Foto: Stephen Butkus
Foto: Stephen Butkus
Foto: Lars Gundersen

«Når man velger et materiale som leire, innebærer det en risiko fra første stund. Men den risken er jeg villig til å ta” sier kunstneren Magne Furuholmen. KUNST har møtt ham i storslåtte omgivelser på Fornebu.

Skulpturparken Imprints

– Imprint betyr å sette avtrykk i noe mykt, eller å sette spor etter seg.

– Skandinavias største keramiske skulpturpark som ligger utenfor det nye hovedkontoret til Aker på Fornebu.

– Parken vil bestå av i overkant 50 keramiske enkeltelementer, deriblant verdens to største krukker på 6 meter, ni søyler, et 12 meter langt relieff og flere sarkofager.

– Det ble brukt i alt 70 tonn leire til verkene.

– Alt ble produsert ved verkstedet Tommerup i Danmark.

– Parken skal ferdigstilles høsten 2016.

 

Fornebu (KUNST): Det er ikke det at den mangler sensualitet, denne parken, det er ikke det at den mangler poesi heller, og det kvinnelige er helt klart til stede der formfulle krukker troner som dronninger i hver ende av parken. Men likevel er det en bølge av maskulinitet som slår mot en der man kommer gående inn i Fornebuporten. En nesten overveldende følelse av noe rått, grovbygd, kraftig. Og fordi jeg som journalist er trent til å lete etter det komplementære i alt stoff, er det nærmest som en refleks at jeg umiddelbart begynner å lete etter det myke, det forfinede, det motsatte av maskulinitet. Men hva er nå det? Er det alltid det feminine? Eller kan det være noe helt annet? En mykhet, en medmenneskelighet, en medfølelse?

Men før jeg blir så modig at jeg tør spørre Magne om hans egen menneskelighet, der inne, mellom sytti tonn leire, skal vi nesten fryse på oss koldbrann, se krukker store som fjell bli møysommelig montert, og ikke minst snakke om rom, tomrom, landskap og hukommelse. Velkommen til Imprints park.

Det er andre dagen i Imprints park, storsatsingen til Aker, der kunstner og musiker Magne Furuholmen har fått i oppdrag å lage den største skulpturparken i Norge etter Vigelandsanlegget. Det er femten minus og isende vind, og man kan lett se for seg at dette kunne lagt en demper på entusiasmen. Men langt ifra: Det er som julaften for andre dag på rad der de to tolv tonns krukkene kommer trillende inn på store lastebiler helt fra Danmark. Magne dirigerer, smiler, anviser, smiler, instruerer, smiler enda bredere, og etter to timer med det som kan minne litt om slow tv, står den første krukken trygt, for første gang, på norsk jord.

Vi unner oss en sårt tiltrengt glohet kaffe i cafeen som er plassert i en av de barcode-lignende byggene som omkranser Imprints park.

– Du vet, det fineste noen kan si til meg om utstillingene mine, er at de har savnet atmosfæren. At de etterlater et tomrom, enten hos betrakteren, eller i det fysiske rommet de var plassert. Jeg er mye mer opptatt av at kunsten min skal bli en del av folks følelsesmessige hukommelse enn av at verkene mine nødvendigvis må oppta så mye fysisk rom. Mer slik det er i musikk. Noe temporært, noe du ikke nødvendigvis må eie, men som likevel blir ditt.

Det er en interessant motsetning i denne uttalelsen, ettersom vi står foran ti mål med tomt som etter hvert skal fylles med Magnes skulpturer, og som, mest sannsynlig, vil blå stående i flere hundre år.

Jeg er mye mer opptatt av at kunsten min skal bli en del av folks følelsesmessige hukommelse enn av at verkene mine nødvendigvis må oppta så mye fysisk rom.

I fremtiden kommer kunstkritikere til å vandre rundt her og se parken med helt nye øyne. Skremmer det deg? At dette verket er kommet for å bli?

– Jeg opplever det vel både som skremmende og inspirerende, og jeg har brukt mye tid på å tenke på det permanente aspektet. Det står i kontrast til mange av prosjektene jeg har gjort de siste årene, som ofte har hatt noe temporært og omskiftelig ved seg. Som oppdrag jeg gjort i det offentlige rom, som for eksempel foliering av glassfasader i Berlin. Og musikk, selvfølgelig. Det er jo reversible prosjekter, noe som er ment å være temporært. Og det er en tanke jeg liker. Så med dette prosjektet var jeg nødt til å ta inn over meg at dette verket kommer til å bli vurdert annerledes i fremtiden.

En gjeng med dresskledde mennesker suser forbi bordet vårt, de nikker entusiastisk mot Magne.

– Arkitekter, sier han og smiler.

– Men tilbake til spørsmålet ditt. Det monumentale har aldri vært en attraksjon for meg, tvert om. Vissheten om det permanente i dette prosjektet har nok vært en kompliserende faktor. Helt personlig kunne jeg godt ha revet det ned så snart prosjektet var ferdig.

Men hva fant du inspirerende ved prosjektet da?

Han kikker seg rundt. Glass og stål.

– Det oppdragsgiverne ville ha fra meg, var jo å skape noe som tilfører en tydelig menneskelighet til en destinasjon som ellers forbindes mest med å gå på jobb eller gå og handle. Det skulle ligge en opplevelse i det å komme hit, også for folk som kommer hit dag etter dag. Da blir utfordringen å skape et verk, et prosjekt, hvor du som betrakter finner noe du ikke blir ferdig med etter første besøk. At du på nytt kan la deg overraske og fascinere.

Og hvordan har du gjort det?

Det jeg legger i en vellykket opplevelse av parken for mitt vedkommende, er at det finnes en gjennomgående atmosfære her som er god å vende tilbake til. Så jeg har prøvd å sette meg inn i parkbrukerens situasjon. Hvordan er det å være menneske her? Og for meg handlet det mye om at ikke alt skulle være opplagt. Jeg har ønsket å skape rom med objekter som fra lang avstand kan virke tydelige, men som på nært hold rommer hemmeligheter, da kanskje spesielt med tanke på tekstene som er printet på dem.

Han peker mot de sarkofaglignende skulpturene på den andre siden av parken, som ligger der som levninger fra fordums tid.

<!–more–>
Foto Lars Gundersen
Furuholmen har vært «hands on» på alle stadiene av produksjonen. Her med påføring av glasur på søylene.

Annonse

At man må være litt arkeolog?

– Ja, akkurat. Jeg tenker at hvis man vil bruke tid, kan man oppdage mye nytt. Jeg har også forsøkt å skape rom av objekter som ser forskjellige ut ettersom hvor i parken du kommer fra, kanskje lyset treffer litt spesielt akkurat denne morgenen. At du kan få små, intime opplevelser av elementer du ikke har oppdaget før, men at det også finnes skulpturer som er slående og tydelige. Så det har vært utfordrende og inspirerende å måtte tenke langsiktig. Forsøke å skape en førsteopplevelse, men så tenke seg brukeren over tid. At man ved gjenbruk vil komme tilbake og finne nye elementer. Det er mye av det samme som skjer i musikken. Mange lag som skjer parallelt. Og så kan du velge selv om du vil forholde deg til førsteinntrykket, eller om du vil gå dypere ved neste besøk.

Dette er jo et enormt prosjekt. Og du fikk veldig frie tøyler av oppdragsgiver. Hvordan grep du det an? Du kunne jo i prinsippet laget hva som helst.

Jeg begynte jo en umiddelbar dialog med oppdragsgiver. En grunnleggende tanke var at kontorbygningene skulle være et senter for kunnskap og nytenkning innenfor forvaltning av ressurser. At her skulle man ha med seg kunnskap fra tidligere industri. Og det synes jeg var inspirerende fra et kunstnerisk ståsted; at man tar erfaringer fra fortiden og skaper noe bedre i fremtiden. Aker har jo vært en av verstingene innenfor miljø, men også en av de store velferdsskaperne i Norge. Alle som vokser opp i Norge i dag, har foreldre som skitnet til hendene for å skape et bedre liv for barna sine. Men fremtiden rommer kanskje en annen og mer fruktbar allianse mellom industri og forskning. Slik jeg ser det, er det helt nødvendig, og personlig er jeg teknologi-optimist. Uten bedre anvendelse av de muligheter teknologien gir, blir vi tvunget inn i regresjon, og der lurer det reaksjonære krefter, både humanistisk og politisk.

Seks meter til værs for å sprøyte glasur på krukken.
Enestående. Krukkene av keramikk er 6 meter høye og er de største som noensinne er laget. Tommerup keramikkverksted måtte spesialbygge ovner for å få brent Furuholmens arbeider.

Hvordan kommer dette til uttrykk i prosjektet ditt?

Alle mine prosjekter starter med en innfallsvinkel, kall det gjerne dogmer, som jeg bruker en del tid på å finne. Det handler ofte om hva jeg velger vekk, altså ting jeg ikke ønsker å inkludere i et prosjekt. Deretter står jeg igjen med en litt spesialisert mental verktøykasse, og må så definere hva akkurat det utvalget av verktøy gir muligheter til.

Her tok jeg utgangspunkt i tre latinske ord: Conservare, inspirare og creare (forvalte, inspirere og skape). Og disse orden ble mitt inn-punkt til prosjektet. Jeg ville ha med meg noe fra fortiden, jeg ville at det skulle være et sted for inspirasjon og et sted hvor ideer og visjoner blir skapt. Med conservare ville jeg gi en slags assosiasjon til arkeologiske utgravninger; en slags ruinverdi. Noe fordums som man må forske litt på for å forstå.

Og krukkene, de ble kanskje en form for kunnskapsbærere?

– Krukkeformen er en av de eldste formene som mennesket har skapt. I krukken bar man vann, oppbevarte mat, olje, helt livsnødvendige ting. Senere ble krukkene et oppbevaringssted for skjøre pergamentruller, og har dermed også blitt vår kulturbærer. Denne urgamle formen har noe av det helt basale i vår menneskelighet. Og i et teknologibasert område som Fornebuparken ble krukkene en motsetning til, men også en refleksjon av, det som er forespeilet for parken i fremtiden. Her skal det komme utdanningsinstitusjoner, og man satser på at stedet skal bli et slags senter for nytenkning innenfor ressursforvaltning. Keramikksøylene er ment å gi assosiasjoner til templer der kunnskap og filosofi ble formidlet; igjen dette med fortid og fremtid som sammenstilles.

Under intervjuet kommer det stadig folk som vil ha Magnes oppmerksomhet. Ofte er det noen fra teamet hans, som har vært med helt fra starten; prosjektledere, fotografer, assistenter. Det kommer nye objekter inn fra det store utland, og Magne må være der det skjer. Vi tar på oss verneutstyr og tykke dunjakker og beveger oss ut der nye skulpturer blir satt på plass, og parken begynner å forme en slags helhet.

Han strekker armen ut, som for å favne hele området.

– Jeg ser på dette som et slags symfoniorkester. En helhet som er satt sammen av mange forskjellige stemmer. Noen har helt klart rollen som solister, som krukkene, mens andre elementer støtter opp om helheten. En vandring gjennom forskjellige typer uttrykk og stemmer.

Magnes assistent geleider oss mot hovedinngangen der monteringen av tre keramikksøyler er i gang. Bygget har et massivt overheng som nærmest svever over oss i stål og glass. Og søylene, som ser ut som vakre ruiner, skaper en spenning i rommet mellom overhenget og bakken. Som om det var søylene som holdt bygget oppe. Som om den enestående arkitektoniske bragden med å få et halvt kontorbygg til å sveve, først nå, med søylene under, blir synlig. Vi blir stående og snakke om den tyske filosofen Martin Heidegger og hans tanker rundt tomrommet – eller nærmere bestemt rommet som omslutter et objekt.

Tomrommet skaper en interessant dimensjon til skulpturene, særlig når rommet er så definert som det er her i denne parken. Hvordan forholder du deg til det?

– Rommet rundt skulpturene blir jo et slags magnetfelt. Et objekt skaper en ny spenning i rommet rundt seg, og det er noe av det som er veldig krevende med sammenstillingen av så mange objekter. Så jeg har brukt mye tid på skape en dynamikk mellom de forskjellige verkene. En dynamikk som forhåpentligvis fører deg fra en skulptur til den neste, selv om – eller kanskje nettopp fordi – det er et spenningsfelt i tomrommet mellom dem.

Foto: Tom A. Kolstad
Uttrykk som skifter med årstidene: Om vinteren vil det komme damp ut av krukkene, og om sommeren vil det danne seg et vannspeil over en granittbunn rundt enkelte av skulpturene.
Noe fordums og noe hypermoderne møtes i spenningen mellom det nærmest svevende bygget og Furuholmens organiske søyler.

Hvordan har du løst det sånn helt konkret?

– Ved å la det gjenstå noe uferdig, eller uløst, ved en skulptur. Som at poesien som er printet inn i søyler og sarkofager, kan leses på tvers av skulpturene. At den neste setningen i et vers finnes på den neste skulpturen. Eller hvordan rommet mellom verkene er lagt opp i passasjer som leder deg videre til neste enklave av objekter. Men det var også viktig for meg at skulpturene, og dermed også rommet mellom dem, ikke skulle ha den samme rigiditeten som bygningene rundt. At tomrommet også skulle ha noe organisk over seg, noe mykt.

Tyngdeloven er jo en medspiller du må forholde deg ganske aktivt til med så store arbeider. Jobber den for eller mot deg?

– He-he, ja alle lover kommer i veien. Men når det er sagt, kan det skje mye spennende når man tør å gi litt slipp. Han peker på søylen foran oss, den har en litt krokete form, som om den har vært ute en vinternatt allerede.

– Denne søylen kollapset da en truck veltet. Men i stedet for å forkaste den gjorde jeg den nye formen om til dens styrke. Som om den allerede har en hukommelse og erfaringer gjemt i leiren.

Men hva med dine egne minner og erfaringer? Har du gjemt noen hemmeligheter der inne i leiren?

– He-he, that is for me to know, and you to guess. Nei da, det er klart det ligger mye av meg i denne parken. Jeg er alltid med. Jeg valgte jo å gå inn med et tekstmateriale som er dypt personlig, med ting som i utgangspunktet ikke var skrevet for dette oppdraget, men som hadde eksistert i andre former tidligere, som lyrikk, småprosa, tekster til musikk. Likevel er det litt slik i et så omfattende prosjekt at «jeg» på et vis ble slukt av prosjektet. Men når det er sagt, så ligger det like mye av meg i den tunge fysiske håndverksjobben. Hver bokstav har jeg hamret inn i leiren, hvert objekt har jeg vært hands on hele veien. Så poesien er ikke mer meg, det er bare en annen side av meg.

Jeg har hørt et sitat av den kjente fotografen Arno Minkkinen: «Art is risk made visible», stemmer det for deg også?

– Da kommer vi inn på Beckett som sier «Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.»

Han drar seg over skjegget.

– Det viktigste å fjerne er redselen for ikke å lykkes med noe. Fjerne den redselen som ødelegger muligheten til å oppdage noe nytt underveis. Man må bare slutte å lytte til den stemmen, som jeg tror de fleste mennesker bærer i seg, som sier: Dette er ikke spennende nok, dette er ikke spenstig nok, dette kommer ikke til å stå seg, dette har ikke livets rett, hvorfor i all verden skal du gi deg i kast med dette. Og så må man fjerne seg fra ideen om at man skal lage noe som er bedre og bedre, helt til man står igjen med et mesterverk, for mesterverkstanken er så skummel.

a city’s memoir;

I am the world made less foreign and distant

I recall easily all your footsteps

and carry their imprints

like removed tattoos upon my skin

wrinkled and weathered from lives in transit

my history is yours

and I remember it all

Hvorfor det?

– For det første så tror jeg ikke du vet selv hva et mesterverk er. Jeg vet i hvert fall at jeg har bommet tidligere på hva som er spennende og ikke spennende. Noe jeg trodde var det mest spennende, viste seg ti år senere å være helt uinteressant. Og motsatt, noe jeg trodde var helt ubrukelig, har senere vist seg å åpne opp for nye muligheter.

Du siterer Beckett; «Fail better». Hva betyr det for deg da?

– Det å prøve igjen. Jeg tenker mer på mitt arbeid som en avansert botsøvelse, at du dokumenterer en tilstedeværelse av det du gjør der og da, og det er så langt du kom den dagen. Og da hjelper det å være litt upretensiøs i anslaget. Ikke holde fast ved de tankene som forhindrer deg i å oppdage noe nytt. Og for å skape noe nytt kan man ikke bare bygge og bygge på et sandslott, det må rives ned, og så må man begynne forfra igjen.

En ting er jo sikkerheten i håndverket, men så er det selve det kunstneriske uttrykket, hvordan finner man en sikkerhet i det?

– Der tror jeg ikke det er sunt å ha noe sikkerhet i det hele tatt. Det eneste som er sikkert for meg, er at jeg ikke er redd for nullpunktet som kunstner – og materialvalget henger sammen med det. Det er mye bekymring i det å skulle vise et nytt arbeid til publikum, og for noen kunstnere kan det oppleves som helt forferdelig. Men likevel er det en helt nødvendig del av verket, at det er en mottaker i den andre enden. Ofte er det de mest komplekse verkene som kan være vanskeligst å eksponere.

Som tekstene?

– Ja, for eksempel. Det var i dialog med en engelskprofessor vi kom frem til at jeg skulle legge frem tekstene i sin opprinnelige form. Gi dem ut i bok. Og jeg har en større sperre på det, det er litt vondere.

Klokken nærmer seg fem, og det er allerede mørkt. Jeg lurer på om jeg fremdeles kan røre på tærne mine. Magne skal videre til nye oppgaver, og vi sier farvel ved utgangen. Jeg snur meg og ser tilbake utover Imprints park. Søylene, krukkene sarkofagene. Vakkert og storslått. Vi ser styrken, men så var det dette med mykheten. Jeg har spurt og Magne har svart, men fremdeles lurer jeg på hvor Achilleshælen i dette overveldende prosjektet befinner seg. Kanskje ligger svaret i fragmenter av tekstene, kanskje ligger svaret på bunnen av en av krukkene eller i det vibrerende rommet mellom bygg og søyle. Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet, er at jeg kommer til å fortsette å lete.

Dikt. – Jeg har vel noe sånt som fem-seks tusen upubliserte dikt som har ligget i skuffen i påvente av et prosjekt, sier Furuholmen. Fragmenter av diktene er kunstferdig printet inn i skulpturene.
Skulpturene er robuste nok til at publikum skal kunne både sitte, leke og lene seg på dem.