Marc Quinn, De levende og de døde, olje på lerret, 2012.

Hva: Frau im Bild – Kvinneportretter fra Sammlung Würth
Hvor: Galleri Würth, Nittedal
Når: 25. august-12. mars 2017

Nå er Galleri Würth – der det ligger nokså langt utenfor den vanlige løypa man rutinemessig tar som engasjert og selvstendig kritiker – en fascinerende affære bare i seg selv. Som et arkitektonisk utfordrende anneks til hovedkontoret til Würth (de selger skruer og den slags), med egen café og særdeles egnede lokaler. Helt sant – det er tvilsomt hvorvidt jeg ville reagert på denne utstillingen i det hele tatt gitt mer museale omstendigheter. Fordi, dette er faktisk en ganske museal affære. Frau im Bild strekker seg fra Munchs syke pikebarn til Mark Quinns samtidige fotorealisme, med navn som Legér, Picasso, og Henry Moore i krokene, og henger strengt tatt bare sammen i subjektet; portrettet av kvinnen. Det farer av gårde i tysk gammel-ekspresjonisme og engelsk abstraksjon idet 1900-tallets støyende historie medieres gjennom alle disse sprikende kvinneskikkelsene. Så er det muligens noe typisk i det at denne kunsthistoriske manøveren skurrer litt, og leser man listen, ser man jo hvor problemet ligger. Der det som oftest ligger, faktisk. Av 27 billedkunstnere som portretterer kvinner her, er 26 menn. Én kvinne er representert; Xenia Hausner. På den andre siden dominerer bildet hennes hele lokalet allerede gjennom sin størrelse, og reduserer to tredeler av utstillingen til miniatyrer. En referansetung affære med to kvinner gjengitt fotografisk i en mish-mash av collage og maleri.

Nå nevner jeg ikke dette med noen fagpolitisk idé eller agenda om å tale for de enda en gang neglisjerte kvinnelige kunstnerne (det klarer de helt fint selv), eller med noen baktanke om at jeg vil få ligge med flere av dem (det får jeg uansett), men ganske enkelt fordi helhetsinntrykket i større mønstringer bestandig vil bli skrikende skeivt hvis de ikke er til stede i noen særlig grad. Og fordi når det som her eksplisitt handler om kvinner, ubehjelpelig blir litt absurd med denne skeivheten. Så kan man selvsagt argumentere at det er sånn kunsthistorien ser ut, og at kanon er stappfull av menn, men da prøver man i grunnen bare å lure seg unna jobben sin. Men, selvsagt, som en samling enkeltverk er dette her ganske digg, og som nevnt: Lokalene, og den usannsynlige beliggenheten, gjør dette uansett til noe eksepsjonelt. Noe annet. En fjern og sjelden besøkt planet, der historien til tider fremstår som mer relevant enn samtiden.

Men, altså, det er to jenter som jobber i caféen – dobbelt så mange som er med i utstillingen. Som handler om kvinner. Dere skjønner hva jeg sier?