Strekenes mester

Foto: Camilla Jensen

Hun er kjent for sine energiske, ekspressive figurer. Det er noe lett og flyktig, men samtidig evig, over Runi Langums tegninger. KUNST har møtt henne på hjemmebane i idylliske Berger i Vestfold.

Naturen er et av de sentrale motivene i Runi Langums kunst. Og på vei til Langums hjem, som ligger mellom Sande og Svelvik i Vestfold, ser vi det: bølgende åkre, høyreiste åser, runde svaberg og et glimt av fjorden i det fjerne. Hun og familien bor i det lille tettstedet Berger, som siden slutten av 1800-tallet var et selvstendig industrisamfunn bygget rundt den lokale tekstilfabrikken. Vi passerer den gamle mursteinsbygningen, som ligger ved fossen som ga maskinene strøm i gamle dager. I dag er fabrikkområdet omgjort til et kultursenter, Fossekleiva, hvor Runi har lager og en liten atelierplass. Men selve hovedatelieret har hun hjemme, i et gammelt, hvitmalt hus som tidligere var et bedehus. Her bor hun sammen med billedhogger-ektemannen Hans Martin Øien og den yngste av de tre barna – de andre har flyttet for seg selv. Atelieret befinner seg i den nordre delen av huset, den tidligere bedehussalen – et åpent rom med store vindusflater. Utenfor, bare noen meter fra husveggen, ligger fjorden stille og mett denne augustdagen. På veggene henger Runis tegninger, i store formater. Svungne menneskeskikkelser utfolder seg på arkene, hyllet inn i hektiske, ekspressive streker. Fargepaletten er sober – grått, svart, blåtoner, rustrødt og enkelte streker av oransje.

Runi er i gang med å forberede høstens utstilling på Galleri Fineart i Oslo i november. Etter 30 år som kunstner er hun blitt en av våre mest populære kunstnere, og hun regnes som en av Norges fremste tegnere. Hun har hatt mange utstillinger over hele landet og er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet og Stenersenmuseet.

– Hva var det som gjorde at du valgte kunsten som din vei?

– Det å være kunstner er jo strengt tatt et yrke man ikke burde våge seg på hvis man har vettet i behold, men jeg har vel det til felles med andre kunstnere at jeg har et sterkt ønske om å formidle. Jeg har alltid tegnet, helt siden jeg var liten – og har aldri stoppet. Å tegne var det eneste jeg ville, forteller hun.

Hun søkte seg derfor inn ved Kunstakademiet i Trondheim rett etter gymnaset, på slutten av 70-tallet. Etter å ha fullført fire år på malelinjen studerte hun videre ved École Nationale Supérieure des Beaux-Arts i Paris i tre år.

– Utdanningen i Trondheim var klassisk de første årene, og skolen var liten med bare førti elever. Blant Langums medelever var Arne Nøst, Håkon Gullvåg og Guri Dahl.

Fra den nye serien Nytt minne, der Langum har tegnet over litografiet Minne.

Det er den ekspressive streken Langum er blitt kjent for og som definerer henne som kunstner. Det var professoren i tegning ved skolen i Paris, kunstneren Vladimir Velickovic, som fikk henne til å spesialisere seg i tegning. Siden da har tegningen vært hennes varemerke. I Paris ble hun også kjent med Inger Sitter, som har vært en viktig inspirasjonskilde for Langum. De to ble både venner og åndsfrender. Begge var opptatt av tegning og av de modernistiske strømningene.

– Vi var begge opptatt av pulsen og det abstrakte i et bilde, og hadde en veldig sammenfallende idé om det å bygge opp et bilde. Vi kunne lese hverandres bilder godt, og hadde et felles språk i modernismen, selv om jeg var langt mer figurativ enn henne, sier Runi. Sitter ble et forbilde for Langum, og de to hadde kontakt helt til Sitter døde i fjor.

– Hun var en inspirasjonskilde også på den måten hun som kvinne hadde banet vei og skapt seg en posisjon i kunsten og kunstlivet. Det ble veldig viktig for min vei videre, forteller Langum.

– Har du opplevd utfordringer som kvinnelig kunstner som menn kanskje ikke har møtt på?

– Både ja og nei. Den kampen var på mange måter vunnet før min tid. Men likevel er det fremdeles en evig kamp i det å jobbe som kunstner og ha familie. Man må være disiplinert og kanskje velge bort en del ting som kunne ha blitt viktige i karrieren. Det som jeg imidlertid ikke har firet på, er kravet til billeduttrykket. Der har jeg store ambisjoner, sier hun.

Det har vært en fordel for Runi at også ektemannen Hans Martin Øien er kunstner. De deler interesser og en felles kunstnertilværelse, og de er et sammensveiset team som har levd og reist mye sammen. Etter at barna har vokst til, har også de valgt å gå kunstneriske veier. Eldstedatteren Alessandra er fotograf, sønnen Aksel studerer musikkteater og den yngste, Rasmus, går på animasjonslinjen på en folkehøgskole.

– Vi har valgt å bo på landet, noe som har gjort det enklere å få den plassen vi trenger til å jobbe som kunstnere på heltid – på lavt budsjett. Her ute på Berger har vi både plass og arbeidsro, og det gir gode muligheter til konsentrasjon. Og det har vært fritt og fint å vokse opp her for barna.

– Du har sjøen rett utenfor vinduet og naturen rett utenfor hageporten. Hvordan påvirker det lokale landskapet deg?

– Bildene mine er nok preget av naturen her, som er ganske dramatisk – selv om vi befinner oss på Østlandet. Landskapet er veldig preget av istiden. Svelvik, hvor jeg har vokst opp, ligger på en morenerygg, og du finner enorme flyttesteiner som liksom vokser ut av sandtakene. Det er steiner som ikke kommer fra den lokale steinsorten, men som har reist langt. Disse steinene har inspirert meg helt siden barndommen, forteller hun. Hun er også veldig glad i å være ute i naturen, på ski eller på tur i nærområdet eller på høyfjellet. Da er skisseblokk og fotoapparat med, og her får hun både ideer og samler krefter.

En annen av de sentrale inspirasjonskildene i Langums kunst er dans – spesielt samtidsdans.

– Jeg synes samtidsdansen har klart å føye sammen mange elementer fra samtidskunsten. Scenografien kan inneholde både lys, levende bilder og skulpturer, og så har du musikken og dansen med det ekspressive uttrykket, sier hun. Hun forelsket seg først i dansen da hun studerte i Paris, og har sett mye både klassisk og eksperimentell dans hele livet.

– Bevegelse er et nøkkelord i kunsten min: mennesker som lever og beveger seg. Det blir ofte slik at tegningene mine danner en serie og blir en historie, forteller hun. Det ekspressive preget, de hektiske linjene og bevegelsen i menneskeskikkelsene er noen av hennes kjennetegn. For å komme i den rette, meditative stemningen setter hun ofte på musikk som inspirasjon når hun skal jobbe. Da går i det i artister som Ane Brun, Anne Marie Almedal, Jan Garbarek og Joni Mitchell.

Langum jobber også med litografiske trykk, og den grafiske produksjonen hennes er høy. Hun pleier å trykke opp litografier to-tre ganger i året på flere trykkerier både i Norge og i Paris. Opplaget hennes ligger på mellom 30 og 190 trykk av hvert motiv. Hun har valgt å spre salget av trykk på mange gallerier landet over fra Tromsø til Kristiansand – og i små porsjoner.

– Litografi er en rimelig måte å få kunst inn i hjemmet på, mener hun. Litografiene hennes er overkommelige i pris, mellom 1200 og 6000 kroner, og er svært populære. Langum har da også hatt romslige overskudd på kunsten sin de siste årene, og salg av litografiene utgjør en viktig del.

Fra den nye serien Nytt minne, der Langum har tegnet over litografiet Minne.

– Det er fantastisk å oppleve å selge godt. Å jobbe med grafikk er veldig moro, men også vanskelig. Man arbeider med motivene speilvendt. Steinen er som et mykt tegnepapir, og fettstiften og litotusjen ligner mye på det jeg tegner med vanligvis, så tegning og grafikk er en veldig bra kombinasjon. Å jobbe med grafikk føyer sammen erfaringene fra maleriet og tegningen. Prosessen har lært meg mye. Og det er inspirerende å jobbe med dyktige fagfolk i trykkeriene, sier hun.

– Du har 30-årsjubileum som kunstner i år, hvordan vil du beskrive reisen din som kunstner gjennom disse årene?

– Jeg startet opp med abstrakte landskapsbilder med streken som redskap, og gikk etter hvert over til mer figurative motiver. I den siste perioden, fra slutten av 90-tallet, har jeg gått mer inn på temaer som dreier seg om menneskelige følelser. Det er en utfordring, for disse temaene blir litt uglesett i kunsten, egentlig – for det kan fort bli klisjeer. I den sene modernismen har det å ville formidle følelser ofte blitt behandlet med en ironisk distanse. Jeg ville ta opp tråden der Munch forlot den. Ta frem igjen følelsene. Og jeg måtte være mer moden som kunstner for å kunne stå i det. Men i dag jobber jeg uten tanke på om kunsten min oppleves som figurativ eller abstrakt, sier hun. Flere av Langums tegninger viser menneskefigurer i relasjon til hverandre og i en slags dragkamp med hverandre. Vi ser kropper som holder fast og gir slipp, som omfavner hverandre og støter hverandre bort.

Etter at broren hennes ble syk og døde tidligere i år, så opplevde hun at en del av tegningene hennes fra denne perioden og tiden etter, dreier seg om trøst og fortvilelse.

– Jeg bruker egne opplevelser og følelser hele tiden. Og jeg planlegger sjelden bildene mine. Prosessen er viktig. Når jeg står foran et blankt ark – en naken flate – da er det hånden og intuisjonen som jeg vil fristille. Det blir mye bedre bilder av det enn om jeg skulle sitte og planlegge. Jeg forsøker å slippe å ha det presset på meg om hva det skal bli. Å tegne for meg er å være, sier Runi Langum.

Foto: Camilla Jensen