Ser skjønnhet i naturens formler

Foto: Anne Vesaas

Med bakgrunn som gipsmaker har Lars Kristian Gylver en uvanlig analytisk tilnærming til kunstprosessen. Alt i naturen kan brytes ned til matematiske formler, og det er slikt som får ham til å se estetikk.

Gylver holder til på Ensjø i Oslo, i et atelier hvor absolutt alt er dekket av gipsstøv. Gylver selv er intet unntak, han ser ned på de store pulverbelagte arbeidsnevene sine og vurderer om det er innafor å ta meg i hånda. Om det vil regnes som en god eller dårlig velkomst. Bak ham i atelieret hviler store fargerike bilder mot veggen, hver og ett sirlig bygget opp av et hundretalls elementer som til sammen skaper en helhet. På arbeidsbordet midt i rommet ligger en halvstøpt skjønnhet i blått. Når verket er ferdig om noen dager kommer det til å veie 20 kilo og minne om en grafisk optisk illustrasjon forfra. Først fra siden vil du se at bildet faktisk er i 3D, at det fysisk buler ut i rommet mot betrakteren.

Dette er fra serien «Pixel Art» og er bestilt av en privatperson, sier Gylver. – Jeg måtte akkurat kaste det første forsøket, det ble ikke bra nok. På grunn av en feil jeg gjorde tidlig i prosessen ble ikke blåfarge-graderingen perfekt, og det syntes ikke før bildet var helt ferdig. Sånt er surt.

Nettopp her er ulempen med Gylvers analytiske og perfeksjonistiske arbeidsmetoder. Hvis han slurver med forarbeidet kommer han ikke i mål. En liten glipp kan velte alt.

– Skal jeg forklare hvordan jeg støper fram et sånt bilde? spør han og drar fram en stor kvadratisk gummiform hvor bunnen består av utallige små pyramideformer. – Først støper jeg ut denne med og legger alt ned i en vakuumkasse. Deretter trekker jeg den ned i en konkav form og støper den ferdig mens den står på vakuum. Når jeg tar formen ut igjen har platen en fysisk bul midt i. Deretter henger jeg den på veggen, tar bilde av den og tracer det over på en stor plate manuelt. Jeg tegner rundt hver eneste form og modellerer hvert eneste element individuelt, før jeg støper fram det endelige bildet i akrylkompositt. Det har vært en utfordring å få dem såpass lette at de kan henge på en gipsvegg. Nå er de godt under 20 kilo og det er håndterbart.

Vakker avstøpning av et gammelt tre. Antall ringer avslører hvor gammel treet ble.

Støper fram naturens eget avtrykk

Gylver er utdannet gipsmaker, stukkatør og grafisk designer, men ønsket har alltid vært å bli kunstner. Så lenge han kan huske har han likt å sette sammen små elementer til en helhet. Leke seg med mønstre og detaljer på store flater.

– Jeg innså som 20-åring at jeg trengte en teknikk som gjorde det overkommelig å komme i mål med prosjektene mine, og tenkte at støpbare materialer var veien å gå. Så jeg gråt meg til en praksisplass på et gipsverksted og begynte å jobbe i gipsmakerfaget.

Der ble han i 20 år. Selv kaller han denne håndverkskarrieren bare et lite sidesprang, at han ble slukt av livet. Nå er han imidlertid gammel nok til å gjøre det han egentlig vil, nemlig å skape grafisk, fargesterk 3D-kunst over en håndverkers lest, med naturen som største inspirasjon. Bladenes fine årer, sneglehusets vridninger og reptilenes skjellete overflate.

– Se på denne sandblåste avstøpningen av årringene til et tre, sier han og setter seg på huk foran det runde verket. – Treet var over 60 år gammelt. Gode og dårlige somre har satt sine spor, de brede årringene du ser her, betyr god vekst. Jeg kjenner en lykke over slikt, og det er en estetikk i dette som appellerer bredt. Det er som å trykke på universelle knapper, det går rett inn i folks følelser.

Regner seg fram til estetikken

Gylver gjør imidlertid ikke bare konkrete avstøpninger av det han sanser utendørs. Han er svært fokusert på å knekke skjønnhetskoden i naturens mønstre og bruke de matematiske formlene i sine egne arbeider. Når han planlegger et nytt bilde, må han derfor gjennom et komplisert og analytisk forarbeide før han kan gyve løs på den håndverksmessige utførelsen. Vinkler, plasseringer av hvert element og detaljerte fargenyanser forskes fram, slik at kartet er detaljlagt når støpingen begynner.

Jeg kommer ikke i mål ved å være impulsiv, sier Gylver og drar fram et rundt bilde uten ramme. Hundrevis av knallgule kuler er plassert tett i tett og utgjør til sammen 55 spiraler, alle på en svart, høyglanslakkert bakgrunn. – Dette er slik solsikken matematisk plasserer frøene sine. En solsikke vil jo forsøke å plassere flest mulig frø innenfor et gitt areal, for å ha størst mulig sjanse til å formere seg. Frøene lages i midten og presses så utover, og hvert eneste frø genereres med en innbyrdes vinkel på nøyaktig 137,5 grader. Det er den gyldne vinkel, altså det gylne snitt. Hvis frøene plasseres på 137, 6 grader i stedet, vil du få et helt annet mønster, og det blir plass til færre frø. Jeg har 21 spiraler den ene veien og 34 den andre, noe som er to påfølgende fibonaccitall. Fibonacci er kort fortalt en tallsekvens som går igjen overalt i naturen. Dette er desidert det mest nerdete jeg holder på med, men det appellerer til folk med realfaglig bakgrunn.

Finstemte farger

Gylver påfører ikke fargene etter at verket er ferdig. Han blander dem direkte i støpemassen, noe som gir en ekstra kvalitetstyngde til verket. Men med så mange ulike fargenyanser på ett og samme verk må blandingsforholdene være finstemte.

– Når jeg blander fargene sitter jeg med kalkulator og regner ut blandingsforholdene. Jeg prøver å finne den prosentvise fordelingen mellom pigmentene og bruker sprøyter for å få det nøyaktig nok. Det er snakk om tall med mange desimaler. Likevel lar det seg kontrollere og trimmes helt ned til hårsbredden siden malingen lages i så stort volum. Det gjøres hos en malingsleverandør så fort jeg har alle fargekodene klare.

Bevisst på sterke former

Gylvers verk er enten kvadratiske eller sirkulære. Dette er geometriske grunnformer uten begynnelse og slutt, og uten noen retning, noe som gjør at de er perfekte til mønsterbygging.

–  Også bruker jeg aldri rammer. Jeg vil at bildene skal være et glimt av en flate som egentlig kunne fortsatt i det uendelige. Et fragment, en bit av virkeligheten som man henger opp på veggen. Jeg liker det grenseløse ved den tanken.

Gylvers bakgrunn som grafisk designer gjør at hans utstuderte og kontrollerte mønstre likevel får en leken og dynamisk effekt. Verket med tittelen «Dragonskin», en kvadratisk «skjellbelagt» flate med et bulende senter, minner om dyrets egne seige vridninger. En rygg som kommer ut i rommet og tar med seg bildets intense farger.

–  Etter 20 år i en hvit gipsverden går jeg litt amok med fargene, ler Gylver.

Harmonograf

I tillegg til en permanent utstilling på So Stockholm Gallery er neste plan å lage en enorm harmonograf. En harmonograf er et mekanisk apparat som anvender pendel for å skape et geometrisk bilde. Gylver ser i taket og peker på demomodellen: En blyant som henger i en lang snor

fra bjelken, festet til to pendler. Flere ganger om dagen går han bort og dytter på pendlene, forkorter eller forlenger snoren, og gjør han det rett kan blyanten tegne perfekte estetiske former på et ark, om og om igjen.

– Jeg har ikke hatt matteundervisning siden 9. klasse, så jeg strever jo litt med å knekke kodene her. Heldigvis kan jeg lære masse fra YouTube, det er jo ellevilt hvor mye som ligger der. Akkurat nå prøver jeg å finne ut hvor stor pendel jeg må ha for å få uttrykket jeg ønsker, og det ser ut som den blir opp mot 12 meter lang. Jeg vet ikke hvor jeg skal få vist den fram, kanskje jeg må leie en hangar?

Gylver vil også gjøre harmonografen om til grafikk og lage tegningene tredimensjonale, som relieffer. Denne koden gjenstår imidlertid å knekke. I likhet med andre koder.

– Jeg drømmer også om å lage avstøpning av et magnetfelt, smiler Gylver. – Jeg veit bare ikke helt hvordan ennå.