Georgia O'Keeffe

Black Mesa Landscape, New Mexico / Out back of Marie’s II, 1930, olje på lerret. Georgia O’Keeffe Museum. Gift of The Burnett Foundation. © Georgia O’Keeffe Museum.

Hun var en av modernismens pionerer i USA. Hundre år etter Georgia O’Keeffes første utstilling i New York viser Tate Modern i London en stor retrospektiv utstilling med hennes fremste verk.

Hun tok beslutningen tidlig. I 1897 var Georgia O’Keeffe 10 år gammel og informerte sine foreldre vennlig, men bestemt om at hun skulle bli kunstner. Med tiden skulle hun bli en av USAs mest kjente kunstnere. Ja, nærmest en myte; den mystiske kvinnen i New Mexico som ensom kjørte av gårde i sin gamle bil for å male landskapet. Og ble som ett med det.

O’Keeffe hadde en sentral rolle blant modernistene i USA, men ifølge Tanya Barson som har satt sammen utstillingen på Tate Modern, ble hun også ofte misforstått, mye på grunn av sin popularitet.

– Allerede i sin samtid ble hun av mange betraktet som en som malte vakre blomster. Og visst er de vakre, men det finnes en mengde lag og dybder i dem; hvordan hun arbeidet med farge, komposisjon og abstraksjon, hvordan hun fremstilte blomster som seksuelle vesener og dermed ble koblet til Freuds teorier – og sist, men ikke minst, hennes spirituelle tilknytning til naturen og landskapet i New Mexico.

«Endelig! En kvinne på papir!»

Et viktig aspekt ved utstillingen er O’Keeffes profesjonelle og personlige forhold til ektemannen Alfred Stieglitz, fotograf og markedsfører av moderne kunst i USA.

– Stieglitz var en sentral person i den amerikanske kunstverden i første halvdel av 1900-tallet. Han hadde et eget galleri i New York og var den første som viste en rekke representanter for den europeiske avantgarden i USA. Kontakten med den nye kunsten var viktig for O’Keeffe.

Hun ble utvilsomt inspirert, men brukte innflytelsen på sin egen måte og skapte noe unikt. O’Keeffe og Stieglitz betydde mye for hverandre både kunstnerisk og personlig, men forholdet var ikke uten komplikasjoner. Det kom tydelig frem i korrespondansen mellom dem.

Stieglitz tok en mengde fotografier av O’Keeffe, også nakenstudier, og dette vakte enorm oppmerksomhet, publikum var nærmest sjokkert da bildene ble vist på en utstilling i 1921. Nesten 50 år senere kommenterte hun dem: «Når jeg ser de bildene i dag, undrer jeg på hvem den personen er. Det er som om jeg i mitt ene liv har levd mange forskjellige liv. Dersom kvinnen på bildene levde i dag, ville hun ha vært en helt annerledes person.»

Georgia O’Keeffe ble født i 1887 i Wisconsin. Foreldrene var melkebønder, og hun var ett av syv barn. Hun begynte å studere kunst allerede som skoleelev og fortsatte med sine kunststudier i Chicago fra 1905 til1906 og deretter i New York. I 1908 sluttet hun brått å male, forteller Barson.

– Kunstutdannelsen hennes var veldig tradisjonell, og hun fryktet at hun aldri kom til å utrette noe eget, noe originalt. Hun tok seg derfor jobb som illustratør og malte ikke et bilde på fire år. Det var først da hun ble kjent med kunstneren og pedagogen Arthur Wesley Dows ideer om farge, form og linje at hun begynte å male igjen. Dows ideer gjorde det mulig for henne å finne sin egen kreativitet. I 1915 lagde hun en serie abstrakte kulltegninger. Hun ga dem til en venninne som senere viste dem til Alfred Zieglitz. Og Zieglitz ble så begeistret at han utbrøt: «Endelig! En kvinne på papir!»

Georgia O'Keeffe

From the Faraway Nearby, 1937, olje på lerret, 91 x 101 cm. The Metropolitan Museum of Art, New York. Alfred Stieglitz Collection, 1959. © Georgia O’Keeffe Museum.

Annonse

Et kjølig første møte

O’Keeffe ble fortørnet da hun besøkte 291, Stieglitz’ galleri i New York, for han hadde inkludert tegningene hennes i en gruppeutstilling uten å be henne om tillatelse, forteller Barson.

– Ordvekslingen mellom dem var først ganske kjølig, men de kom likevel frem til en gjensidig forståelse. Etter kort tid begynte de å planlegge en separatutstilling med tegninger og oljemalerier. De ble snart dypt forelsket, til tross for at Zieglitz var gift og 23 år eldre enn henne. I 1918 flyttet de sammen i New York. De giftet seg i 1924 etter Zieglitz’ lovformelige skilsmisse.

USA var kunstens bakevje sammenliknet med Europa, til tross for Zieglitz’ innsats. Men rundt ham befant det seg en krets av amerikanske kunstnere og fotografer som O’Keeffe utvekslet ideer med, deriblant Charles Demuth og Paul Strand. Barson fortsetter:

– Mange kritikere valgte å tolke hennes abstrakte malerier kun i et freudiansk perspektiv. Det var en tolkning hun selv iherdig imøtegikk. På 1920-tallet la hun derfor det abstrakte til side og begynte i stedet å male representasjonelle bilder, av New Yorks skyskrapere, som mer enn noe annet var et symbol på landets modernitet, og av blomster. Men til tross for protestene hennes er det vanskelig å se bort fra seksuelle undertoner i blomstermotivene hennes. Jeg tror at hun imøtegikk freudianske tolkninger fordi de ble for ensporede og dermed underkjente malerienes kompleksitet. Og kanskje også fordi hun ikke ville utlevere for mye av seg selv.

Rent karrieremessig gikk det fremover i rasende fart. Stieglitz arrangerte årlige utstillinger med henne, og på slutten av 1920-tallet var hun en av USAs mest kjente kunstnere. Bildene hennes var blant de dyreste på markedet.

– Stieglitz var en meget dyktig markedsfører. Forholdet deres var komplekst. De hadde dyp respekt for hverandre, og de forsto viktigheten av å gi hverandre plass. O’Keeffe kunne være veldig bestemt overfor ham, men i andre situasjoner var hun som en liten pike. Det fremkommer i mange av fotografiene han tok av henne. Foran kameraet kunne hun plutselig fremstå uskyldsren og leken, nesten som en modell.

Georgia O'Keeffe

Alfred Stieglitz. Georgia O’Keeffe, 1918. Foto, 24 x 19 cm. The J. Paul Getty Museum, Los Angeles. © Georgia O’Keeffe Museum.

Georgia O'Keeffe

Abstraction White Rose, 1927, olje på lerret. Georgia O’Keeffe Museum. Gift og The Burnett Foundation and Georgia O’Keeffe Foundation. © Goergia O’Keeffe Museum.

New Mexico

O’Keeffe begynte å tilbringe somrene ved Lake George sammen med Stieglitz’ familie. Her følte hun seg etter hvert vel innestengt, og hun trengte ny inspirasjon. I 1929 dro hun sammen med Paul Strands kone Rebecca til New Mexico og Taos, hvor Mabel Dodge Luhan sørget for at de snart ble installert i hvert sitt studio.

– Mabel Dodge Luhan sto i sentrum for en slags koloni av kunstnere, bohemer og forfattere, deriblant forfatteren D.H. Lawrence. O’Keeffe tok umiddelbart landskapet til seg. Hun reiste rundt og malte en rekke bilder, ikke bare av landskapet, men også av landsbykirker og gjenstander hun kom over, som hodeskaller av døde dyr. De neste 20 årene bega hun seg årlig til New Mexico for å male. I 1934 besøkte hun en gammel ranch, Ghost Ranch, og bestemte seg for å kjøpe den og innrede et studio der.

Det var som om alt klaffet for O’Keeffe i New Mexico. Her bygget hun instinktivt opp hele spekteret i maleriene sine, farge og form, abstraksjon, seksualitet, modernisme og innslag av surrealisme. Og de er preget av en gjennomgripende spiritualitet. Av en samhørighet. Men ingen ting var enkelt med dette landskapet, ifølge henne selv: «Fjellformasjonene så ut som om de var skapt for å males. Helt til man skulle male dem.»

O’Keeffe var spesielt fascinert av to fjellformasjoner i nærheten av Ghost Ranch. Hun kalte den ene for Black Place, som hun beskrev som «en mil med elefanter, hvite bakker og hvit sand ved deres føtter». Den andre kalte hun White Place. O’Keeffe slo rot i New Mexico, og i 1945 kjøpte hun enda en eiendom, en hacienda. Det motivet hun gang på gang vendte tilbake til i maleriene sine, iblant med et dødninghode svevende over, var utsikten fra Ghost Ranch mot klippehøyden Cerro Pedernal. Det var et syn hun døpte til Faraway – langt borte. Som hun selv sa: «Dette er mitt private fjell. Det tilhører meg. Gud sa til meg at hvis jeg malte det lenge nok, kunne jeg få det.»

Men put me down as the best woman painter … … I think I’m one of the best painters.

Det amerikanske landskapet

Stieglitz døde i 1946. O’Keeffe bosatte seg da permanent i New Mexico. Barson fortsetter:

– Hun ble kjent som en ensom ulv. I bilen sin, en gammel Ford Model A, lastet hun inn alt utstyret sitt og reiste ut for å male. Hun samlet på ulike gjenstander som prydet hjem og studio. Dødninghoder, grener, steiner – som om hun ville forsterke båndene sine til landskapet. Forestillingen om den ensomme ulv er nok overdrevet. Hun hadde venner som kom på besøk, hun gjorde intervjuer og ble fotografert. Men den forsterket selvsagt myten om henne. Interessen for kunsten hennes økte, ikke minst fordi selve landskapet nå fikk fornyet oppmerksomhet i det amerikanske kunstmiljøet.

Interessen for O’Keeffes kunst tok seg også opp på den internasjonale arenaen. Hun viste utstillinger i Japan og Sør-Amerika og malte bilder av Fuji-fjellet og av fjellpass i Peru.

– Mot slutten av 60-tallet ble synet hennes stadig dårligere. I 1972 hadde hun bare perifersynet tilbake og sluttet med oljemaling. Hun fortsatte likevel med å tegne og male akvareller, og begynte også å lage keramikk.

At hun begynte å arbeide med leire, hadde sammenheng med at hun i 1973 ansatte en ung keramiker, Juan Hamilton, som en dag dukket opp på ranchen hennes for å søke arbeid. Han fikk jobb som altmuligmann og ble snart hennes fortrolige, nærmeste venn og forretningsfører. Det var han som lærte henne å arbeide med leire.

Georgia O’Keeffe døde i 1986, 98 år gammel. Etter eget ønske ble hun kremert og asken strødd over Cerro Pedernal, hennes elskede Faraway.