervjuer henne, da blir hun med en gang et offer. Den offerrollen, som er veldig typisk i dokumentar, prøver jeg å komme bort fra. Men det er vanskelig å komme bort fra gapet mellom hennes liv og mitt.

Problematikken er likevel ikke ny for Thiis-Evensen. Som kunstner og dokumentarist har hun lang erfaring med sensitiviteten som ligger i å plassere folk foran kamera, både på godt og vondt. Dokumentaren Valborg i Nyksund (2004), et samarbeid med Lisa Karlsson, skapte stor debatt da familien til 80 år gamle Valborg Gamlesæter oppfattet det endelige resultatet som et tillitsbrudd, et resultat hovedpersonen selv hadde godkjent. Thiis-Evensen har også måttet trå varsomt når hun i flere av verkene sine har brukt egen familie, enten hun har smugfilmet sin egen onkel (Fasade, 2008) eller belyst spørsmål om individualitet gjennom tanten Astris aller første tur til frisøren i kjølvannet av morens død (Sannhetens øyeblikk, 2004).

– Tillit er veldig viktig i forholdet mellom meg som kunstner og den jeg lager noe om. Uten tillit har man ingenting. Enten jeg intervjuer en arkitekt eller en som strikker sokker på gata, så handler det om å prøve å se det mennesket og hva det holder på med. Jeg tror kanskje det er det jeg er best på, å se folk.

Ved å gjøre seg selv til en del av Linje 5 blir kontrastene mellom Thiis-Evensen og Nitica en viktig del av prosjektet. Kunstneren beskriver hvordan møtet trigger en skamfullhet i henne over å være privilegert. Thiis-Evensen trer ofte inn i egne verk på denne måten for å belyse spørsmål rundt rollefordeling og makt. «Dokumentariske prosjekter blir best og mindre moralske når man risikerer noe selv ved å være en del av prosjektet», sa hun til Kunstforum i 2011. Hun beskriver Dominans (2002) som utgangspunktet for hele kunstnerskapet sitt, NRK-serien hvor hun ga fem ulike kunstnere i oppdrag å portrettere henne som journalist.

Å entre kunstfeltet fra journalistikken er, som kunsthistorikeren Kari J. Brandtzæg tidligere har påpekt, noe Thiis-Evensen er nokså alene om på den norske kunstscenen. Her fra NRK-serien Dominans, hvor fem kunstnere portretterte henne som journalist. Foto: Eline Mugaas.

– Dominans hadde akkurat det dilemmaet i seg – hvem har egentlig makten i en intervjusituasjon som den vi sitter i nå? Er det jeg eller er det du som skal skrive dette? I Dominans ble dette hele tiden en diskusjon. Fotograf Eline Mugaas tok et nakenbilde av meg i et veldig fint lys, og et annet i et blålig lys som jeg ikke likte så godt, men som hun syntes var fint. Så skulle jeg være med å diskutere hvilket bilde jeg ville bruke på trykk. På andre siden visste jeg at det var mye som skulle klippes bort fra intervjuet jeg hadde gjort med henne. Vi satt og forhandlet på hver vår kant om hver våre ting.

Den journalistiske tilnærmingen er gjennomgående for Thiis-Evensens kunstnerskap, selv om hun i starten av kunstkarrieren skammet seg over bakgrunnen sin. Hun kjente på at den ikke var helt akseptert blant kunstnerkollegaene. I dag ser hun at kunsten hennes har vært og er helt avhengig av metodene og erfaringen hun har opparbeidet seg gjennom 20 år i NRK.

– I og med at jeg jobber både som kunstner og i TV, har jeg i det siste vært veldig opptatt av hva det er som gjør lyd og video til kunst i rommet. Hva løfter det opp og gjør det til noe annet? Jeg synes ofte video kan bli veldig kjedelig i kunstrommet hvis man ikke gjør noe mer med det, gir det en romlig dimensjon.

Gre hår, som vises på Vigeland-museet ut januar, består av videoverk vist på store papirark som henger midt i rommet. De viser fremoverbøyde, nakne kvinne-kropper tildekket av langt hår som gres sakte. Skamfølelsen Thiis-Evensen løfter frem i Linje 5 er til stede også her, i den tildekkede nakenheten. Å gre hår er også en handlig flere av oss utfører daglig uten å kanskje legge så mye mer i det. Ved å destillere handlingen fra hverdagen tillater Thiis-Evensen oss å dvele ved dette ritualet og betrakte en virkelighet vi i utgangspunktet kjenner, på nye måter.

I Linje 5 er det et menneske som samfunnet ofte sorterer i kollektive begreper som romfolk, tiggere eller hjemløse, som løftes frem og får et ansikt. Thiis-Evensen strekker seg over bordet, holder opp et portrett av Nitica tatt av en fotograf i studio. Det er til utstillingen. Tatt ut av sin kontekst er damen på bildet fristilt kategoriene som skiller meg fra henne, hun ser mer ut som tanten min. Gjennom arbeidet kaster Thiis–Evensen ball med meg og mine holdninger og fordommer, bevisste og ubevisste, og det er ikke alltid så behagelig. Raggsokkene, som vanligvis pakker inn, varmer og beskytter, byr ikke lenger på demping.

– Du har tidligere sagt at du driver med kunst i håp om å kunne skape gjenkjennelse og kanskje flytte på noe for noen. Hva ønsker du å flytte på med Linje 5?

– Det å bli berørt er på en måte et tabuord i kunstverdenen. Men hvorfor skal man vise frem kunsten hvis det ikke skal berøre på en eller annen måte, enten det er intellektuelt eller med hjertet? Niculina forteller at hun har stamkunder, og jeg tror det er mange mennesker som har behov for å hjelpe, å delta. Krisen er helt uoverskuelig rundt oss i verden. Hvis denne enkelt-historien kan gi gjenklang og en følelse av at man bør gjøre noe, så synes jeg det er fint.

– Jeg leter ofte etter bittesmå handlinger, minimale ting som kan uttrykke noe større. Å gre hår, ta av og på hijab, helle vann… Det interesserer meg når man går i dybden på det, sier Thiis-Evensen, som for tiden viser utstillingen Gre hår på Vigeland-museet. Foto: Carsten Aniksdal / Marte Vold.