Facebook pixel

Hva:Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høie, Unknown Numbers

Hvor: Nobels Fredssenter
Når: 9. juni 2016–1. april 2017

Utenfor Nobels Fredssenter kan vi for tiden se et fengende veggmaleri.

Hvordan skal vi egentlig tenke oss heltene som jobber for ytringsfriheten? Spørsmålet er mer sammensatt og viktigere enn vi umiddelbart tenker oss, for det har med hvordan vi nærmer oss deres historie å gjøre. Det har også med hvilke maktforhold, hvilke regimer, de lever under. Dette er et komplekst landskap å bevege seg inn i, så perspektiver som lar oss se dem fra en litt annen og overraskende vinkel, uten å ekskludere kompleksiteten, kan være en interessant løsning. Et godt utgangspunkt slik sett er Shwan Dler Qaradaki og Johannes Høies veggmaleri – eller veggtegning, om du vil – utenfor Nobels Fredssenter. I Unknown Numbers, som er 4 meter høyt og hele 60 meter langt, presenteres vi for forkjempere for ytringsfriheten verden rundt. Dette er mennesker som setter sitt liv på spill for å si det de mener er viktig til andre. Hvor radikalt og hvor viktig dette er, er vanskelig å formidle, for om vi bukker under for frykt eller lar oss true av redsel for sanksjoner eller vold, begynner forvitringen: ikke bare av hva vi skal si, eller vil si, men av hvem vi er. Vi begynner å formes av andre og gir slipp på vår egen identitet. For hva er viktigere enn å fortelle andre hva du har på hjertet? Hva er mer fundamentalt menneskelig enn å fortelle en historie til andre som du brenner for eller baserer ditt liv på?

I Unknown Numbers får vi frihetsforkjemperne iscenesatt innenfor et forestilt landskap som ikke nødvendigvis har til hensikt å fortelle om hvem de er eller hva de har gjort – i hvert fall ikke hele historien – men som skaper et rom å tenke dem i med litt løsere, mer fleksibel snipp enn vanlig. Jeg liker godt den luftige og fabulerende fremstillingen av mennesker som dette – ikke fordi vi skal leke oss bort fra alvoret, selvfølgelig ikke, men fordi et slikt forestilt landskap skaper mer bredde i hvordan vi nærmer oss dem. En friskhet basert på undring, mer enn oppskriftsmessig beundring, kanskje? Det lange veggmaleriet er i hvert fall et sted hvor du kan la bevisstheten vandre og underveis meditere over hva mennesker som dette betyr for oss. Hva de bør bety for oss. Plasseringen av verket er essensielt i denne sammenhengen – og da tenker jeg ikke på hvilket forhold verket har til Nobels Fredssenter (som er åpenbart) – men hvordan disse ansiktene og

disse kroppene, og bildene som ledsager dem, relaterer seg til andre ansikter og kropper i det offentlige rom. For folk som går ned mot Aker Brygge er det ikke Carl von Ossietzky, nobelprisvinneren og journalisten som ble satt bak murene av nazistene, og Adnan Hassanpour, den kurdiske journalisten som fortsatt er bak lås og slå i Iran, vi forventer å se. Nei, tvert imot forventer vi oss fotoshoppede og brune kropper og reklame for lekre merkevarer. Mot forventningen om overflatisk skjønnhet og idiotisk konsum-retorikk skaper Unknown Numbers reell skurring i hva vi forventer å se.

Inne på Nobels Fredssenter ville vi antagelig anerkjent dem og beundret dem, men her ute, på gata, fordyper avstanden mellom disse heltene og det vaset vi vanligvis stilles overfor i offentlige rom i så sterk kontrast til hverandre, at ytringsfrihetsforkjemperne fremstår klarere enn ellers. I verket punktueres billedflaten med en rekke frapperende bilder som fordyper effekten: en frihetsdue som tilsynelatende har vingene foldet ut, men ved nærmere ettersyn har dem utfoldet fordi de er spikret fast. Litt lenger bort ser vi en hånd som skriver før den i neste bilde giljotineres, ja, kappes regelrett av. Disse bildene er enkle, propagandistiske og agitatoriske, men i denne sammenhengen fungerer de som effektive fokuspunkter for ansiktene som vi ser. Unknown Numbers er et fremragende eksempel på hva som er verdt å se i verden – og en slående påminnelse om alt som ikke er det.