Unikt praktverk om Morten Viskums karriere

Det blåser kanskje verst på toppene, men noen ganger er det også der anerkjennelsen blir størst. Etter 23 kontroversielle år får Viskum sin egen retrospektive praktbok og en plass i kunsthistorien.

Morten Viskum har rukket mye. Siden han startet sin kunstnerkarriere i 1993, har han blant annet stuet rotter på olivenglass, korsfestet dem, malt bilder med døde menneskehender, støpt årlige selvportretter, mottatt hissig kritikk og massiv anerkjennelse. Ved å la etikk møte estetikk belyser han dyrenes rettigheter, samfunnets bevisste fortrengning av døden, dagsaktuelle politiske temaer og kulturelle tabuer. Men akkurat nå, akkurat denne høsten, dreies fokus mot ham selv. Drømmen han har hatt siden studietiden, har blitt til virkelighet. Viskum får sin helt egen monografi, en nesten 400-siders retrospektiv praktbok. Bare den minimalistiske tittelen i seg selv, Morten Viskums arbeider og tanker 1993–2016, krever en slags underforstått respekt. Viskums karriere er viktig og fullstendig selvbærende. Hovedpersonen selv er svært beæret over utgivelsen.

– Det er nesten uvirkelig, forteller Viskum på telefon fra Vestfossen Kunstlaboratorium, hvor han er daglig leder. – Dette er jo veldig anerkjennende. Ikke minst at det er den dyktige forfatteren, kuratoren og kunstkritikeren Demetrio Paparoni som har skrevet den. Paparoni har tidligere skrevet om blant andre Andy Warhol, Edward Hopper og Roy Lichtenstein, så dette er stort.

Dette må bli en bibel, Viskum!

Alt begynte for to år siden. Viskum planla sin store 2016-utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum, og det internasjonale forlaget Skira fikk snusen i ham. De elsket arbeidene hans, og ville gjerne lage en bok. Viskum og forlaget ble enige om å spørre den høyt respekterte forfatteren Paparoni om han ville være hovedforfatter, noe han altså svarte ja til. Det var visstnok ikke et vanlig ja, men et svært begeistret et, et ordentlig rungende og energisk ja, slik bare italienerne får til.

Den opprinnelige tanken var å lage en mindre bok på 100 sider, men slik gikk det ikke. Da Viskum sendte Paparoni 1000 fotografier av sine verk, slik at han kunne plukke dem han mente passet best for boka, endret hele prosjektet seg. Bildene av Viskums utallige malerier, installasjoner,performances og fotografier grep forfatteren for hardt, noe han formidlet til Viskum med ekte italiensk pasjon.

– Paparoni ringe meg og var svært opprømt, ler Viskum. Latteren hans er løs og varer i mange sekunder, noe som vitner om ordentlig norsk begeistring. – Paparoni utbrøt til meg: «Viskum, dette må bli en bibel på minst 400 sider!». Han syntes visst at verkene mine var altfor interessante til å la være.

Akademisk teamarbeid

Dermed var maratonen i gang. Det er i hvert fall slik Viskum selv beskriver de to påfølgende årene. Paparoni inviterte med seg flere kuratorer og hele ni unge kunsthistorikere fra Italia, alle i rollen som medforfattere. Sammen begynte de å utvikle manuset.

– De kom hit til Vestfossen for å se verkene mine med egne øyne. Deretter møttes vi i Milano, Venezia, Paris og London, blant annet for å gjøre dybdeintervjuer.

For dette er ikke bare en skrytebok. Det er et fagsterkt verk som pløyer dypt ned i Viskums tanker, karriere og verk, både i form av essays, intervjuer, tolkninger og fotografier av verk. Kunsthistoriker og kurator Tone Lyngstad Nyaas, som også er kurator for Viskums utstilling på Haugar denne høsten, har skrevet tekster om alle hans 16 selvportretter. De han årlig får laget i Paris, nærmere bestemt på bursdagen sin, ved å ta en fullstendig gipsavstøpning av sin egen kropp. Slik fødes årlig en ny versjon av ham selv, alltid i en tydelig rolle som kommenterer dagsaktuelle temaer. Viskum har støpt seg om til tigger (som et innlegg i tiggerdebatten), som en klovnete Breivik og som muslim, hvor han viser Mekka ryggen (som et innlegg i islamdebatten). Nå gleder Viskum seg over å lese kurator Nyaas sine egne tolkninger av hans alter egoer.

– Som kurator og kunsthistoriker leser hun jo inn noe av det samme som jeg gjør, men hun trekker også inn nye perspektiver som jeg synes er veldig interessante. Ting jeg har tenkt på, men ikke klart å formidle selv med ord.

Å velge ut fortiden

Bokas tilbakeblikk på Viskums karriere favner altså vidt, og definitivt dypt, men er likevel ikke altomfattende. Med tanke på at han har deltatt på over 100 utstillinger, måtte mye velges vekk. Valgene forlaget og forfatteren tok, var på ingen måte opplagte, noe Viskum finner forfriskende.

– Det har vært veldig interessant å se hvordan de leser kunsten min. Da forlaget skulle velge ut verk, forholdt de seg utelukkende til kunsten. Ikke til hva som er skrevet og sagt om meg gjennom årene, og ikke til hvilke verk som er mest kjent i Norge. De gikk rett og slett gjennom hele kunstnerskapet mitt og plukket det de syntes var viktigst og som passet best til tekstene. Noen steder setter de også kunstprosjektene mine opp mot kunsthistoriske verk, med referanser til både eldre og nyere samtidskunst, flettet inn i en større sammenheng.

Leserne får også se verk som aldri, eller sjelden, er vist før.

– Skulpturen av meg i år har ingen sett ennå, den vises først på Haugar 1. oktober, og selvfølgelig i boka. I tillegg er det noen eldre kunstverk som aldri har vært stilt ut før. Og så har jeg jo deltatt på mer enn 100 utstillinger i løpet av karrieren, og ikke alle har vært på så sentrale steder som Oslo, så her er det mye nytt for mange.

 En død hånd selger ikke bøker

Stort sett har Viskum forholdt seg rolig til forlagets utvalg av verk. Han har prøvd å se det litt fra siden, som han selv beskriver det, siden han tross alt står midt i det og sikkert er litt blind. Men noen diskusjoner har de hatt.

– Forlaget ønsket opprinnelig en veldig sober og fin bakside på bokcoveret, nemlig maleriet Hånden som aldri slutter å male. Men så tenkte jeg at for de som ikke kjenner kunstnerskapet mitt, så er det kanskje like så viktig å vise prosessen, altså et bilde av en performance der jeg faktisk maler med den døde hånden. Du må jo først kjenne til hvordan maleriet Hånden som aldri sluttet å male ble laget før det gir publikum assosiasjoner. Så det endte med mitt forslag. Da det kom til forsiden av coveret derimot, så var det helt uaktuelt for forlaget å vise en død hånd. De mente at da ville de ikke selge en eneste bok. Så det endte med at rottene på olivenglass, verket fra 1995 da alt startet, fikk hedersplassen.

Bare starten på et ærefullt samarbeid

Selv om Viskum har vært delaktig i prosessen hele veien, føles det uvirkelig å sitte med boka foran seg. Nesten 400 sider om bare ham og hans kunst, med andektig opptrukne linjer til historisk storheter. Til kunstnere han har sett opp til gjennom hele karrieren, som for eksempel den tyske konseptkunstneren Joseph Beuys.

– Jeg drømte jo om dette allerede på kunstakademiet, jeg ønsket å komme helt hit. Det er en stor anerkjennelse at en så dyktig forfatter valgte å skrive om meg. Han sier det var en vanskelig bok å skrive. Eller rettere sagt, den vanskeligste han noen gang har skrevet, men samtidig den mest interessante. Det jeg gjør, er visst ganske komplekst og omfattende. Det merket jeg jo også da forfatterne var her i Norge for å se på verkene mine, de var helt utslitte etterpå.

Viskum påpeker at selv om han nå er en mann av monografien, så har han likevel mye ugjort. Det er så mye som står igjen. Kanskje er det derfor Paparoni ikke slipper ham av syne med det første.

– Paparoni har sagt at den neste boka om meg kommer om 6–7 år. Jeg tenker selv at neste bok gjerne kan være enda smalere. Man kunne for eksempel skrive en helt serie bare om de syv menneskehendene som jeg maler ulike serier med. Hver av seriene kan få sin egen bok, noe også selvportrettene kan.

Viskums plan framover er å videreutvikle konseptene han allerede jobber med. Han vet at han skal fortsette med selvportrettene, men han vet ikke hva de skal framstille. Og så er det alle hendene da, de som ikke lenger styres av sin opprinnelige eier, men av Viskum selv på hans atelier på Vestfossen.

– Jeg fortsetter å male med dem, ja. Hånden fra 1998 malte jeg med senest for noen dager siden. Disse hendene ligger jo på formalin, så de har evig liv.