Foto: Bjørn Wad

Foto: Bjørn Wad

Hvis ord var kuler, ville Martin Schreiner vært en AG3. Ordene kommer tett, resonnementene er mange, og man vet ikke helt hvordan man skal ta inn den stormen av informasjon som kommer mot en. Temaene dreier rundt naturvitenskap, psykologi, ruspolitikk, selvprogrammering, kunstbransjen, tegning, døden, selvmord og trær. Og kanskje først og fremst trær.

Martin Schreiner

Født:1986

Utdannelse:

Strykejernet kunstskole 2007 – 2009

Soloutstillinger:

Introduksjon – Sound of Mu 2013

Mørk Var Natten/ Kald Var Marken – QB Gallery 2015

Etter All Denne Tiden – Rod Bianco 2016

Gruppeutstillinger:

I Fortrolighet – Hydrogenfabrikken Kunsthall 2014

Varde – Studio Opdal 2016

Første gang jeg ser Martins Schreiners tegninger, vet jeg faktisk ikke at det er det jeg ser. Jeg tror den sirlig utførte firfislen som pryder et hjørne av kunstneren Sverre Bjertnes’ bilde, er nettopp det – Sverres tegning. Andre gang jeg ser Schreiners arbeider, er på QB Gallery i Oslo. Før jeg rekker å ta inn noe av utstillingen som allerede er rost opp i skyene av kolleger, griper jeg fatt i et ark jeg tror er en kuratoruttalelse. Jeg begynner å lese og forventer det vanlige tåkepratet om dialog, overskridelser og abstrahering, idet teksten plutselig slår imot meg, naken og ærlig: «Denne utstillingen handler om min venn Daniel og meg. Og om det å miste ham. 13. juni 2013 valgte Daniel bort livet, 9926 dager gammel. Ingenting av det vi planla for fremtiden kunne lenger bli noe av. På graven hans står det Fred og Kjærlighet.»

Og like plutselig var jeg ikke lenger på en kunstutstilling, men inne i noens minner. I Martins minner om hans venn Daniel.

Schreiner er først og fremt en tegner, og det blir nesten noe smertefullt over den sirlige streken der den former bilder av Daniel. Daniel omringet av tau og kvister. Kvister som på noen bilder vikler seg inn i bildet av ham. Andre steder dandert rundt ham. Tauet er også overalt. Et selvportrett av en naken Schreiner som i et selvlaget sorgritual har et tau slengt over skulderen. Andre steder henger det løkker i taket rundt trestubber, suspendert i luften. Et ekko av en tragedie. Men likevel vakkert. Som et kjærlig minne.

Det første jeg har lyst til å spørre Martin om når vi møtes på Fredrikstad togstasjon, er hva slags betydning nettopp trærne har i hans liv. Hvorfor de har fått så stor plass. Men før jeg rekker å spørre om noe, peker han mot et lite steinbrudd like borti hugget på vei til atelieret hans. Han begynner å fortelle om de fantastiske røde og nesten lilla furuene som knuger og vrir seg i takt med naturen, alt for å få den lille fliken av sollys og den sårt tiltrengte dråpen vann i det karrige jordsmonnet.

– Når man ser alle de forskjellige løsningene for å overleve, er det nesten vanskelig å akseptere at en rak, rødlig furu er samme art som en vridd og knøvlete en.

Foto: QB Gallery

Foto: QB Gallery

Han snakker ivrig mens vi strener bortover de nesten folketomme gatene i Fredrikstad.

– Jeg bruker skogen terapeutisk. Jeg sier ikke at jeg er født sånn, men jeg har laget meg en posisjon hvor skogen er det stedet jeg leges. Jeg går ikke sånne toppturer, det er ikke min stil, men jeg vandrer rundt, vaser rundt, til jeg finner noe fint. Og noe fint trenger ikke være noe episk, det kan være måten lyset treffer en gren eller hvordan to steiner ligger opp mot hverandre. Her kan jeg tenke fritt, og her lager jeg meg gallionsfigurer for tanker. Og slik hadde Daniel det også. Vi var mye i skogen sammen.

Det er en nesten litt snedig tanke – å se for seg Schreiner, med sin lange, svarte frakk, svarte boots og lange, svarte kjortel der han vaker mellom stubber og stein, alene i de dype skoger. Han ser kanskje mer ut som en person som kunne passet inn i det bymiljøet han holder seg mest mulig unna.

– Jeg vil helst ikke bo nær folk. Byer distraherer meg. Når jeg går forbi en person på gaten, begynner jeg med en gang å tenke på den person, og de tankerekker jeg hadde, blir brutt. Fredrikstad går greit. Men Oslo synes jeg er helt forferdelig. Jeg har nok demonisert den byen i mitt hode. Synes folk er blaserte. Lite rom for å vise noe ekte. Som følelser. Men jeg forholder meg stort sett ikke til kulturfolket i hovedstaden. Jeg lager mine ting, og så får folk si og mene hva de vil om det. Da er jeg allerede langt inne i en eller annen skog i Østfold.

Martins atelier ligger i en grå, nøktern bygning, fem minutters gange unna Fredrikstad sentrum, over en strikkebutikk. Det slår meg, der vi går opp trappen i dette intetsigende bygget, hvor mye fantastisk kunst som blir skapt i meget prosaiske omgivelser landet rundt. Martin har to rom, begge fylt med kunstbøker, egne tegninger, kulltegninger på store lerreter. Til tross for sin relativt unge alder har Martin klart å etablere seg som The Next Big Thing. Kanskje. Sånt vet man jo aldri sikkert i kunstverdenen. Det var i hvert fall aldri planen fra hans side.

– Etter at jeg hadde fullført to år på Strykejernet kunstskole, hadde jeg i grunnen belaget meg på å jobbe i butikk eller i en barnehage eller noe. Sannsynligheten for å skulle leve som kunstner virket ikke innen rekkevidde.

Men så ble det ikke helt sånn? Hva skjedde?

– Jeg jobbet i en butikk som selger kunstmateriell, og en dag spurte sjefen min om jeg kunne tenke meg å assistere en kunstner som jobbet med noen greier i Fredrikstad.

Kunstneren var Sverre Bjertnes, og greiene var verk til serien Nervous Fluids, som ble stilt ut på James Fuentes LLC, Galleri K og Stenersenmuseet.

– Jeg har utrolig sans for Sverre og det han gjør, og etter en stund spurte han om jeg ville bidra med en tegning på lerretet. Det gjorde jeg, og det funka ganske bra.

Og resten er, som man sier, historie. Schreiner ble booket til tre separatutstillinger på ett år. Etter utstillingen på QB Gallery i 2015 hadde han en ny utstilling på Rod Bianco Gallery; After all this time. Også denne sirklet rundt Daniel og det brorskapet som eksisterte mellom de to. Her var tegningene grovere. Det hang industriell plast fra taket som klaustrofobiske elementer. En brytning mellom da og nå kanskje? Tegningene var mørkere, men like følsomme. Med en ny kraft, men også en ny tyngde. Unge mennesker som bærer tunge grener. Alt i sort-hvitt, med minnene om Daniel dirrende til stede.

– Jeg visste fra starten at dette prosjektet skulle bli en trilogi som alle skulle ha forskjellige vinklinger. Den første utstillingen skulle representere det emosjonelle sjokket etter Daniels død. Den andre utstillingen, den på Rod Bianco, skulle ha en mye mer filosofisk tilnærming til selvmordet. Jeg tok utgangspunkt i den franske filosofen Albert Camus og hans tanker rundt selvmordet som et filosofisk problem. I boken Myten om Sisyfos skriver han om det å ta sitt eget liv i respons på livets absurditet.

.

Foto: QB Gallery

Selvportrett fra utstillingen Mørk var natten / kald var marken på QB Gallery i Oslo, vinteren 2015. Foto: QB Gallery.

Foto: QB Gallery

Tau og trær går igjen i mange av Schreiners arbeider. Foto: QB Gallery.

Nå jobber han mot en utstilling i forbindelse med motefestivalen Uncontaminated som skal gå av stabelen i oktober. Han viser meg kulltegninger på store lerreter. Personer bøyd over seg selv, mekaniske elementer, tenkte illustrasjoner av atomer. Tykke streker av tusj, kull og maling.

Hvorfor valgte du å lage tre store utstillinger med Daniel som tema?

– Daniel mistet sin stebror og følte han forsvant fra folks bevissthet altfor fort. Denne trilogien er som et desperat svar, hvor jeg hver gang rebekrefter min dedikasjon til å holde minnet om ham levende.

Han viser flere kulltegninger.

– Kullserien blander refleksjon og bønn. Jeg tror at bønn er en form for refleksjon, og i bønnen bøyer man seg ned i vekten av seg selv. Disse tegningene skal danne basisen for en vogn som skal være en del av en stor installasjon. Den skal henge fra taket i fiskesnører og er nok litt inspirert av en bok fra sekstitallet, Chariots of the Gods av Erich von Däniken, som blant annet går ut på at det var aliens som bygget pyramidene.

Han viser meg en tatovering på venstre arm. Den er av et romvesen med en glorie rundt seg.

– Jeg tror jo ikke på sånt, jeg er dypt forankret i naturvitenskapen, men Daniel var mer spirituell av seg, åpen for alternative tolkninger av virkeligheten. Hvis det var noe vi kranglet om, så var det akkurat det. Men denne tatoveringen er en hommage til ham. Fra en kjedelig fyr som ikke tror på noe overnaturlig, men som rekker ut en hånd til kompisen sin.

– Og denne siste utstillingen er jo en hommage til Daniel. Utover gulvet skal jeg ha en papirrull hvor det skal stå «Jeg ville bare lage noe fint» som var den setningen Daniel søkte på Kunsthøgskolen i Bergen med – og kom inn! Og rundt omkring i rommet kommer jeg til å bygge varder av hvite steiner.

Han finner frem noe fra skuffen og viser meg. Frø.

– Dette er tagetesfrø. Mona, kjæresten til Daniels far, fant en pakke med dem i lommen hans etter hans død. Så jeg kommer til å lage jordhauger der jeg skal legge masse tagetesfrø og røkelse. Jeg har også et av disse gamle dukkehusene hjemme, som jeg skal fylle med forskjellige ting jeg har funnet i skogen.

Så dette blir et slags minnesmerke over Daniel?

– Jeg vil heller si at det er en slags «god reise», der jeg skyter ham ut i universet hvor han kan fortsette å eksistere, bare i en annen form.

Martin følger meg tilbake til togstasjonen, og vi snakker videre om alt fra fysikk (– jeg blir så provosert når folk skal ta kvantefysikken til inntekt for alle mulige rare teorier) og graffiti (som han brukte en god del av sin ungdom på) til selvprogrammering (– jeg vil bli den beste utgaven av meg selv) og mer om trær.

– Jeg har jo en drøm om å holde en skog. Kjøpe et område og kutte ned all gran (han ser plutselig opprørt ut). Fuck gran! Det er bare et pengetre! Tenk på all den fantastiske urskogen som ble hugget ned for at vi skulle plante gran. Jeg vil plante eik. Jeg har et sterk forhold til eika. Både fordi den bærer noe nasjonalromantisk i seg, men også fordi det er det treet som kan holde flest arter. Visste du at i en enkel eik kan det bo to tusen arter? Det er jo helt utrolig.

På toget tilbake fra Fredrikstad til Oslo, byen som Schreiner i sitt hode har demonisert, kan jeg ikke la være å tenke på den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard. Forfatteren bak romanen Trær som faller, som handler om en manns aggresjon mot kulturetablissementet i hovedstaden; overfladiskheten, pretensjonene, arrogansen. Mangelen på oppriktighet og ekte følelser. Beskrivelser noen kunne komme til å bruke om vår egen lille kunstneriske andedam. Og hvor hovedpersonen tenker at jommen burde han egentlig bodd på landet og vært tømrer. Og jeg tenker på trær som faller. På Daniel som falt. Og uten at jeg noen gang fikk spurt om hvorfor trærne er så viktige i Martins kunstneriske uttrykk, så vet jeg jo svaret.

Foto: Rod Bianco Gallery

Fra utstillingen After all this time på Rod Bianco våren 2016. Foto: Rod Bianco.

Foto: Bjørn Wad

Tatoveringen av romvesenet på Martins venstre hånd er den samme som Daniel hadde og er en hommage til deres vennskap. Foto: Bjørn Wad

Det har blitt gjort mange forsøk på å plassere Yayoi Kusama innenfor en kunsthistorisk stilretning. Hun vokste frem av den japanske avantgarden på 1950-tallet, laget malerier kategorisert som minimalisme, stilte ut skulpturer og kollasjer side om side med Andy Warhol og har ikke minst blitt hyllet som et feministisk ikon. Kusama selv er derimot helt uinteressert i å bli plassert innenfor en bevegelse fordi motivene hennes er skapt fra egne, indre bilder, ikke noe hun har sett andre gjøre.

Hun legger for øvrig ikke skjul på at de ulike miljøene hun har oppholdt seg i, har preget henne som kunstner. I New York var hun redd hele tiden. Da hun flyttet tilbake til Japan, var det en ny, mer lyrisk personlighet som trådte frem. Hun begynte å komponere musikk og skrive dikt og bøker. Debutromanen fra 1978 het Manhattan Suicide Addict, og hun har høstet mye positiv kritikk for historiene sine om mennesker med psykiske lidelser. Hun har også designet klær og laget filmer. Samtidig har hun utrettelig fortsatt kunstproduksjonen fra atelieret sitt i fem minutters gangavstand fra sykehuset.

En kan bli gal når fantasien løper løpsk. Men for Yayoi Kusama ble kreativiteten løsningen snarere enn problemet. Kunsten har fungert som terapi for å fri seg fra angsten og komme i balanse. Og for betrakteren er verkene en invitasjon til å se med Kusamas øyne og gjennom Kusamas sinn, hvor hallusinasjonene er ekte.