Ed Atkins

Safe Conduct, 2016. Production still.

Hva: Ed Atkins –Safe Conduct

Hvor: Statens Museum for Kunst, København

Når: til 4. september 2016

Atkins er en besynderlig skrue i videokunstens verden. Jeg har, kort sagt, knapt sett noe som ligner helt på hans verker andre steder. De er figurative og har et filmspråk som er svært visuelt appellerende, mens samtidig til tider utstudert kryptiske. Hans animasjonsteknikk går Hollywood-produksjoner en høy gang: Den formen for taktil visualitet vi møter i Atkins verk, er uforlignelig og er nok grunnen til at han holder på betrakteren til tross for de, mildt sagt, gåtefulle fortellingene han formidler. Som regel er det ham selv vi ser i hovedrollen, ofte er vi tett på ansiktet. Her bruker han en motion-capture-teknikk som, nok en gang, er overlegen. Hvert minste hårstrå og pore i huden er livaktig gjengitt.

Hans siste verk Safe Conduct, som for tiden vises i den nye fløyen på det ærverdige Statens Museum for Kunst i København, er nok det mest tilgjengelige jeg har sett av Atkins. Noe av grunnen til dét er at kjernen av verket er en situasjon som alle kjenner igjen og har et nært forhold til: sikkerhetskontrollen på flyplasser. Nærmere bestemt er det plastkassene vi legger våre bagger og toalettsaker i som er det dominerende elementet her. Dette er en sone som har fått ekstra stor oppmerksomhet etter den økte terror-faren og høynede sikkerhetsnivået verden over etter 9/11 og, nå nylig, terrorangrepene i Paris og Brussel.

Det plastkassene fylles med i Safe Conduct er ikke anonyme skinnvesker og plastposer med fuktighetskrem og deodoranter, men de mest bisarre ting – det meste av det ville aldri kommet gjennom sikkerhetskontrollen: flytende blod, løse tenner, mini-mennesker (mangfoldiggjorte versjoner av kunstneren selv), dampende innvoller, rykende fersk mat helt rett i plastbeholderen og – ikke minst – en pistol. Det er, med andre ord, ikke mye som er safe med det Atkins fyller disse kassene med i sitt videoverk. Samtidig er det denne ustoppelige påfyllingen av det ene mer absurde og farlige elementet etter det andre som vider ut den sonen som er et av de mest begrensede i vår felles virkelighet.

 

Annonse

Slik sett tjener verket en enkel og viktig funksjon, nemlig som redskap for å vide ut det innsnevrede perspektivet på denne delen av livet. Ikke fordi vi skal etterape ham, men fordi vi bør minnes på at begrensinger ikke nødvendigvis skal aksepteres, uansett under hvilke omstendigheter de pålegges oss. I tillegg instruerer han oss i å bruke fantasien til å gjøre virkeligheten mer fleksibel der den stivner til. På denne måten viser han til kunstens elementære og essensielle egenskap som instrument for å holde andre muligheter åpne og frigjøre oss fra undertrykkelse og lydighet overfor statlige kontrollsystemer. Interessant og underlig!