Bacon

Det var dette bildet som gjorde Francis Bacons navn kjent da det ble stilt ut noen måneder etter den andre verdenskrigens slutt i 1945. Det var som om det legemliggjorde krigens faser og holocaust. Bildet har referanser til religiøse malerier, men det er et monster og ikke en helgen som vises i denne studien. Three Studies for Figures at the Base of a Crucifixion, 1944, olje, 3 x 94 x 73,7 cm. © Tate.

Han regnes som en av 1900-tallets største kunstnere. En praktfull utstilling tar opp en av de viktigste, men minst utforskede aspektene ved Francis Bacons maleri; de arkitektoniske, nærmest spøkelsesaktige strukturene som omgir de skrikende, plagede skikkelsene. Bacon som person belyses i en spennende bok, skrevet av hans venn kunstkritikeren Michael Peppiatt.

En solfylt ettermiddag begir jeg meg til The French House, en legendarisk pub i Soho hvor Francis Bacon pleide å gå før han fortsatte til andre vannhull, til kasinoet og deretter videre på jakt etter menn, jo røffere, desto bedre, for sex som kunne tilfredsstille hans masochistiske legning. Det var også på denne puben Michael Peppiatt traff Francis Bacon første gang, i juni 1963.

– Jeg skrev for en studentavis i Cambridge. Vi planla en utgave om moderne kunst. Jeg bestemte meg for å dra til London og prøve å få et intervju med Francis Bacon. Han var ikke bare positiv og imøtekommende. Men vi ble venner for livet.

Francis Bacon i mitt blod

Michael Peppiatt har skrevet flere bøker om Francis Bacon, den nyeste er memoarer fra deres vennskap; Francis Bacon in Your Blood, en bok som også belyser forholdet mellom Bacons kunst og hans privatliv. Den tar for seg mange aspekter ved Bacons kunst, ikke minst temaet som er tittelen på Tate Liverpools utstilling, Invisible Rooms, rommene i maleriene hans.

Når jeg leser boken, får jeg inntrykk av at Bacon levde sitt liv i rom. I det kalde studioet på 7 Reece Mews i Kensington, et totalt kaos opplyst av nakne glødelamper. Og derfra til vannhullene, kasinoene, til de elegante restaurantene, tilbake til vannhullene og så til London East End for å finne sexpartnere. Jo mer brutale menn, desto bedre, møter han ofte vendte halvt ihjelslått hjem fra – for så å stå opp tidlig og begynne å male. Peppiatt forteller:

– Francis hadde en utrolig disiplin og viljestyrke. Det kan virke merkelig at han fikk slik sans for meg. Han var homofil. Jeg var absolutt heteroseksuell, en student. Men Francis følte nok helt instinktivt at jeg var en som kunne fortelle hans historie, som jeg også har gjort i flere bøker. Francis var alltid generøs og utrolig gavmild. Han insisterte alltid på å betale for alle rundt seg. Lucian Freud gjorde stadig et nummer av å se på regningen, ta seg til pannen og late som om han besvimte av sjokk over det store beløpet!

Bacon fortalte iblant Peppiatt om sin barndom.

– Den var ikke lykkelig. Hans far, som var hesteoppdretter, så på sønnen som svak og ynkelig fordi han hadde astma. Faren forsto at Francis var homofil, og da han oppdaget ham iført morens undertøy, brøt helvete løs. Man må huske at homoseksualitet var straffbart her i landet på den tiden. Francis fortalte at han liksom måtte bygge opp en relasjon til verden. Han sa en gang: «Jeg er den mest kunstige personen du noensinne har truffet.»

Foto: Michael Peppiatt

Francis Bacon sammen med Michael Peppiatt på begynnelsen av 70-tallet. Peppiatt oppsøkte Bacon i 1963 for å lage et intervju til en studentavis. Det ble starten på et vennskap som varte frem til Bacons død i 1992. Foto: Michael Peppiatt.

© High Lane Gallery

Etter Francis Bacons død ble det kaotiske studioet hans på 7 Reece Mews i London dokumentert så nøyaktig som om det var en arkeologisk utgraving. Deretter ble alt transportert til Dublin der studioet ble gjenoppbygd som en permanent utstilling på Hugh Lane Gallery. © High Lane Gallery

Å sjokkere nervesystemet

Francis Bacon (1909–1992) kalles iblant «det motbydeliges maler». Da han i tenårene fikk øye på en hundelort på gaten, tenkte han at den symboliserte livet selv. «Man er her en stund og forsvinner raskt herfra, som en hundelort.» Peppiatt fortsetter:

– Francis hadde et mørkt syn på livet. Og på kjærligheten: «Alle jeg holder av forsvinner, dør». Hans første store kjærlighet, Peter Lacy, tok livet av seg ved å drikke seg i hjel. Hans andre, George Dyer, tok en overdose sovepiller samme dag som Francis åpnet sin store utstilling i Grand Palais i Paris. Som han sa: «Vi er alle på vei til å bli dødt kjøtt. Det fins ikke håp. For det fins ingenting å håpe på. Vi lever og vi dør, og det er det hele. Når jeg dør, kan de legge meg i en plastsekk og kaste meg i rennesteinen». Døden var hele tiden i hans bevissthet, og det var nok derfor han hadde så stor appetitt på livet.

Bacon var selvlært. Han begynte å male i 20-årsalderen, men fant sin egen retning relativt sent, rundt 35 år gammel. Da var det de mest ekstreme motiver som fenget ham, sier Peppiatt.

– Francis’ største forbilde var nok Picasso, først og fremst de mer surrealistisk inspirerte maleriene. Men han var ute etter noe annet. «Jeg liker det som sjokkerer og påvirker det innerste i nervesystemet mitt. Men ingenting er sjokkerende om det ikke blir gitt en uforglemmelig form. Om man har sett en vegg dynket med blod noen ganger, er det ikke sjokkerende lenger. Det må være noe som virkelig sjokkerer meg innerst inne.»

Bacon trengte det ekstreme for å føle noe.

– Han fortalte meg: «Nytelse er en merkelig ting. Smerte også. Vi opplever begge deler hele tiden, men det er egentlig vanskelig å analysere disse følelsene, å si noe om dem. Men de er det mest interessante ved menneskene, for slike følelser befinner seg på et helt instinktivt plan og åpner dører til alt mulig.»

Study of a Portrait

Francis Bacon la inn arkitektoniske strukturer i sitt maleri allerede på 1930-tallet. Denne ideen tok han opp igjen da han fant sitt eget uttrykk ti år senere. De spøkelsesaktige, arkitektoniske strukturene understreker figurenes situasjon og deres isolasjon – som i Study for a Portrait, der en mann med skjorte og jakke sees skrikende rett mot betrakteren. Study for a Portrait, 1952, olje og sand på lerret, 66,1 x 56,1 cm. © Estate of Francis Bacon. All Rights Reserved, DACS 2015.

Seated Figure

Utstillingen på Tate Liverpool fokuserer på de arkitektoniske strukturene i Bacons kunst. Med de forvrengte skikkelsene ønsket Bacon å slå rett mot nervesystemet. «Ekte kunst handler om å gå for langt», uttalte han til Michael Peppiatt. Seated Figure, 1961,olje på lerret, 165,1 x 142,2 cm, © Estate of Francis Bacon.

Fotografiets muligheter og begrensninger

Bacon var besatt av film, men enda mer av fotografier. Spesielt av Eadweard Muybridges berømte bevegelsesstudier fra 1870- og 80-tallet. Det fantes et vell av fotografier i kaoset i studioet i Kensington, sier Peppiatt.

– Fotografier var blant hans viktigste kildemateriale, men det handlet ikke om å male en kopi. Intensiteten i maleriene fremkommer ved at han kombinerer inntrykk fra flere bilder – som Velázquez’ maleri av pave Innocent X sammen med den skrikende barnepiken i Sergej Eisensteins Panserkrysseren Potemkin. Det ble hans skrikende pave.

I Bacons intense billedverden møter vi forvrengte figurer og ansikter.

– Jeg spurte Francis om hvorfor han vridde og deformerte menneskene han malte, og han svarte: «Fotografi er så allment at det ikke strekker til. Skal jeg lage et portrett, må jeg skape noe som slår direkte og voldsommere inn i nervesystemet. Gå for langt. For ekte kunst handler om å gå for langt.» Iblant når jeg var sammen med Francis på de fuktige drikkerundene fra den ene puben til den andre, fikk jeg til slutt inntrykk av at vi var akkurat som disse figurene i maleriene hans, forvridde og fanget i rom.

Bacons figurer opptrer enten i kamp med hverandre eller som isolerte individer, kastet ut i livet for å leve en kort stund – med sansene i høyspenn, men forvirret og plaget av mangelen på en høyere mening. De spøkelsesaktige, arkitektoniske strukturene understreker skikkelsenes situasjon og deres isolasjon, sier Kasia Redzisz, som har satt sammen utstillingen.

– Det var et grep Bacon introduserte i maleriene sine allerede på 1930-tallet, før han helt hadde funnet sitt eget uttrykk. Han kom så tilbake til kubene og rektanglene på 1940-tallet, som i Study for a Portrait, der en mann i skjorte og jakke sees skrikende rett mot betrakteren.

Uttrykket er hardt og direkte.

– Bacon var helt selvlært og forklarte at han ikke ville etterligne historiske teknikker, men måtte finne sin egen vei. Han jobbet aldri ut fra skisser, men ga seg direkte i kast med lerretet. Han malte på baksiden av duken, den ubehandlede siden som hadde mer tekstur, og forsterket den, særlig rundt øyne og munn, ved å gni sand inn i malingen. Fordelen ved å male på baksiden oppdaget han ved en tilfeldighet under en reise i Frankrike. Han hadde ikke råd til å kjøpe nye lerreter og malte derfor på baksiden av dem han hadde.

På 60-tallet forsvinner rommene fra Bacons malerier, men de kommer enda sterkere tilbake på 70- og 80-tallet.

– Det er nå Bacon gjeninnfører rommene, men ved hjelp av farge forvandler han dem til noe som mer likner teaterdekorasjoner. Her skaper han en fin balanse mellom handling og rom, som for eksempel i Three Figures and a Portrait fra 1975. Foruten burene bruker han også krusifikset som en kroppslig, arkitektonisk struktur. Disse strukturene henleder oppmerksomheten mot det eksistensielle budskapet i maleriene.

En redningsmann i nøden

Francis Bacon døde i 1992. Det meste av Bacons London har forsvunnet. Det kaotiske studioet på 7 Reece Mews i Kensington er gjenoppbygd med matematisk nøyaktighet på The Hugh Lane Gallery i Dublin. Dette ville ha provosert Bacon som hatet Irland. De fleste av vannhullene hans og kasinoene i Soho er borte. Bortsett fra The French House. Før jeg forlater dette stedet, snakker jeg med Lesley Lewis som overtok puben i 1989.

– Mange av stamgjestene likte dårlig at jeg, en kvinne, skulle overta deres elskede pub og mumlet om at det var på tide å gå et annet sted. Da ville jeg ikke hatt noen kunder; en total katastrofe! Francis fikk rede på dette og kom inn og slo på stortromma: «Jeg har alltid drukket på The French House og kommer alltid til å gjøre det!» Da stanset surmulingen, og jeg var akseptert. Ja, Francis reddet meg, rett og slett.