Foto: Anne Vesaas
Om hvordan et tidligere sinnssykehus våkner til liv igjen som Christopher Nielsens helt unike kunstprosjekt.
OSLO (KUNST): Jeg møter Christopher Nielsen utenfor Storgata 36, ved bygningen som var galehus på 1800-tallet, også kalt dollhus eller dårekiste. Lokalene skal nå huse Nielsens Misfornøyelsesbar, som blir et helt unikt kunst-barkonsept. Idet vi beveger oss mot inngangen, forteller Nielsen meg at i baren vil man i kombinasjon med smakfulle cocktails, som Bringebærpsykose og Sigmund headbangers, få servert en liten ekstra sinnslidelse. – Her ble nemlig outsiderne plassert, forteller han.
Outsiderne har en sentral rolle i Nielsens kunstneriske univers, som viser en dystopisk virkelighet med en underliggende humor like svart som karbon-nanorør som absorberer 99,965 % av alt lys. Han begynte som tegneserieskaper i ung alder og fikk publisert sitt første hefte Fedme i 1983. Siden den gang har utgivelsene kommet jevnt og trutt, som Jazzbasillen i 1990, Homo Norvegicus i 2000, og senest Hold Brillan del 2: Da Pønken kom til Lefsevika i 2015. Gjennom forvrengte karikaturer og satiriske dialoger kommer historier fram som slår deg like hardt som en flaske hjemmebrent.
Kunstner, illustratør, dramatiker, musiker, animatør og broren til Joachim (Jokke) Nielsen. Listen er lang og kommaene mange når en skal ramse opp alle rollene til Christopher Nielsen, men den mørke humoren går alltid igjen som en rød tråd. I 2014 gjenoppfant Nielsen seg som konseptualist, med utstillingen Jeg er bare en enkel konseptualist fra Ulsrud på Henie Onstad Kunstsenter. Her kunne en se spraymaleriene fra Ulsrud som Nielsen lagde en gang på 80-tallet før graffitien blei kul, samt andre malerier, platecover og filmer.
Utstillingen inneholdt dessuten installasjonen Misfornøyelsespark, hvor publikum fikk den sjeldne sjansen til å dælje løs med klubber på kjendismillionærer. Som en videreføring av dette kom ideen til Misfornøyelsesbar, og med det kan han vel også føye barkeeper til rollelisten.
– Lokalet var allerede valgt. Som konseptualist så jeg mulighetene i det, og ikke minst ble jeg fenget av historien som satt i vegga. Dollhus, dårekiste og tvangsarbeid, det lå masse gammal misfornøyelse i disse rommene. Så utgangspunktet, en temabar/ kunstbar, fikk sin tematikk; sinnslidelse og fordum tiders behandling og oppbevaring av avvikere. Jeg ser for meg et helt hus fullt av innsperra dagdrivere, alkoholikere og fattiglus. Et sted der mye misnøye var samlet på ett sted. Dette ønsker jeg på en måte å gjenskape, bare at nå er de på bar. Som kjent et sted der mye misnøye må luftes.
Med god hjelp av Frank Nachtnebel og Ivar Nicolaisen i bearbeidelsen av selve baren vil fornøyelsesvanviddet stå sterkt i Paranoiarommat. Foto: Anne Vesaas.
Når vi kommer inn, poengterer Nielsen at en som gjest skal få en total kunstopplevelse, helst med en misfornøyd bismak. Jeg beveger blikket rundt. Hvordan vil kunstopplevelsen arte seg?
– Misfornøyelsesbar ER brukskunst! Misfornøyelsesbar representerer en revival for brukskunsten. Opplevelsen er total, i den forstand at det du gjør på bar, det er helt nødvendig å gjøre på Misfornøyelsesbar (avholdsfolk slipper ikke inn). Den besøkende vil bli så overveldet av all miseren, slått i bakken av de kjipe vibbene, både de som sitter i veggene og det som er oppå dem, for ikke å snakke om hvor ille det blir når Showtime setter i gang. Du blir overveldet av kunsten, et slags Stendhal- syndrom med negativt fortegn. Den eneste måten å takle et besøk på Misfornøyelsesbar er å dempe inntrykkene og roe nervene med alkoholens avstumpende virkninger. Du må bruke baren for hva den er ment å brukes til – drekke – altså; brukskunst.
Hva vil Showtime gå ut på?
– Det blir noe som kommer uventet på gjestene…
Idet Nielsen gestikulerer videre, oppdager jeg noe i øyekroken som stirrer intenst på meg. Hva er det? spør jeg litt engstelig. Nielsen går bort og trekker frem en lilla plate dekorert med store øyne, hvor øyevippene ser ut til å komme fra en flådd Kardashian-søster.
– Dette er selve prototypen til bardisken i Paranoiarommet, forklarer Nielsen.
Paranoiarommet?
– Paranoiarommet er det første rommet gjestene vil entre, og stedet er så klart overvåket. Paranoiarommet er dekorert med øyne, lavalampeøyne i selve baren og øyne generelt overalt.
Den eneste måten å takle et besøk på Misfornøyelsesbar er å dempe inntrykkene og roe nervene med alkoholens avstumpende virkninger.
Omgitt av øyne som vil stirre damene oppunder skjørtekanten, kjenner jeg at paranoiaen allerede ligger og ulmer i lufta.
Så hvilke andre sinnslidelser møter vi på etter at fyllenoiaen er godt plantet?
– Våger du deg videre innover, vil du entre Schizofrenirommet, sekketematikk for de fleste sinnslidelser, som i blacklight og neonfarger vil vibrere som en marerittaktig hallusinasjon fra gulv til vegger og tak. Når naturens behov melder seg, vil din indre klaustrofobiker utfordres. Å låse seg inn på toalettene blir som å lukke seg inne i et svart hull. Helt innerst finner du Angstrommet, med hallusinasjoner på veggene og stemmer i hodet, dekorert med angstens stumme skrik (IKKE inspirert av Munch). Videre kan bargjesten bevege seg opp i annen etasje. Der finner vedkommende Daarekisten dekonstruert, med tradisjonell malerkunst og installasjoner med innesperrete «daarer» som våkner til liv når Showtime med jevne mellomrom forvandler Misfornøyelsesbar til Bedlam! (Ordet ”bedlam” oppstod som et utrykk for kaos og galskap og refererer til Bethlehem Royal Hospital, et London sykehus som var det første i sitt slag med å behandle psykisk syke. Red. anmerkning)
Nielsen viser flere malerier som skal dekorere baren, bilder av sinnslidende og misfornøyde karakterer. Bildene er gode. Jeg tenker at angsten vil sitte godt igjen hos gjestene. Det er også tydelig at det ligger mye arbeid bak alt.
Står du alene bak Misfornøyelsesbar, eller har du noen viktige medsammensvorne?
– Altså hele Misfornøyelsesbar, inkludert uteserveringa, vil være ett helhetlig kunstverk. Hverken malerier eller håndmalte dekorasjoner på vegg kommer til å være individuelt signert. En plakett vil fungere som signatur, der vil mitt navn stå: konseptualisten, men også de andre samarbeidspartnerne som har gjort verket mulig. Jeg er nemlig for den praksis at alle de som har vært med, skal krediteres. Bruk av assistenter og fagfolk er mer og mer vanlig i kunstproduksjon, men det står alltid bare ett navn på verket. Denne praksisen mener jeg er feil. Hovedsamarbeidspartnere som bør nevnes er Armin E. B. Bårdseth, oppfinner og ansvarlig for elektronikk og programmering, Kai Priddy på lydinstallasjon, Fie Baro for utforming av mekaniske dukker, Erling Sand for sine glassmalerier og Thomas Saastad for kunsthåndverksnekring av bar med mer. Samt byggherrene Espen Koksvik Nilsen og Sindre Lothe Murud.
Når tenker du at baren skal åpnes? Eller rettere sagt: Når kan jeg få smake min første Bringebærpsykose?
– September, med mulighet for forsinkelser! Den som venter på noe ille, venter … Og med det får vi vel bare være misfornøyde med å vente.
Dette glassmaleriet forestiller Anders Angst, maskoten til Misfornøyelsesbar, utformet av Erling Sand.
Som en nevropsykologisk test, lik 1800-tallets and/kanin, vil listene kunne oppfattes enten som en mann med potetnese og vom eller en kvinne med svulmende former i ren Venus fra Willendorf-stil.
Nilsens egendesignede tapet er med på å bekrefte at man med skrikende fra fordums tid har entret Angstrommet.