Kulturell utveksling

Jan Christensen og Marius Dahls kunstinstallasjon Ikaroskomplekset er delvis integrert i trappeverket på Sentralen.

I Christiania Sparebanks gamle lokaler har Oslos nye kulturstue Sentralen blitt et yrende samlingssted, hvor mennesker og ideer møtes og utvikles på tvers av kunstformer.

Da Oslos nye kulturstue Sentralen åpnet i mars, var hussjef Martin Eia-Revheim innstilt på at det kom til å ta tid å etablere seg blant byens beboere. Tre måneder, 400 arrangementer og 350 leieboere senere virker han fortsatt litt himmelfallen over aktiviteten på huset, som har gått over all forventning.

– Da vi åpnet, tenkte vi at det kanskje kunne bli litt liv her i løpet av året, i stedet skjedde det på åpningsdagen. Vårt viktigste suksesskriterium er at huset skal være til nytte, at det tas i bruk og benyttes aktivt. Da er slitasje etter bare tre måneder et godt tegn!

Eia-Revheim smiler bredt fra andre siden av bordet. Vi sitter i atriet, eller Vinterhagen som det kalles, møtepunktet mellom de to originalbygningene som i dag utgjør Sentralen. Tidligere Christiania Sparebank i Øvre Slottsgate og den gamle forretningsgården vendt mot Tollbugata er begge fra 1901, tegnet av henholdsvis Henrik Nissen og Ivar Cock. Byggene, som i utgangspunktet er svært ulike, har blitt åpnet opp og koblet sammen med kyndig hjelp fra arkitektene i KIMA arkitektur og Atelier Oslo.

Arbeidet med å bygge en kulturstue på over 12 000 kvadratmeter midt i hovedstaden har tatt flere år med grundige undersøkelser, pilotprosjekter og workshops for å sikre at huset, som eies og finansieres av Sparebankstiftelsen DNB, skulle fylle et behov i byen. I dag har flere kulturaktører kontorer i lokalet, og det arrangeres jevnlig forestillinger, foredrag og konserter innenfor ulike sjangere. Det finnes flere øvings- og produksjonsrom, samt møte- og konferanselokaler til utleie, og restauranten i første etasje har fått glitrende anmeldelser for sin meny bygget rundt norske råvarer og kontinentale smaker servert i uformelle omgivelser.

I passasjen utenfor bankfunksjonærenes gamle gymsal har kunstner Vanessa Baird dekket en hel vegg med et cirka 10 meter langt veggmaleri. Kunstnerne som har utsmykket Sentralen, har selv fått velge hvilken del av bygget de ønsket å dekorere.

Og selv om Sentralen er splitter ny, sørger den ærverdige arkitekturen for at det allerede er rikelig med liv og atmosfære i veggene.

– Vi har vært opptatt av å kunne lese historien i bygget som årringer i et tre, sier Eia-Revheim, og forklarer at de gjennom prosjektet har hatt fokus på å bevare historiske detaljer. Solide bankdører med runde håndtak dukker opp i interiøret, og flere av de originale fargene er hentet frem. Hussjefen understreker samtidig at Sparebankstiftelsen DNB ikke har hatt som intensjon å skape et museum. I tett samarbeid med Byantikvaren er mye dermed også fjernet og fornyet for å tilrettelegge for moderne bruk.

Trappen er et av de mest iøynefallende nye elementene. Den rammer inn Vinterhagen, snor seg oppover husets seks etasjer og binder de to originalstrukturene elegant sammen. Opp langs trappeløpet kveiler Jan Christensen og Marius Dahls installasjon seg, ett av fem kunstverk som er spesiallagd for Sentralen. Ikaroskomplekset er utarbeidet i samme materiale som gelenderet og følger tidvis linjene i arkitekturen, men bryter ut enkelte steder og danner skulpturelle formasjoner opp langs veggen. «Helheten kan leses som et bilde på at den korteste veien til målet i en kreativ prosess ikke nødvendigvis er en rett linje», har de to kunstnerne uttalt. Gjennom kunst har de dermed illustrert noe som de ulike aktørene på huset erfarer daglig.

I de to øverste etasjene sitter nemlig Sentralens samarbeidspartner SoCentral, som rommer et stort og sammensatt samfunnsinnovasjonsmiljø. Resten av kontorlokalene er fylt opp av representanter fra produsentsjiktet i norsk kulturliv. Spennvidden er stor, fra Norsk Barokkorkester til Panta Rei Danseteater – ja, fra himmelen til helvete, bokstavelig talt.

– Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival og Inferno Metal Festival sitter ved siden av hverandre. Den ene priser Gud, den andre fornekter Gud, men de er begge festivaler som driver med publikumsutvikling, markedsføring og frivillig rekruttering. Det er mye å hente i samtalen rundt kaffemaskinen mellom disse aktørene, sier hussjefen.

Han er fornøyd med å ha fått til denne miksen av mennesker, en miks som også reflekteres i de besøkende til Sentralen. Bak ligger en bevisst strategi om å skape et spennende, slitesterkt miljø med rom for alle typer kulturuttrykk, og muligheten til utforskning og eksperimentering innenfor hvert av disse.

– I løpet av en dag kan vi ha figurteaterverksted i Hvelvet, tekstlabprosjekt med ungdommer som lærer poesislam i Gymsalen, kammerkonsert i Forstanderskapssalen og en debatt her i Vinterhagen. Det er gøy å ha vært med på å skape miljøer som er vanskelige å karikere. Du klarer ikke karikere en typisk Sentralen-beboer, og det samme gjelder publikum. Det gir et interessant og mer slitesterkt miljø, noe som er viktig for oss som stiftelse. Vi er ikke her for å subsidiere en bestemt gruppe eller retning, det er viktig at huset får en allmennyttig profil.

Videre oppover i bygget, i fjerde etasje og forbi Gymsalen, er en hel vegg viet Vanessa Bairds veggmaleri The Ocean, et kystlandskap med motiver fra eventyrverdenen og underliggende assosiasjoner til flyktningkrisen. I etasjen under, i et bakrom tilknyttet Forstanderskapssalen, henger Hanne Friis’ tekstilskulptur Growing Gold. Hvis Bairds verk forsøker å nå inn til kjernen av noe, leker den intrikate skulpturen med kontrasten mellom ekte og uekte, varig og forgjengelig. På avstand fremstår verket som en glitrende juvel som drypper nedover den rustikke betongveggen. På nært hold ser man at den er lagd av gullfargede pølser i rimelig tekstil, noe som åpner for spørsmålet om verdi – en passende tematikk i det tidligere banklokalet, som i dag er viet kulturell verdiskaping.

Nede i første etasje, i den storslåtte Marmorsalen, henger Camilla Løws lynformede lysrør mellom marmorkledde søyler. Are Mokkelbost har utviklet heldekkende glassmalerier til to av vinduene i serveringsdelen på samme plan.

Eia-Revheim har vært med og håndplukket de ulike kunstnerne i samarbeid med et råd bestående av blant andre kollegaene Anders Bjørnsen, avdelingsdirektør for Sparebankstiftelsen DNBs kunst- og instrumentsamling, Oda Wildhagen Gjessing, kunsthistoriker og konservator NMF, og produsent for Sentralen, Therèse Smerud. Kunstnerne fikk selv velge hvilken del av bygget de ønsket å utsmykke, og fikk full kunstnerisk frihet innenfor økonomiske rammer. Hussjefen er svært fornøyd med de fem skreddersydde kunstverkene og, ikke minst, med prosessen i forkant av resultatet.

– Kunstprosjektet har blitt drevet av positivitet, det har vært så lett. Alle fem prosjektene ble levert før tiden og under budsjett. De er ikke bare gode kunstnere, men etterrettelige, redelige og utrolig flinke på budsjettarbeid. Politikere og andre snakker om at kunstnere må bli entreprenører, men etter min erfaring er noen av de aller flinkeste på styring av egen virksomhet utøverne selv. Det gjelder hele kulturfeltet.

Eia-Revheim er opptatt av at Sentralen skal være et lavterskelsted uten stram kuratorisk profil, et supplement til alle de kuraterte sjangerstedene som allerede finnes i byen. Utover det har han ingen streng tanke om hvilken rolle Sentralen skal ha i kulturlivet i hovedstaden.

– Det er en rolle som mange er med på å utvikle. Vi sitter ikke med en ekstremt artikulert kongstanke om hva Sentralen skal være. Vi skal justere Sentralen i forhold til impulsene som kommer innenfra og utenfra, og det er noe vi jobber med. Vi er til for livet på huset og ikke motsatt, sier Eia-Revheim, som er klar for å ta fatt på neste fase av prosjektet.

– Nå skal vi inn i en strategiprosess om hva vi kan utvikle sammen med beboerne og omgivelsene. Vi skal se på hva som har fungert, hva vi kan gjøre mer av og på hvilken måte. Vi har også gjort ting som ikke har fungert like godt. Når vi er et så stort hus med så mange saler, kan vi fint bare si ja og hoppe uti ting. Den metoden liker jeg.

Hanne Friis’ gullfargede tekstilskulptur spiller på byggets historie som tidligere bank, og belyser samtidig de nye verdiene som har inntatt lokalene i form av kulturbygget Sentralen.