Historiefortelleren

Foto: Bjørn Wad

– Et maleri, også portrettet, må handle om noe mer enn kun avbildning. Drivkraften er å fortelle historier, helst ladet med følelser, sier Jan-Ove Tuv.

VOSS (KUNST): Etter en biltur på 25 minutter fra Voss sentrum kommer vi til et lite småbruk der Jan-Ove Tuv bor sammen med sin kone Marita Spildo Tuv, som er filosof. De har fire barn i alderen seks til ett år. Fra fjellveggen like ved renner fossen loddrett ned blåsvarte berg. Gresset er irrgrønt på flate jorder, og solen skinner intenst fra skyfri himmel denne junidagen da vi er på besøk. Det er for varmt til å sitte ute midt i solsteken, så vi flytter hagebordet bort til skyggen før vi setter oss ned med et glass vann, under et tre i hagen. Men før det har Tuv allerede rukket å vise oss rundt på bruket, som eies av svigerforeldrene. Han har tatt oss med til hønsehuset der fotografen og jeg får hilse på et par haner og høner som han har kalt opp etter berømte norske diktere. De forsyner familien på seks med egg, og det er Tuv ganske stolt av. Han er ikke vokst opp på gård selv, men det er kona. Hun kommer fra distriktet vi nå er i. For tiden dyrker ekteparet jordskokk, poteter og ulike urter som de krydrer sin hjemmelagde mat med. Planen er også å bygge drivhus, som de allerede har lagt til rette for på tomten. Tuv forteller at familien er opptatt av å leve sunt og spise så økologisk og ren mat som mulig. Nå har de bodd på gården nær Voss i fem år og stortrives med sitt fredelige landliv der store og små er i god balanse.

Rett bak kjøkkenet i trehuset har Tuv sitt atelier. Her maler han med fri utsikt til grøderike jorder og høye fjell. Rommet er møblert med piano, bokhyller, bord til malesaker og staffeli. Her blandes oljemaling og her fører han penselen med stø hånd over lerret. Tuv har som mål å male så levende som mulig. Noen motiver lager han på oppdrag. Andre er helt frie. Blant annet flere selvportretter. Håpet er alltid å forløse noe stort med penselen. Helst vil han formidle noe som kommer fra hjertet. Jan-Ove Tuv tenkte stort tidlig. Han var allerede fra ungdomsskoletiden klar over at han ville bli maler, og gikk rett til toppen. På eget initiativ, uten noen kontakter på forhånd, tok han mot til seg og oppsøkte Odd Nerdrum. Da var han 19 år gammel.

Kitsch er også til for publikums del. Fordi det private rom ikke er tillatt i kunsten, trenger man en åpning for det – fordi det også er en del av den menneskelige tilstand.

Han gikk i lære hos Nerdrum i seks år fra 1996, både i Oslo og i Stavern. Den unge malerspiren tenkte at bare han øvde nok, ville han få det til. Det ble ikke krevd betaling for å gå i lære hos Nerdrum.

– Betalingen er at du investerer energien din der, sier Tuv.

Som barn tegnet han mye. Til å begynne med kopierte han Walt Disney-figurer, og det gjaldt å ikke gi seg før det lignet på originalen. Langt tilbake i tid har han slektskap med I.C. Dahl, kan han fortelle. Tuvs familie kommer opprinnelig fra Bergen. Selv er han vokst opp i Kongsberg med far som jobbet på trevarefabrikk og mor som jobbet i avis. Han ble tidlig tatt med på biblioteket der han oppdaget bøkenes verden. Å lese berømte forfattere er noe han fremdeles liker. Han øver seg stadig på å se, og er fascinert av metaforer og av den menneskelige psykologi.

– Det som er i hodet, kommer ut gjennom hånden, forteller Tuv.

Hva skal til for å male et godt portrett?

– Det viktigste er å male en historie, ikke bare et bilde. Da er blant annet asymmetri viktig. En knekk på hodet, eller et blikk som ser til siden kan gi inntrykk av at figuren beveger seg.

Det første jeg gjør når jeg skal male et nytt motiv, er å oppnå en uferdig helhet. Slik ser jeg hvordan delene påvirker hverandre. Man må også huske på det jeg kaller valørhierarki, der de lyse partiene ikke alle er like lyse, og de mørke partiene er ikke alle like mørke. Jeg maler tynt i begynnelsen, før jeg maler tykkere – typisk i de lyse partiene, for at malingen skal få lyskraft. Jeg kan legge vekt på å fremheve munn, nese, blikk eller øre i et portrett. Ved å vektlegge ørene til den som portretteres, kan jeg for eksempel få frem at personen er god til å lytte. Nerdrum har lært meg å sammenligne maleryrket med å lage film: Du må være regissør, scenograf, skuespiller og lyssetter for å bli en god maler.

For meg er det essensielt å male levende, alt annet er dårlig kvalitet. Det er et alkymistisk mirakel at oljemaling kan bli til hud. Tenk på maleren Caravaggio (1571–1610). Han ble kalt naturens store rival fordi han kunne gjøre mennesker «levende».

Jeg vil også fremheve den greske maleren Apollodoros. Han ble kjent som skyggemaleren. Innføring av skygge var et enormt fremskritt for maleriet fordi det ga figurene volum. Det er også viktig at man konsentrerer seg om de store flatene, spesielt i begynnelsen. Detaljer må komme til slutt. Den naturalistiske eller fotografiske tilnærmingen dreper alt liv. Mange malere maler alt like nøyaktig. Når det er tilfelle, sier jeg med et ordspill: Hvis alt blir like gyldig, så blir alt likegyldig. Man er ikke dyktigere jo flere detaljer man inkluderer, men i den grad man evner å fokusere oppmerksomheten, gjennom malerisk variasjon, mot det som driver fortellingen i verket. Se på Rembrandt. Fokuset er ett sted, mens alt annet blir gradvis mer tåkete, vi ser jo ting i sidesynet. Han maler slik øyet oppfatter virkeligheten.

Sterke kontraster er en annen og vanlig feil, da mister man helheten i figuren. Den blir da seende ut som individuelle kakestykker, satt sammen til en kake. Myke overganger er livsnødvendige.

I Tuvs atelier males det på flere motiver på en gang. Han viser oss et par verker han arbeider på. Blant annet et portrett av en voksen mann. Dette er et bestillingsverk. Og et selvportrett. Han kan bruke to måneder til ett år på å ferdigstille et portrett. Modellene må han se med egne øyne før han kan male dem. Han arbeider også med en portrettbestilling av fire barn.

Foto: Bjørn Wad

På en knagg i atelieret henger Tuvs malerkjortel. Han spør om han skal ta den på, og vi nikker ja til det. Han trer kappen kjapt over hodet og strammer den opp med et lærbelte i livet. Kjortelen er sydd etter samme modell som den Odd Nerdrum bruker. Tuvs er velbrukt. Vi kan se malingsflekker nesten overalt. Et par gamle hatter prøves også. Dem tar vi med oss ut på jordet for å fotografere maleren i sitt landlige rike, iført frakk og hatt.

Når han ikke er i eget atelier for å male portretter, reiser han rundt både i Norge og utlandet for å undervise i oljemaling. Snart skal han male ute i friluft på Friluftsskolen i august. I den sammenheng siterer han gjerne spelemann Hamre som sa: «Originalitet er de feil man gjør når man etterligner sin mester».

– Jeg er alltid opptatt av å lage en fortelling i portrettene, få frem menneskenaturen og at det er «en hjerne bak øyet» på maleriet, for å sitere Nerdrum. Mennesket på lerretet må se ut som om det kan foreta selvstendige valg, understreker Tuv.

Folk som ikke har empati, kan ikke klare å lage kitsch.

Hvor henter du inspirasjon fra?

– Idéer kan komme fra noe jeg selv har opplevd eller lest om. Tidlige arbeider av Munch har også påvirket meg, sier Tuv. – Munch hadde evnen til å se det karakteristiske ved hvert spesifikke menneske: akkurat der skifter linjen retning.

Jeg elsker også Ibsen. I Villanden skildres Hjalmar Ekdal som en tilnærmet psykopat. Ibsen skildrer ham likevel opphøyet. Han var bestemt på at Ekdahl ikke måtte spilles som en komisk figur. Og som Nerdrum sier: Den som ikke avslører seg selv, blir fort avslørt.

Alle man maler må gjøres store, de må ikke være avhengig av tolkning for å kunne leve. La oss si man skal skildre en ond person, for eksempel i en komposisjon. Det ville jo være fullstendig latterlig om man skulle male vedkommende dårlig bare for å gi ham en på trynet …

Av nålevende norske (og utenlandske) malere troner Nerdrum høyest. Det er også mye å lære av kolleger som Helene Knoop, Even Richardson, Per Lundgren og Trine Folmoe. De har alle et sølvaktig preg i sine malerier. Og med sølv sikter jeg til en grålig kjølighet i fargen, en kvalitet som er livsnødvendig for at de varmere fargene skal lyse.

Hvorfor er du så opptatt av å være kitschmaler?

– Fordi bevisstgjøring rundt eget arbeid øker kvaliteten på det man gjør. Mange figurative malere bærer på en angst for å bli dømt av kritikere eller kunstnere. Derfor tilpasser de seg og lager flate, uinteressante bilder, såkalt «kunst». Fuglene synger det jo fra trærne: I kunsten skal man ikke være sentimental eller tidløs. Hvis man setter seg inn i kitsch, så oppdager man derimot at man ikke trenger å frykte kunstens moralisme. Det er frigjørende å forstå at man ikke trenger å følge regler som er uttalt imot det man selv strever mot.

Fordømmelsen av kitsch spres med adjektiver som teatralsk, melodramatisk, sentimental og gammeldags. Kunstideologien har gått til angrep på det barokke og antikke uttrykk. Så disse menneskene har jo sagt det selv: Rembrandt er ikke kunstner.

«Sentimentalitet er kitschens ryggmarg, men man må forstå ordet korrekt. Det er i realiteten et vidt begrep, ikke kun et synonym for ‘søt’, ‘uskyldig’ eller ‘ufarlig’, slik den konvensjonelle bruken av ordet tilsier. I nøytral forstand betyr det tilstedeværelse av følelser, og da inkluderer begrepet naturlig nok tilstander som patos, melankoli og intensitet», har Tuv sagt i et 20-

siders intervju til Carl W. Korsnes, laget for magasinet Filosofisk Supplement.

Mens vi sitter ute og snakker, går solen plutselig ned bak de høye fjellene, og kveldsmørket sniker seg på allerede ved sekstiden. Kona har laget hjemmelaget pizza som Tuv løper bort til urtebedet med for å legge på et dryss av ferske krydderurter før han serverer det til oss. Etterpå kommer han også ut med hjemmelaget blåbær-pai. Familien spiser mat laget fra bunnen av hver dag, og Tuv skryter av sin hjemmeværende kone som liker å lage sunn mat til familien.

Ego, olje på lerret

Når oppstod kitschbegrepet?

– I løpet av 1800-tallets andre halvdel. Ifølge Hans Reimanns Das Buch vom Kitsch oppstod begrepet blant malere i München på 1870-tallet som et angrep på den forrige generasjonens «smakløshet». På begynnelsen av 1900-tallet fattet akademikere interesse for begrepet, og anvendte det som et svimerke på alt den moderne kunsten ikke skulle være. Tsjaikovskij, Repin, prerafaelittene og Sibelius er blant dem som ble stemplet. Teoretikerne går til angrep på høyt og lavt, men en fellesnevner er at de vil det sentimentale og historiefortellende til livs. Teoretikeren Adorno kritiserer Tsjaikovskij fordi man kan se for seg en historie når man lytter til hans musikk. Klassisk-figurativt maleri har lenge vært utsatt for samme kritikk, og da spesielt Odd Nerdrum. Da han så leste Hermann Brochs essay om kitsch (Det onde i kunstens verdisystem), kjente han simpelthen igjen seg selv. Så vendte han «kitsch» til noe positivt, og dermed gjorde han noe helt eksepsjonelt: Han kom med et positivt alternativ. Verden er stappfull av dem som syter over alt «det forferdelige» som foregår i samtidskunsten – i den grad at man skulle tro de var reklameagenter for det de liksom ikke liker. De mest prominente blant slike «konservative» kritikere står antagelig på de moderne museenes lønningslister, noe som i så fall forklarer hvorfor de ikke vil ha noen endring. Legg derfor merke til optimismen i Nerdrums innstilling: La kunsten leve, og la oss heller skape et rom for vår egen disiplin; la oss bruke energien vår positivt! Når man i tillegg kvitter seg med angsten for kunstreglene, så frigjør man energi til å skape mesterverker.

Jan-Ove Tuv har nå snakket seg varm, og vi merker tydelig at kitsch er et tema han har et glødende engasjement for.

– Jeg må jo ellers le når jeg leser konvensjonell kitschkritikk. Når kritikerne virkelig skal spidde kitschen, så trekker de frem eksempler som egentlig tilfredsstiller kravene til kunst: dårlig anatomi og grelle farger. Det samme skjer når de skal ta kitschen for dens sentimentalitet. Da trekker de frem malerier eller skulpturer blottet for patos. Problemet med slike dårlige kitschbilder er imidlertid ikke at de er for sentimentale, men at de ikke er sentimentale nok. Slike ting forstår man når man setter seg inn i den nye forståelsen av kitsch, og det er en enorm fordel. Man forstår at kunstideologien råder en til å gå nøyaktig motsatt vei av hva som gavner ens arbeid.

Alle man maler må gjøres store, de må ikke være avhengige av tolkning for å kunne leve.

Men hva er kitschens essens?

– Arketypiske situasjoner, altså det menneskene opplever til enhver tid.

Igjen: Kvitter man seg med angsten for kunstmoralismen, så skjønner man at problemet ikke

ligger i at kitschens motiver er klisjéer, men i utførelsen. Det skulle være enkelt å forstå: Kvalitetsnivåer finnes også innen kitsch … Den nye forståelsen av kitsch lar deg dessuten forstå at originalitetsimperativet er som i Trollmannen fra Oz: Bak forhenget står egentlig en liten dverg med en megafon. I kitsch er det kvalitet som gjelder, fremhever han.

Jan-Ove Tuv kan kunsten å formidle sitt budskap og sin malerfilosofi med tydelig stemme. Han snakker rolig og behagelig. Det er gull verdt når han skal forklare hva han står for og hvordan andre kan male slik som ham når han er kurslærer. De fire barna roper nå på pappaen sin. De begynner å bli lei av å vente på ham etter lange samtaler med to gjester og vil ha hans fulle oppmerksomhet. De er nemlig godt vant med å få dramatiserte historier på sengekanten. Nå orker de ikke å vente mer, så Tuv løper opp trappene til barnerommene for å lese godnatthistorier for de to eldste barna. Det går i fabler og fortellinger fra antikken. Han lever som han lærer og er opptatt av at barna får innsikt i gammel historie. Plutselig står taxien utenfor gården, og vi er på vei tilbake til «virkeligheten» igjen etter å ha fått innblikk i hvordan man kan leve og male på klassisk vis, også i 2016.

Med kors, akvarell