Lotte Konow Lund

Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Siden nittitallet har Lotte Konow Lund fungert som et lite kraftsenter i norsk kunstliv, med et politisk engasjert kunstnerskap som stadig setter norsk kulturliv i bevegelse. I høst er hun aktuell med sin store midtkarriere-utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.

Lotte Konow Lund
(f. 1967)

Utdannelse:
1993–97 Statens kunstakademi, Oslo.
1995 Chelsea College of Art and Design, London.
1992–93 Kunstskolen i Rogaland.
1991–92 Oslo Tegne og Maleskole.

Utstillinger (utvalg):
2011 Vigeland-museet
2011 Hå gamle prestgard
2008 Galleri Bouhlou, Bergen
2007 Stenersenmuseet, Oslo

Samlinger:
Nasjonalmuseet, Bergen Kunstmuseum, Samtidskunstmuseet, Norsk kulturråd.

Utstillingen Hold allting kjært vises på Henie Onstad Kunstsenter 16. september–18. desember 2016.

Jeg har klikket meg inn på YouTube og sett et par videoer av Konow Lund prate før jeg treffer henne på Henie Onstad i opptakten til denne store utstillingen. Museumsledelsen har ryddet plass til oss i et av de ærverdige møterommene med fjordutsikt; dette stedet er Mid-century modernism, ren klasse. Selv er kunstneren 40 minutter for sent ute til avtalen, men endelig kan røsten fra YouTube høres ute i foajeen, den distinkte, litt rå og skarpe røsten, som liksom bærer henne inn i rommet. En 49 år gammel dame med svarte klær og blondt hår i hestehale. Hun okker seg på veien, gestikulerer og virker oppriktig flau over hvor fjern det går an å bli. Slenger seg ned i en av de hvite skinnstolene. Ser meg rett inn i øynene for å forsikre seg om at vi er på G likevel. Forteller deretter om en personlig samtale hun hadde med taxisjåføren, som gjør at vi begge må stirre ut i luften et par sekunder i vantro før hun tar direkte tak i den intervjusituasjonen hun nå er satt i.

– Kan du love meg at du ikke flikker på spørsmålene dine etter at jeg har svart? Jeg er så lei av journalister som gjør om på teksten i etterkant, slik at det ser ut som om de har vært tøffere enn i virkeligheten, mens mine svar blir stående igjen som veike. Hvis du skal være tøff, noe jeg ærlig talt håper på, kan du i alle fall konfrontere meg mens jeg sitter her.

Det er gått 18 år siden denne stemmen runget gjennom rommene på Astrup Fearnley Museet under utstillingen Five young artists in dialog with RB Kitaj. Den gangen som ung og nyutdannet (kvinnelig) kunstner som nektet å la seg ignorere med det selvforklarende videoverket You ignore me, der en kvinne går rundt i skogen og roper. Som Henie Onstad nå viser, står tegningen sentralt i kunstnerskapet. Tegningene springer fra det klassisk figurative til det minutiøse og tekstlige. De er mørke, humoristiske, hverdagslige, kuriøse, personlige og politiske. Ofte peker tegningen ut over papiret, inn i folks liv, i reelle situasjoner. Som med tegnekurset i Bredtveit kvinnefengsel, eller den gangen hun var tegnende museumsvakt for Dagny Tande Lids utstilling i Botanisk hage, eller den gangen hun tilfeldigvis befant seg på avskjedsfest for Gerhard Richter i 1997. Alt dette er å se på Høvikodden. Konow Lunds karriere er absolutt ikke til å ignorere.

Foto Øystein Thorvaldsen / HOK

Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Hvordan har det blitt med tiden, nå som du ikke lenger står på utsiden, men faktisk blir hørt – er du like sint nå?

– Jeg er sintere enn noen gang! Nei da, (hun ler) sint er kanskje feil ord. Om noe har jeg blitt mer uredd for å si hva jeg mener. Folk er ofte redde for å uttale seg i offentligheten. Man er redd for ikke å ha oversikt. Samtidig, når du er eldre, forstår du at grunnforholdene er enklere enn du først tror. Du må forholde deg til hva som er rett og galt, og du blir mindre redd for å si grunnleggende ting. Jeg er trygg der jeg står. Jeg har oversikt over der jeg står. Men jeg sier masse dumt hele tiden. Det gjorde jeg ikke da jeg var yngre.

Som den samfunnskritikeren hun er, hender det også at hun må «begå kronikk». Om hun blir irritert nok. Som hun blir på det fjollete språket «International Art English» som brukes for å blåse opp betydningen av kunst, men som ender opp med å vanskeliggjøre den. Eller den gangen Munchmuseet lanserte serien +Munch, og alle de øvrige kunstnerne viste seg å være menn.

– Det er helt vilt at de slipper unna med det. Og det synes jeg ofte de gjør. Det samme med fjerningen av Nasjonalgalleriet og høyblokka. Slikt blir jeg faktisk sint av. Det er helt utrolig historieløst! Kan de ikke like godt ta Nationaltheatret og Stortinget med en gang? De kan gjøre det til et rom nede på Oslo S liksom, for da slipper de å bruke penger på å varme opp Stortinget! Og folk sier ikke noe, men det er jo helt soleklart. Og det hender jeg venter lenge før jeg sier noe, altså.

Greia med Konow Lund er i grunnen den at hun virker å ha mange strenger å spille på, og det er mye som skal ut. Enten det tar form som klar tale eller som ren poesi i form av ekspressive tegninger. Et av de seneste påfunnene for forløsning av tanker er Dagbøkene januar 2014–februar 2016, som er tekst og tegninger hun har skriblet ned i moleskinbøker i løpet av denne tiden. Originalene har blitt trykket opp i flere bøker, som ser ut som nettopp en moleskinbok.

– Dagbøkene var i utgangspunktet 4200 tegninger. Nå er det 420. Da jeg lagde denne boken, sa folk: «Du kommer ikke til å selge en bok med svart omslag!»

– Men det ga vel du blaffen i?

– Ha-ha, ja, nettopp.

Nei altså, du har jo kunstnerlønn, har du ikke?

– Jeg har kunstnerlønn, ja. Den er ikke så stor, men det er sånn at jeg er uavhengig. Jeg fikk det da jeg var 39 eller 40. Det forandret jo livet mitt totalt.

Jeg biter meg merke i en spesiell liten bit tekst i Dagbøkene som går slik: «Vanessa sier: Før ble vi indignerte, forbanna. Nå bare sier vi trett at vi ser avgrunnen.» Og jeg tenker at det er et godt bilde på vår tid, en slags pessimisme som er lammende for ekte engasjement.

Foto Øystein Thorvaldsen / HOK

White President, 2015.Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Foto Øystein Thorvaldsen / HOK

Grete Nesblod, 2015. Foto:  Øystein Thorvaldsen / HOK

– Hvor viktig kan elitistisk samtidskunst være i disse tider, egentlig? Ta feministisk kunst, hva betyr den hvis den vises for en marginal gruppe som har nøyaktig de samme synspunktene som kunstneren – blir det ikke bare et ekkokammer for folk med høy kulturell kapital?

– Sånn opplever ikke jeg det. Jeg reiser mye rundt og ser kunst. Enten man snakker om litteratur, billedkunst eller film. Det når bare dem det når. For å si det sånn: Om man fjerner all kunst – ville da verden vært for alle? Når jeg har med meg dattera mi på 11 år på Louvre, opplever jeg at hennes sanseapparat utvides og at hun reflekterer. Hun har for eksempel bestemt seg for å stemme Feministisk initiativ helt på egen hånd.

Men hun fikk ikke sin feministiske oppvåkning i Louvre?

– Nei, eller det kan jo godt være. Nei, men altså, det jeg mener er at det er en defensiv holdning til kunsten og verden. Jeg opplever at folk kommer bort til meg på gaten og diskuterer problemstillinger om kunst. At kunst har en enorm påvirkning. At folk som drar til New York på shopping og også drar innom MoMA – fordi det er noe man skal gjøre – ofte får en omveltning der og da.

– Du har likevel hatt institusjonskritikk som en sentral del av kunstnerskapet ditt? Du har ofte kritisert kunstinstitusjonen?

– Ja, men det er nesten umulig å ikke gjøre det. Men det er klart, lager du et objekt, så stivner det objektet. Og det havner kanskje hos borgerskapet eller på søppelhaugen.

Rent intellektuelt tenker jeg at kunst må være i bevegelse. Det er derfor jeg også har laget video, for video stivner ikke. Samtidig elsker jeg å lage disse objektene.

Det går jo kanskje til borgerskapet, men jeg tror at kunst som oftest har en stor påvirkning, og det tror jeg at forskning innen humaniora har, selv om det er en liten gruppe som holder på med det, så siver det ut allikevel.

Objekter eller ikke, flere av Konow Lunds arbeider har oppstått i litt uvanlige omgivelser, som tegnekurset hun har holdt over flere år med de innsatte i Bredtveit kvinnefengsel, der hun sammen med disse marginaliserte kvinnene har utforsket temaer som frihet, tilhørighet, hjem og makt.

Lotte Konow Lund

Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Dagbøkene, januar 2014–februar 2016. Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK

Hva gjorde at du søkte mot et kvinnefengsel?

– Prosjektet gjorde jeg fordi jeg hadde gjort prosjektet med Dagny Tande Lid først (Hommage a Dagny Tande Lid). Og det var jo så vakkert, og fint, og behagelig. Da jeg fikk barn, gikk jeg tur i Botanisk hage, og så stod det en lapp der om at de ikke hadde penger til å holde utstillingen av Tande Lids tegninger åpen, og da gikk jeg inn dit og spurte professoren: «Kan ikke jeg sitte her og være vakt, mot at jeg hver dag får en blomst å tegne, og at du forteller meg om den blomsten?» Det fikk jeg. Så hver dag kom det en veldig søt professor inn og fortalte om blomsten.

– Kan du alt om blomster nå?

– Nei, veldig lite, det er et enormt felt, og jeg kan i alle fall ikke tegne blomster, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an. De er helt amatørmessige. Og likevel stilte jeg dem ut på tegnebiennalen, herregud, de er helt håpløse.

– Hva motiverte deg?

– Det ble et relasjonelt rom, et rom der vi fikk snakket om Dagny Tande Lid. Hun gikk på kunstakademiet, og har reist rundt og dokumentert norsk flora, en helt utrolig prestasjon. Hun er en nasjonsbygger! NRK gjorde en sak på at jeg satt der, og plutselig kom det tilreisende fra hele Norge da de fikk høre at utstillingen var åpen! Damer fra Vestlandet, fra Sogndal. Tenk at Dagny Tande Lid testamenterer 5000 tegninger, og så har de ikke penger til å holde utstillingen åpen!?

Fordi hun ikke er «ordentlig» kunstner?

– Nettopp, det er skandale. Munchmuseet ligger like ved. Hvorfor har ikke Munchmuseet invitert Dagny Tande Lid inn og satt Norsk flora i dialog med Munch? Det hadde vært noe!

Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK